Gudfedrene av skandirock er ute med sitt etterlengtede album-comeback. Fjorten lange år har gått siden Nicke Andersson og gjengen beæret oss med en fullengder, og fansens forventninger er skyhøye. I tillegg er selveste Dregen tilbake i bandet, så dette er på alle måter en stor begivenhet. Vi lot høvdingen selv, Nicke Andersson, fortelle alt om «Eyes of Oblivion» og forventningspresset rundt comebacket.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Micke Sandström
– Hei, Nicke! Så kult at du tok deg tid til å prate med oss. Jeg må jo først og fremst få gratulere med nytt album «Eyes of Oblivion» – det første fra dere på fjorten år. Det er et meget solid stykke arbeid, må jeg bare få konstatere. Hvordan er dere selv fornøyde med resultatet?
– Jeg tror vi er ganske så happy med hvordan den ble til slutt. Jeg personlig er litt mer sånn at når jeg er ferdig med innspillingen av en skive, så er jeg liksom ferdig med den. Når den er ferdig mastret, den er sendt til plateselskapet og omslaget er ferdig, så er jeg hodet mitt en annen plass. Det er kanskje litt rart, men så skal man ut å spille disse låtene for folk når de har fått hørt dem og jeg blir aldri helt vant til det. I mitt hode er jeg allerede på neste skive jeg skal spille på.
– Dere spilte jo i Stockholm før jul og da spilte dere jo den første singelen fra skiva, nemlig låten «Reap A Hurricane». Hvordan var mottakelsen av litt nytt materiale?
– Mottakelsen var bra den, men den låten ble jo sluppet samme dag, så folk hadde ikke fått tid til og blitt skikkelig kjent med den enda. Vi tenkte at det kanskje ikke var noe vits i å spille en haug med låter som ingen har hørt, så vi landet på å bare spille den ene som var ute. Det føltes bra å ha noe nytt å servere folk uansett.
– Nå er det jo noen år siden sist det kom en ny fullengder fra Hellacopters. Gjør det at dere er litt mer nervøse for hvordan mottakelsen vil bli? Kanskje en større fallhøyde?
– Nei, men snarere da vi skulle begynne å spille inn skiva. Det er ganske lenge siden vi begynte å prate om at vi kanskje skulle ha lagd en ny plate sammen. Vi gjorde comebacket i 2016 på Sweden Rock og så fortsatte vi å spille på festivaler i 2017, rett og slett fordi det var så gøy å spille sammen igjen – og at det betalte ganske bra, haha. Men så kom dilemmaet om vi skulle fortsette på den måten, for så å bli et nytt nostalgiband. Nå er det jo ikke så lenge siden vi sluttet å spille sammen, til sammenlikning med 70-tallsbandene som gjenforenes og dukker opp igjen med seilersko og Hawaiiskjorter. Jeg vil ikke holde på med nostalgi, så da var en ny plate en måte å rettferdiggjøre det vi holder på med. Jeg foreslo for de andre at vi kanskje skulle spille inn nytt materiale og de var sånn at ‘Ja, det gjør vi bare!’. Jeg var litt mer på den at det ikke var Bare å spille inn ny skive, fordi vi måtte jo ha nye låter å spille inn, og da faller jo det på meg. Da kjente jeg på noe som jeg aldri har kjent på før, og det var at det fantes nettopp et slags press, og det var å prøve og leve opp til folks nostalgiske forventninger. Når man har holdt på en stund som vi har, så er det jo det folk relaterer det til – uansett hvordan man vrir og vender på det. Det kommer ikke til å bli det samme som å slippe en plate to år etter man har sluppet den forrige. Nå er det jo, som du er inne på, ganske mange år siden forrige, og vi har vært borte noen år for så å komme tilbake. Det kjentes ikke så kult for meg og jeg opplevde det som et hinder i låtskrivingen. Jeg husker ikke når det skjedde, men jeg klarte å drite litt i det og da ble det kjekkere å skrive. Jeg kan jo ikke tenke på hva andre synes, fordi alle har jo forskjellige meninger. Nå har jeg jo som nevnt forlatt hele albumet, og nå er det som det er. Jeg og bandet er fornøyde og hvis folk liker det, så er det kult og en bonus.
– Da dere – eller du – skulle begynne på en ny Hellacopters-plate, var det viktig at kjemien var der for at dere i det hele tatt skulle gidde å gå gjennom prosessen med å lage et nytt album?
