Onsdag 09. april 2025
Galleriet på Sentrum Scene er stengt, men stolradene nede på gulvet er stappfulle av geriatriske gamle gubber og andre progrock-interesserte raringer. Her er vi samla som en stor nerde-familie, klare for å sveve avgårde i den kanadiske kosmiske tidsmaskinen tilbake til 1973, der de erke-engelske ungdommene i Genesis var et nytt ungt band som presenterte et nytt ungt univers av symfonisk, intrikat, teatralsk, vakker, men til tider også overraskende brutalt barsk popmusikk.
Medlemmene i Genesis var ikke stort mer enn 22 år på dette tidspunktet, men de hadde allerede rukket å gi ut fire album på fire år. Alderen på medlemmene i The Musical Box i 2025 er nok nærmere det dobbelte eller tredobbelte, men de gjør så godt de kan, med autentiske instrumenter, kostymer og scenedekorasjon. Bandleder og prosjektets grunnlegger er Sébastien Lamothe (1970) i den sentrale rollen som Mike Rutherford. Ellers har også vokalist Denis Gagné vært med nesten helt fra starten på 90-tallet.
Kvelden åpner med “Watcher of the Skies”. Det er forfriskende med så enkel backdrop og lyssetting, det bidrar til tidsmaskins-magien på en nydelig måte. Noe av det første jeg reagerer på er trommene. Phil Collins var en usedvanlig dyktig trommis, og en viktig del av Genesis’ lydbilde, særlig live. Første gang jeg så The Musical Box i 2003 reagerte jeg veldig positivt på tromme-fremføringen, som jeg husker som fremoverlent, skarp og frisk. Denne kvelden låter det dessverre litt mer som en urytmisk tåke-graut. Jeg klarer ikke peke på noen konkrete feil, og han er nok en dyktig trommeslager isolert sett, men Collins er nok vanskelig å kopiere og få til å låte ordentlig bra.
De fortsetter med låtene “The Musical Box” og “The Fountain of Salmacis”. Jeg nyter mye fin lyd fra keyboardisten her, men bandet som helhet låter fremdeles litt ullent. “Get ’em Out by Friday” gjør derimot en god jobb med å vekke oss opp fra dvalen. Det meste låter bra her, særlig bassen, som i starten av låta er steintøff.
“Supper’s Ready” er en teatralsk klassiker av ypperste format. Vi får kanskje følelsen av litt skeive parykker og litt for trange drakter på gamle kropper, men det gjør ikke så mye. Bandleder styrer skuta fint gjennom hele suppa. Mye fin vokal, selv om vokalen til trommisen låter litt falskt her og der. Det bygges opp mot det apokalyptiske klimakset, som blir nesten like beintøft som man kan håpe på, både musikalsk og visuelt.
Hovedsettet avsluttes med “The Return of the Giant Hogweed”, og igjen så er bandleder Sébastien Lamothe den beste spilleren på laget. Bra lyd, og det trøkker som faen på bassen her. Trommisen mangler fremdeles litt groove, keyboardisten bommer på et par småting, og sologitaristen låter litt anstrengt og rart. Men låta avsluttes med en fenomenal liten sirkusmanøver med stikkene over trommesettet. Her går det opp og ned.
Første ekstranummer er en fin versjon av “The Knife”. Lyden manifesteres i blå stjerneskudd som fyker att og fram på scenen. Fine trommer, og fint samspill mellom trommer og fløyte. Dessverre klarer gitaristen å kløne litt på soloen mot slutten.
“Twilight Alehouse”, “Can-Utility and the Coastliners” og “Seven Stones” avslutter i rask rekkefølge kveldens forestilling, og selv om ingen av disse blir høydepunkter i konserten så er det godt gjennomført. Det hele avsluttes med noen ensomme sakrale keyboard-akkorder, og så er det slutt.
Slett ingen bortkastet aften, og låtmaterialet her er som alltid gull, men The Musical Box har tidligere satt en standard for seg selv som de ikke helt klarer å nå opp til denne gangen.
4/6 | Karstein Helland
Foto: Anine Desire
