The Good the Bad and the Zugly eller bare GBZ har gjennom det siste tiåret levert den ene nær perfekte skiva etter den andre og konsertene deres er noe som må oppleves. Undertegnede mener hardnakket at dette er nasjonens aller ypperste orkester og «Algorithm & Blues» understreker det. Vi fikk gitarist Kim Skaug, fra bandet som ikke gjør promo, i tale om god rockemusikk og øl.
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Daniel André Pedersen, Andras Varga
– Jeg går rett på med å gratulere med det som jeg vil tørre å påstå allerede er årets album i «Algorithm & Blues».
– Takk, takk! Vi visste ikke at det var så bra.
– Det kan jeg bekrefte med en gang at det er det. Dere har nå gitt ut fire studioalbum siden 2013, i tillegg til singler og EP-er, og alt har uten unntak vært nær perfekte. Hvordan er det å være med i Norges beste band?
– Vi er ganske nøkterne folk, men det har absolutt vært en fin tid i det siste. Vi var en tur i Tyskland når skiva ble sluppet og det var god stemning der. Vi vet jo ikke alltid hva folk syns, men det har vært en bra fest til nå.
– Var det en spesiell grunn til at dere startet turneen i Tyskland?
– Nei, det er det egentlig ikke. Vi turnerer jo ikke så mye, så noe må vi jo gjøre. Så handler det jo om å få det til å passe for alle som er i bandet og da klemte vi inn det vi kunne på de første fire-fem helgene vi hadde tilgjengelige nå i første omgang. Vi hadde lyst på noen konserter før Rockefeller, men at Tyskland ble først ut var helt tilfeldig.
– Dere leverer jo som nevnt nær perfekte album hver eneste gang og blir av mange, meg selv inkludert, nevnt som Norges beste band. Hvor lenge kan dere holde trykket oppe?
– Vi sier jo nesten hele tiden at hver konsert må være den siste. Nei, så lenge folk overlever og det er tid til det – nye låter skal vi alltids klare å stable på beina, men det handler mye om å få det til å passe med alle sine ulike prosjekter. Vi fire er jo et gjeng fra Hadeland som har kjent hverandre i alle år og det samme gjaldt jo for den første vokalisten vår, mens Ivar har vi jo kjent i over tjue år nå. Vi er jo på en måte den samme kompisgjengen som drar på tur og har det gøy. Vi har for eksempel aldri hatt et bandmøte liksom. Vi har aldri satt oss ned rundt et bord for å lage en plan eller planlegge en turné. Alt går som det går på en måte og det er jo litt befriende. Det funker jo, eller jeg vetta faen jeg? Jeg håper jo at det kommer et femte album og Kvelertak gir jo ut et nytt album hvert femte år eller noe, så da skal vel vi klare å få klemt inn et par album.
–Når du er inne på det med Kvelertak så lurer jeg på om det har bydd på noen ekstra utfordringer rundt innspillingen av den nye skiva at Ivar (Nikolaisen, vokal) har fått seg et nytt hobbyband?
– Nei, så lenge du planlegger det til perioder der det er rolig så går det bra. Det har hopet seg litt opp nå mot slutten og dager har blitt flyttet litt på fram og tilbake, som har endt med at releasedatoene våre har kommet litt nært hverandre, men vi har alt å vinne på det. Vi er jo ikke et satsende band, så vi har jo ikke noen ambisjoner bortsett fra å gi ut musikk, drikke øl å spille noen kule konserter i året.
– Du sier at dere ikke har ambisjoner, men er det sånn at når dere får strålende kritikker for det dere gjør at dere driter litt i det?
– Det hadde vært dritkult å si at vi driter i det, haha. Neida, vi driter ikke i det og vi er kjempefornøyde med å få bra kritikk. Vi fikk én firer i Aftenposten for førsteskiva vår og da tror jeg at vokalisten vår Lars Dehli trua han anmelderen på livet. Tror det er den eneste firer’n vi har fått … så å påstå at vi ikke bryr oss ville nok vært en løgn ja.
– The Good the Bad and the Zugly sammenliknes jo ofte med Turboneger og dere nevner jo faktisk også Turbojugend på sporet «Follow Your Dreams» på nyskiva. Har dere noe imot den sammenlikningen eller synes dere bare det er gøy?
– Neinei. Vi synes jo det var gøy å vinne Spellemann ved å spille Turborock foran Turboneger og vi har jo ikke lagd den sjangeren her. Vi ivaretar den kulturen som er der og så gjelder å lage sin egen greie ut av det. Når vi reiser rundt og spiller så er det jo Turbojugends over alt og det er helt kick ass det. Det er en morsom gjeng og viktigst av alt akkurat våre typer – de skal bare drikke seg drita fulle og høre på rockemusikk.
