Clouds Hill
Sammen med Muse dro The Mars Volta det kreative rockelasset, nærmest egenhendig, under store deler av det nye millenniets første dekade, og med langspillopus nummer to – uslitelige ”Frances The Mute” – begikk El Paso-ensemblet tiårets sterkeste album. Vokalist Cedric Bixler-Zavala og gitarist Omar Rodriguez-Lopez kombinerte progressiv rock med jazz, salsa, blues, ambient og avantgarde som ingen andre før dem, men med ”Noctourniquet” entret radarparet kronglete terreng. Ikke bare røpet skiva kunstneriske tretthetstegn, hvilket er alvorlig for et band som frem til 2012 artet seg som en permanent vulkankraft av innovasjon, originalitet og kompositorisk dybde. ”Noctourniquet” er i likhet med Faith No Mores ”Album Of The Year” intet dårlig fonogram, men begge preges av selvpastisj, stagnasjon og idétørke. Nevnte plater skriker etter pauseknappen. The Mars Volta ville neppe opphørt å eksistere var det ikke for at bandets hovedaktører sluttet å kommunisere. Siden har de nennsomt nærmet seg hverandre, først via det lovende prosjektet Antemasque, som ble et slags fattigmannsamalgam av At The Drive-In og The Mars Volta, og siden satte de et verdig punktum for At The Drive-Ins karriere, med både svanesangalbum og -turné. Trolig har begge parter erkjent betydningen av The Mars Volta og forstått at de før eller senere måtte kontinuere en enestående platekatalog. Kimene til årets selvtitulerte slipp, bandets syvende studioalbum, skriver seg angivelig fra 2008, da visjonære Rodriguez-Lopez første gang ytret ønske om et flunkende nytt og radikalt konsept: Et pop-album. På abstrakt plan leser ”The Mars Volta” mer selvrådig og rabulistisk enn ”Noctourniquet”. Kun to spor overstiger fire minutter i utstrekning. Nesten samtlige aspekter nedskaleres, uten at dediserte fans behøver å frykte kvalitativ falitt. ”Blacklight Shine” oppvarter en triumferende plateintonasjon, hvor bandet krysser upløyde spor med Motown-injisert funk-pop. Imidlertid tilvirkes materialet av veritable kunstnere, og den gnistrende, akkord-frodige tekstureringen av gitar- og el-piano skylder mer til 1980-tallets King Crimson enn gjengse soul-utøvere. ”Blacklight Shine” er popmusikk betraktet gjennom brillene til Rodriguez-Lopez, og som sådan smakfullt tillempet autonome impulser og duoens umiskjennelige teft for smektende mollmelodikk. Elektronisk-pulserende og elegiske ”Graveyard Love”, mellotron-sirlige og smått psykedeliske ”Blank Condolences”, vindskeivt latin-amerikanske ”Que Dios Te Maldiga Mi Carazon”, ulmende ”Flash Burns From Flashbacks”, akustisk vakre og regntunge ”Tourmaline”, samt snåle og eklektisk spenstige ”The Requisition” syder av The Mars Volta-troper, i revitalisert form. Sistnevnte knytter for øvrig raffinert ad til ”Miranda” fra ”Frances The Mute”, mens Rodriguez-Lopes selotisk svinger tryllestaven. Endog de presumptivt kjedelige tilslagene, presentert som singler, bærer mening i albumkontekst. Samlet sett innestår ”The Mars Volta” et høyst uvanlig comeback, med kaskader av musikalitet og maksimal integritet. Det er mer enn man kan antyde omkring 99,9 prosent av årets øvrige plateutgivelser. Viva la Volta.
4,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 16. september