Onsdag 23. november 2022
I disse dager er det 48 år siden Genesis slapp sitt sjette studioalbum, “The Lamb Lies Down On Broadway”, et vidtfavnende dobbeltalbum som skulle vise seg å bli det siste med grunnlegger og vokalist Peter Gabriel. Den påfølgende turneen tok det dramatiske og storslagne ut i det ekstreme, med en haug kostymeskifter og lysbilder (nesten) synkronisert til musikken. Blant mange av blodfansen regnes dette som rosinen i pølsa av Genesis-turneer, så når kanadiske The Musical Box (TMB), den eneste gruppa i verden som har fått lisens og «godkjent-stempel» fra Peter Gabriel og Genesis til å gjenskape det originale showet, kommer til byen, er det mange fans som møter opp en våt vinterdag. Selv så jeg TMB fremføre en slags greatest hits-forestilling for noen år siden, og det var en sørgelig affære, så det var med bittelitt skepsis jeg ankom Sentrum scene. Hvordan ville de klare fremføringen av det som kanskje er min favorittskive med Genesis?
Salen fylles, lysene senkes, og stemmen til Peter Gabriel … nei, vent vokalist Denis Gagné … starter en introduksjon som ender meg de legendariske ordene “This is the story of Rael …” De første lysbildene av New York vises, og så kommer den velkjente pianoåpningen til tittelkuttet. Vi er i gang! Siden jeg kjenner musikken så godt, er det dét visuelle som får mest oppmerksomhet av meg. Å se lysbildene Genesis brukte på 74/75-turneen frembringer gåsehud mer enn en gang, og de gir fremføringen av historien en helt egen dybde og tyngde. Det renner over av kostymeskifter for vokalist Gagné, og lyssettingen er mer eller mindre perfekt, noe som gjør gjør dette til et spektakulært rocketeater.
I velkjent TMB-stil er det bortimot prikkfritt framført musikalsk, og her er alle hooks og detaljer ivaretatt. Spesielt trommeslager Marc Laflamme og gitarist François Gagnon imponerer. Laflammes trommespill har den samme snerten som Collins’, og han leverer vokalprestasjoner på høyt nivå. Gagnons tone og spillestil er mer eller mindre 100% lik Steve Hackett, og han fikser alle tricksene Hackett bruker på skiva, både melodiske og de mer lydmalene. Gagné synger jevnt over bra, men mot slutten synes jeg det merkes at stemmen sliter litt – noe som ikke er så rart med tanke på hvor mye som skal synges på drøye nitti minutter. Sébastien Lamothe (Mike Rutherford) har stålkontroll på bassgitar, basspedaler og 12-strengere, mens keyboardist Ian Benhamou gjør en veldig ofte overbevisende Tony Banks både i spillestil og lyd. Lyden er jevnt over bra skrudd og låter Genesis 1975. At musikken leveres såpass bra og kontant, henger nok sammen med at låtene generelt er enklere (til Genesis å være) og har mer punch og tyngde som er lettere å prestere bra på en scene.
Det var mange strålende øyeblikk, og «In The Cage», “Back In The New York City”, og “Colony Of Slipper men” satt som et skudd. Konsertens kanskje vakreste øyeblikk var når de første tonene av “The Lamia” toner inn, og vokalist Gagné dukker opp i en stor sylinder, opplyst av et svakt lys mens han sang en av bandet vakreste låter. Toppen for undertegnede var likevel den instrumentale improvisasjonen “The Waiting Room”. Dette har alltid vært en av favorittlåten fra skiva, kanskje mest av mest av alt fordi dette var det eneste øyeblikket Genesis henga seg til en viss grad av improvisasjon, noe som var ganske fremmed for et så perfeksjonistisk band med detaljerte og nøye arrangerte komposisjoner. I kveld ble “The Waiting Room” virkelig til “The Evil Jam” (som bandet kalte den live), og det var et kraftfullt og imponerende stykke musikk.
Akkurat som på skiva draes det hele litt ut mot slutten, men forestillingen reddes av det visuelle og knallsterke fremføringer. Ekstranummeret kommer (som på originalturneen) i form av en grandios versjon av “The Musical Box” og en hardtslående «Watcher of The Skies» som setter et verdig punktum for en veritabel festforestilling av en konsert. Selv om medlemmene i TMB er dobbelt så gamle som Genesis da de fartet rundt med denne forestillingen, er det mer enn en gang at tidsmaskinen skjuler det veldig godt, og man føler seg ofte hensatt til 47 år tilbake i tid. Som den observante leser sikkert skjønner, ble all min skepsis gjort til skamme, og sett i lys av at dette er siste gang TMB gjør denne forestillingen, er jeg glad jeg fikk det med meg, for dette ble faktisk et minne for livet.
6/6 | Trond Gjellum
Foto: Geir Kihle Hanssen