Nick Beggs er i dag en av verdens travleste musikere, og har hatt en lang og variert karriere, fra å være bassist i 80-talls new-wave/popband Kajagoogoo til turnéer og skiveinnspillinger med flere kjente artister, hvorav den siste i rekken er Steven Wilson. Men han har også sitt eget band hvor han er vokalist og frontmann. Vi har snakket med Nick om det nye albumet fra The Mute Gods, hvorfor han ikke liker innspillingsstudioer, og hvorfor vi alle er en haug med «knuckleheads».
Tekst: Anne-Marie Forker
Foto: Hajo Müller
– La oss gå tilbake til begynnelsen. Hvordan kom The Mute Gods sammen?
– Det var et konsept jeg hadde hatt en stund etter å ha jobbet med Steve Hackett og Steven Wilson. Det var folk fra plateselskaper som foreslo at jeg burde lage mine egne skiver. Jeg vurderte hvem jeg kjente som jeg vil jobbe med på et slikt prosjekt, og valgte to musikere – en fra Hackett-bandet (gitarist og keyboardist Roger King) og en fra Wilson-bandet (trommis Marco Minnemann). Etter alt å ha jobbet med dem, tenkte jeg at de begge var vel egnet for å ta bandet i den retningen jeg ønsket. De var begge veldig mottagelige for idèen, og det vokste derifra. Jeg ville at bandet skulle være et verktøy for min låtskriving – det var det viktigste. Jeg hadde som mål å være sjefsarkitekt og komponist, mens Roger skulle produsere og legge til sin musikalske virtuositet.
– Hva er konseptet bak «Atheists and Believers»?
– Låta i seg selv er skrevet ut fra synopsisen at SETI (Search For Extraterrestrial Intelligence) og NASA søker etter intelligent liv i verdensrommet, når de allerede vet at det eksisterer. Det refererer også til hvordan regjeringen og media jobber sammen for å legge et lokk på saken. Det sitter en ledelse på høyt nivå og koordinerer dette, og det er idèen bak den sangen.
– Det er en gjesteopptreden av Alex Lifeson fra Rush – hvordan kom det til?
– Jeg hadde jobbet med ham tidligere, men tilfeldigvis jobbet Marco Minnemann sammen med ham på et prosjekt i det vi startet arbeidet med denne nye Mute Gods-skiva. Jeg ba Marco spørre Alex om han ville spille på skiva, noe han gjorde. Jeg ville gjerne at Alex skulle gjøre mer, men han ble litt syk og måtte ta en pause. Han var veldig entusiastisk, så jeg var veldig glad for å ha ham med.
– Gjorde Lifeson sin innspilling på egen hånd, eller kom han i studio sammen med dere?
– The Mute Gods er fullstendig nettbasert. Vi er aldri samlet, vi er aldri i samme rom. Alle jobber via fildeling. Alle tre albumene er skrevet på veien, hver sang har blitt skrevet i et hotellrom eller en backstage.
– Det forklarer hvordan du kan holde den travle timeplanen du har, og likevel lage flere album. Å kunne arbeide mobilt må ha endret seg mye sammenlignet med hvordan det var for 20 eller 30 år siden?
– Ja, jeg liker ikke engang platestudioer.
– Hvorfor ikke?
– Jeg synes de er sterile og trykkende. Platestudioer er en gammeldags greie og trenger ikke å eksistere lenger. Jeg er langt mer effektiv når jeg jobber alene, enn når jeg er i et studio og jobber med en mengde andre musikere som forventer at jeg skal prestere når det røde lyset kommer på. Jeg liker å kunne gjøre mine ting og deretter lage en kopp te uten at noen kikker meg over skulderen, for så å avgjøre om det ble noe bra eller ikke.
– Nei, det bidrar vel ikke til kreativitet eller inspirasjon, å måtte jobbe på et bestemt tidspunkt og være ”styrt” av en rød knapp. Mobil arbeidsplass høres mer kreativt ut i den sammenheng.
– Ja, jeg trenger å kunne fordype meg i hver detalj i fred og ro i mitt egen private rom og med mitt eget oppsett, enten det er på et hotell eller hjemme. Det er uendelig mer effektivt for meg personlig.
– Jeg kan forestille meg det. Et av mine favorittspor fra albumet er «Sonic Boom» med Craig Blundell på trommer. Skrev du denne med ham i tankene?
– Ja, det gjorde jeg. Jeg programmerte alle trommepartiene og sendte den deretter til Craig så han kunne spille det inn ved anledning. Han gjorde det slik jeg hadde håpet og forventet, og det er derfor det fungerer så bra.
– Det gjør det! Hvem er «the knuckleheads»?
– Det er oss. Menneskeheten.
– Hvordan da, mener du?