– Ja, det var jo det vi var nødt til å finne ut av da vi begynte. Det går jo ikke å tvinge fram en plate. Det begynte med at jeg viste de andre noen låter jeg hadde skrevet. Jeg skriver jo hele tiden, og hadde mange låter liggende som jeg ikke hadde gjort noe med. Vi kjente jo alle med en gang vi spilte de nye låtene, at det umiddelbart høres ut som Hellacopters når vi spiller sammen. Kombinasjonen av alle i bandet gjør jo noe med låtmaterialet, og det er jo veldig fint at det er sånn, haha. Det som også er fint, er jo at det virker som folk har savnet oss litt. Det er vanskelig for meg og liksom forstå at folk liker vår musikk, sånn som jeg liker musikken til mine favorittband.
– Det kan jeg forstå at det må føles rart. Men da dere så gjorde den første konserten sammen igjen på Sweden Rock i 2016 og turnerte det påfølgende året, så måtte jo responsen fra folk ha vært en indikasjon for dere på at folk har faktisk savnet dere?
– Ja, det var jo det der og da at det føltes for oss som at siden vi hadde vært borte en stund, at folk følte at dette vil vi jo ha. Det var jo kanskje et genitrekk å splitte opp bandet for så å gjøre comeback, haha. Det kan jo nesten virke som det var planlagt, men det var det helt ærlig ikke. Planen var jo at vi aldri skulle spille sammen igjen som The Hellacopters.
– Ja, for du sa jo på den tiden at et comeback kom aldri til å skje!
– Det var det jeg følte og mente på det tidspunktet da vi ga oss. Men tiden går, vannet under broen og folk forandrer seg.
– Når det gjelder låtene på «Eyes Of Oblivion», er det låter som er skrevet over mange år, eller er det meste nytt? Du nevnte jo at du hadde noen låter liggende som du viste til resten av bandet da dere først lekte med tanken på å lage et nytt album sammen.
– Vel, jeg vil si at rundt halvparten er eldre låter. Noen er over ti år gamle.
– For å fortsette litt på låtmaterialet, så er jo du hovedmannen når det kommer til låtskriving i bandet. På hvilken måte bidro de andre i bandet til selve låtskrivingen på «Eyes Of Oblivion»?
– Boba – Anders Lindström, men vi kaller han jo Boba, haha. Han hadde noen idéer og han skrev musikken til låten «The Pressure’s On» og jeg skrev teksten, så den lagde vi to sammen. Og så er det en låt som Dregen hjalp meg med teksten på – «Tin Foil Soldier». Resten er kun meg.
– Kult at du nevner Dregen der, fordi dere har vært kompiser lenge og har jobbet sammen etter at han ga seg i Helleacopters mot slutten av 90-tallet. Du har jo blant annet bidratt til hans eget band Backyard Babies ved noen anledninger. Hvordan er det å spille sammen med ham igjen i Hellacopters?
– Det var jo det som ble litt av det vi måtte finne ut av før vi skulle starte dette på nytt. Vi fant jo ut da vi gjorde Sweden Rock i 2016 at det ikke føltes rart å spille sammen igjen. Det var det som var kult og at det var en slags mening at vi skulle fortsette. Jeg skal ikke si at friksjonene er helt borte, men vi kunne slappe av mer sammen i samme band igjen, og det la vel litt grunnlaget for at vi nå har ny plate ute.
– Men er det bra med litt friksjon? Som Jagger/Richards?
– Haha, jeg tror ikke det har vært så ille mellom oss. Men det føles bra å spille sammen med Dregen igjen.
– Dere har sluppet tre singler fra platen før den i det hele tatt kommer ut. I dag er jo dette med singler litt annerledes enn før, så hvordan stiller du deg til dette med at det nesten forventes en haug med singler før et album er ute?
– Da vi holdt på mot slutten av 90-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet, og en god stund før det også i musikken generelt, så var vel det normale å slippe en singel før albumet kom ut. Så kom det kanskje et par til etter at platen var ute, men nå er det nesten forventet at det må komme i hvert fall tre singler før skiven kommer ut og så er det ferdig. For meg er det fremdeles nytt og litt rart. Det handler vel litt om spillelister, hvem vet, men jeg synes det er litt ubehagelig.
– La oss ta den første av singlene som dere slapp før jul, «Reap A Hurricane». Var den et soleklart valg, eller måtte dere gjennom en prosess for å bli enige om hvilken låt som skulle være første smakebit?