– Vi har gått gjennom to utryddelser som har klart å destruere den hierarkiske livsformen to ganger. Nå er vi den tredje, den hierarkiske toppen av næringskjeden – den dominerende art. Vi gjør uendelig mange feil, og vi klarer instinktivt å ødelegge alt uten å lære av våre feil. Det er essensen i sangen, at vi har en medfødt evne til å ødelegge alt rundt oss.
– Sporet «Iridium Heart»
nevner «the shift of perceived reality in the face of political lies».
Handler det om Trump, Brexit eller noe helt annet?
– Jeg tror både Trump
og Brexit er symptomer på tidsånden i det politiske landskapet. Vi opplever dette
som en direkte årsak til verdens tilstand og vår egen idioti, gjennom reduserte
ressurser og massemigrasjon. Det er en pandemi. På grunn av det har vi gjort
oss selv hardere og ønsker ikke å ta ansvar for det vi har forårsaket. Hvis vi
ikke vil at folk kommer og bor i vårt land fordi det er bedre enn deres eget,
må vi kanskje ikke bombe dem tilbake til steinalderen og selge dem ammunisjon.
Det er det sangen handler om, det handler om at vi stadig blir mer hjerteløse
mot de menneskene som trenger hjelp. Det er en respons på den økende
populismen, den globale populismen, fascismen, sykdommen.
– «Twisted World Godless Universe» er en massiv, tematisk låt – var
det din hensikt fra begynnelsen av, eller utviklet seg til noe større etter at
du begynte å skrive? Hva handler det om?
– Jeg forsøkte å forene de to sidene av et menneskes sjel / ånd / psyke – det
lyse og det mørke. Du kan beregne kreftene til lys og mørke i spill i
menneskets sjel ut ifra det. Hver gang jeg skriver et låt, ser jeg på hvor
langt jeg kan ta det uten at det blir latterlig. Innenfor begrensningene i
sjangeren er det ganske mye spillerom. Du har ganske mye tau til å henge deg
selv, haha! Du kan bli ganske pompøs og latterlig og fortsatt holde deg
innenfor sjangerens grenser. Men jeg oppdaget at i denne sangen var det berettiget.
I noen av de andre sangene dempet jeg dette aspektet ganske betydelig, men denne
sangen var et så episk potensiale at jeg ville det skulle være symfonisk,
stormfullt og mektig.
– Den låta vil fungere veldig bra på scenen. Er det noen planer om å gjøre konserter med The Mute Gods?
– Jeg vil virkelig gjerne spille live med The Mute Gods. Vi hadde en mulighet for å gjøre en festival, men det kolliderer med dagen min datter gifter seg. Jeg følger hele tiden med på muligheten og håper at anledningen byr seg. Det er særdeles dyrt å turnere med et band, men jeg vil veldig gjerne gjøre det så jeg prøver hardt å få det til.
– Hva jobber du ellers med for tiden?
– Jeg har nettopp vært på turné med Howard Jones i USA, og jeg skal gjøre flere skiveinnspillinger. Jeg har et prosjekt med Craig og Adam, og jeg skal jobbe med et Chapman Stick-album for Cherry Red. Det er det mest umiddelbare, men det er også andre prosjekter på gang som jeg nå vurderer med tanke på fremtiden.
– Hva er det med Chapman Stick som du liker så godt?
– Jeg så dette første gang på Knebworth i 1978 da Peter Gabriel sto på scenen, og Tony Levin spilte med ham. Etter å ha sett det fulgte jeg Levins karriere i King Crimson – jeg syntes instrumentet var fascinerende og ønsket virkelig å spille en. Da Kajagoogoo ble redusert til en kvartett, sa gutta til meg at de skulle kjøpe en Chapman Stick til meg hvis jeg ville overta som vokalist, og samtidig spille Chapman Stick. Det var det som skjedde. Det var et pisk-og-gulrot-scenario. Min er utstyrt med MIDI pickups, slik at du kan spille synthesizer med den også.
– Hvor lenge har du hatt MIDI pickupene?
– De ble eksperimentert med i løpet av 80-tallet, men jeg satte dem på min Stick i 1998 eller 1999, og teknologien har blitt stadig bedre og bedre. Jeg spilte keyboards for Toyah Wilcox en stund, og da spilte jeg alle keyboardstemmene på Chapman Stick.
– Hvordan er det å jobbe med Steven Wilson?
– Det er utfordrende og interessant. Jeg er ikke alltid enig i hva han gjør eller hans valg, men han vet hva han vil, og det har han all rett til, og det virker som det funker veldig bra for ham. Jeg har en enorm respekt for ham og har jobbet med ham lenger enn noen av de andre gutta i bandet. Vi er dessuten gode venner.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019