– Vi hadde holdt på lenge med skiven, uten at vi hadde spilt inn lenge. Det var mange og lange opphold i innspillingen av «Eyes Of Oblivion». Det drev meg til vanvidd og jeg skal aldri spille inn en skive på den måten igjen! Den har tatt oss rundt tre år å spille inn, mens i effektiv studiotid har det kanskje tatt tre uker. Da låtene begynte å bli samlet til det som skulle bli albumet, så merket vi at vi ikke hadde noen første låt ut. Vi følte ikke at noen av låtene passet til å være første singel og det føltes litt urovekkende, fordi det har vi vel egentlig alltid hatt. «Reap A Hurricane» var den siste låten jeg skrev på platen, og da kjente jeg det umiddelbart. Jeg kjente at hvis vi får denne til å sitte, så er den uten tvil første singel ut. De andre var helt enige og da var den et helt åpenbart valg.
– Er det viktig for deg å åpne en plate med et skikkelig smell?
– Ja, jeg tenker jo på en fullengder på vinyl. Jeg har vokset opp med vinylplater og jeg mener det er viktig med en låt som virkelig sparker i gang A-siden. Det samme gjelder på B-siden, fordi da jeg var yngre så satte jeg av og til på platene med B-siden først og da er det jo viktig at B-siden også har en låt som gjør inntrykk, hvis du skjønner? Og så synes jeg det er viktig at den siste låten på platene skiller seg litt ut, for at de som lytter til den skal sitte igjen med en god følelse når den er ferdig.
– Hvor spilte dere inn skiven, og hvem produserte den?
– Chips Kiesbye produserte den, og han har produsert alle albumene våre siden «High Visibility» i 2000. Det føltes naturlig at han skulle produsere den da vi skulle plukke opp tråden igjen etter å ha vært borte en stund. Vi produserte den vel egentlig sammen, og vi står begge oppført som produsenter på platen. Vi spilte inn trommene og enkelte deler i et studio i Stockholm, og så ble resten spilt inn i studioet mitt hjemme utpå landet.
– Hvordan er Chips Kiesbye å jobbe med som produsent? Er han en som kommer med forslag, eller gjør han bare det han blir fortalt?
– Jeg lærte meg ganske raskt hvordan han jobbet da han gjorde «High Visibility» med oss i 2000. Jeg husker han for eksempel kunne kommentere hvorfor vi hadde et riff åtte ganger i en låt, hvorpå vi svarte at det var fordi det var så jævla kult at vi ville ha det med åtte ganger. Så kunne han si ‘Nei’ og klippe det bort. Så da begynte jeg å produsere meg selv før jeg ga det videre til han, sånn at han faen ikke skulle ha noen ting han kunne klippe bort, haha. Nei, men han kommer med forslag og innspill der det er rom for det.
– Jeg vet ikke om alle har fått det med seg, men dere har jo allerede sluppet nytt materiale etter comebacket i 2016 i form av EP-en «My Mephistophelean Creed». Så hva kan du fortelle om EP-en med det lange navnet?
– Det var i forbindelse med at vi skulle gjøre comebacket på Sweden Rock i 2016 at vi tenkte at vi kunne spille inn den gamle låten som vi brukte å spille på konserter noen ganger i 1998 eller når det var. Så skrev Kenny Håkansson ny tekst til den og så ga vi den ut. Jeg husker ikke helt hva tanken var da vi gjorde den der låten og EP-en, men vi syntes vel at låten var kul og at det ville være gøy å gi den ut når vi skulle gjøre den gigen på Sweden Rock.
– Jeg har lurt på en ting som jeg bare må spørre deg om. I fjor ble storyen om The Hellacopters vist på svensk TV i form av dokumentaren «I’m In The Band». Kristopher Schau var veldig interessert i å finne ut hvordan man kunne få tak i den, da jeg intervjuet han for et års tid siden. Så da lurer jeg på om den filmen vil bli gitt ut, eller gjort tilgjengelig for dem som ikke fikk sett den på SVT i 2021?
– Ja, jeg forstå ikke helt den greia der og jeg har ikke noe særlig med den å gjøre, for å være helt ærlig. Vi sa jo bare Okay til å bli filmet, men i og med at den ble lagd sammen med SVT, så er det nok en del lover og regler som gjelder. Jeg mener jo at den burde ha kommet med engelsk tekst for eksempel, fordi det er jo bare folk her i Skandinavia som forstår hva som blir sagt og dermed har noe utbytte av å se den. For å svare på spørsmålet ditt, så har jeg ingen aning. Jeg trodde man kunne se den på SVT sine hjemmesider, men det stemmer kanskje ikke.
– Så har jeg hørt rykter om en mulig liveskive fra The Hellacopters. Er det noen sannhet i det, eller er det bare tull?
– Det er merkelig det der, fordi jeg har gjort noen intervjuer nå i forbindelse med «Eyes of Oblivion» og jeg har blitt spurt om akkurat det samme spørsmålet flere ganger. Jeg vet ikke hvor disse ryktene kommer fra, men ja, vi pratet om å lage en liveskive før vi ga oss i 2008. Vi hadde bestemt oss for å samle sammen låter fra de siste par konsertene vi gjorde på den turnéen og gi dem ut som en liveskive. Som et slags dokument av vår siste helg sammen som band. Vi gjorde fire konserter over en helg på samme konsertsted, men så forsvant jo faen meg opptakene. Jeg aner fortsatt ikke hvor de har tatt veien. Det fins uansett ingen konkrete planer om å gi ut en liveplate akkurat nå. Men jeg mener jo på et generelt grunnlag at et hvert band med respekt for seg selv burde gi ut en liveskive, så det synes jeg så absolutt er noe vi burde gjøre.
– Dere skulle jo gjøre en liten mini-turné i Sverige, Norge og Finland allerede i 2020, men så ble jo alt utsatt på grunn av korona. Så skulle de samme konsertene spilles i desember i fjor, men alle bortsett fra to hjemme i Sverige ble utsatt til nå i vår. Har det vært frustrerende for dere i Hellacopters og ikke få gjennomført konsertene dere hadde planlagt?
– Ja, så klart. Delvis for selve spillejobbene, men også så begynner jo lommeboken å bli noe slank for tiden, haha. Hadde de to konsertene vi rakk å spille i Stockholm vært en uke senere, så hadde jo ikke de helle blitt noe av. Men vi satser alt på at konsertene i Norge og Finland til våren blir noe av.
– Og så har jeg registrert via Facebook-siden til Hellacopters at dere er i full gang med å sette opp spillejobber på forskjellige festivaler til sommeren. Er planen å gjøre en skikkelig turné når sommeren kommer og gjerne utover høsten?
– Det er jo det vi håper på, men vi får bare se hva som skjer framover. Blir det som vi vil, så blir det festivaler til sommeren og videre på turné til høsten. Når det er sagt, så kommer vi ikke til å turnere oss i hjel som vi gjorde før.
– Så må jeg få spørre om plateomslaget, fordi det er noe av det råeste jeg har sett på lenge. Hvor kom ideen fra og hvem har lagd det for dere?
– Vanligvis bruker vi å være ganske tidlig ute med ideer for hvordan vi ønsker at coveret skal se ut og vi bruker litt energi på det. Den her gangen var det liksom helt tomt, mens vanligvis har jeg selv en haug med ideer. Det skal sies at det haglet med dårlige forslag fra alle i bandet, den ene verre enn den andre, haha. Så begynte vi å lete gjennom materialet på selve platen for å se om vi kunne hente noe fra det og da fikk jeg en idé gjennom låten «Eyes of Oblivion» om å gjøre det med solbrillene. Jeg tok så kontakt med min gode venn Charlie Granberg og spurte om han kunne tenke seg å male det som skulle bli coveret. Det sa han ja til og jeg prøvde som best jeg kunne å beskrive for han hva jeg så for meg. Det ble en del fram og tilbake, men til slutt ble jeg fornøyd og resultatet ser du på coveret.
– Han gjorde en fantastisk jobb, det må jeg bare si. Var resten av bandet også fornøyd med resultatet?
– Ja, de hadde jo ikke noe valg, for tiden var i ferd med å renne ut, haha.
– Så et siste spørsmål til deg, som jeg håper det er greit at jeg spør om. Kenny Håkansson var jo med på det opprinnelige comebacket i 2016, men han har jo etter hvert blitt erstattet først av Sami Yaffa og nå Dolf DeBorst. Dolf DeBorst har jo så klart spilt sammen med deg i Imperial State Electric siden oppstarten. Så hvorfor er ikke Kenny med lengre?
– Eh, ja … faen. Det var sånn her: Han var jo med på gigen under Sweden Rock i 2016 som du nevner. Og samme dag tror jeg faktisk det var, fikk vi et spontant tilbud om å spille en konsert i Spania uken etter. Vi takket ja og reiste ned til Spania og gjorde gigen. Problemet var at den konserten gikk ikke så bra. Jeg skal prøve å være litt diplomat her. Det jeg kan si er at han tok en litt dårlig beslutning før konserten, som resulterte i at spillingen hans ikke ble noe særlig bra. Da ble det slutten for han i bandet og siden det har vi ikke pratet sammen.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2022