– Det står å lese i presseskrivet for «Algorithm & Blues» at dere med nyskiva nå har lagt bak dere skuffelsen rundt at dere til tross for Spellemann for «Misanthropical House» fortsatt ikke er nasjonens kjæledegge. Det er nok mye ironi innbakt i det som står skrevet, men posisjonen til rocken i dag er jo ikke det den en gang var – som jeg mener har mye med det å gjøre, eller hva tenker du?
– Det er vel gjerne det vi er mest bitre på, haha. Noen har jo gjort det bra i rockeband de siste årene, men de fleste av oss har jo prøvd nå i over tjue år uten å lykkes. Nå er det jo hip hop som er kult og det er jo det vi kødder litt med i en del av tekstene våre. Vi er skikkelig bitre for at vi ikke fikk gjøre supportjobbene for Gluecifer og fikk mulighet til å spille med dem. Hver gang vi treffer på Arne Skagen nå så er det ingen som prater med han. Scandirock-begreper har jo vært ledig etter at Gluecifer har ligget nede og vi har jo prøvd å kapre den, så det er jo litt drit for oss at de hadde gjenforening nå.
– Hvor mye av materialet fra «Algorithm & Blues» får vi servert på konsertene utover året?
– Overraskende mye i forhold til det vi er vant med å gjøre. Tror vi lander på rundt åtte låter fra nyskiva. Vi spilte bare fem nye da vi startet i Tyskland, men nå har folk fått tid til og hørt på plata så da kjører vi på med noen fler.
– Åpningssporet «Welcome to the Great Indoors» bygger seg opp på en fantastisk måte og føles umiddelbart ut som den perfekte åpningslåten på en konsert. Har dere gjort dere noen tanker rundt den låten?
– Det blir nok den nye åpningslåten på konsertene våre ja. På den forrige plata vår gikk vi mer rett på og vi følte vel i ettertid ikke at den sangen gjorde seg bra som første låt ut, så denne gangen gikk vi tilbake til å bygge opp første sporet, sånn som vi jo gjorde på de to første platene våre.
– Dere kjører en handfull konserter nå i forbindelse med plateslipp, men hvordan ser resten av året ut for dere?
– Vi må se det litt an fordi vi turnerer litt med andre band også, så vi må få det til å passe for alle. Det er lagt opp til en helg i sommer med Buktafestivalen i Tromsø, så videre til Fjellparkfestivalen i Flekkefjord og så ender vi opp på Vinjerock til slutt. Så da runder vi hele landet på tre dager og det som må være verdens minst miljøvennlige rute. Det ligger noen fler festivaler til sommeren på vent som vil bli publisert etter hvert som de bli bekreftet. Så blir det en Europarunde og en Norgesrunde til høsten og da har det vel gått et år, så da får vi begynne på ny skive igjen.
– Når man går på konsert i dag, så virker det som at folk er mer opptatt av å filme med mobilene sine for å legge ut på ulike sosiale medier enn de er av å se konserten. Hva tenker du om det?
– Når jeg spiller, så gir jeg faen. Det er samma faen for meg, men jeg blir jævlig frustrert når jeg selv er på konsert og en eller annen løk står foran meg og filmer. Da hender det at det rabler for meg. Ivar har et godt triks, som han har fått fra Kristoffer Schaug, der han tar inn et par telefoner i begynnelsen av konserten for å late som han skal filme litt og så putter han de ned i trusa si. Da er det ikke så mange som har den framme etter det. Da løser det meste seg.
– Litt kjedelig spørsmål, men jeg må bare: Hvor kommer navnet The Good the Bad and the Zugly fra? Har det noe med filmen å gjøre?
– Vel, både ja og nei. Lars Gulbrandsen i bandet har alltid blitt kalt for Zugly, siden han var tolv ellerno’, så han heter bare Zugly. Vi hadde ikke noe bandnavn enda og dagen før vi skulle spille konsert på Last Train, mens jeg sto å pissa i pisserenna, så sa jeg til de andre at hvis vi putter en Z foran Ugly i filmnavnet så vil alle de hundre vennene våre synes det er dritmorsomt. Alle lo og syntes det var dritmorsomt, men etter det har det bare vært et mareritt å ha et så dumt bandnavn som ingen i verden skjønner. Det finns mange dumme bandnavn der ute, men jeg skal ikke klage for jeg tror vi er helt oppi der. Det var fryktelig morsomt i en helg da.
– Platecoveret deres er jo nok en gang laget av Flu Hartberg. Hvor viktig er akkurat den biten for dere i bandet?
– Det er en litt pussig story det er. Han er fan av bandet og vi er fan av han, men vi har aldri møttes og satt oss ned for å prate sammen om platecoverne. Vi sender melding til han der vi skriver for eksempel noe sånt som «Ny skive. Cover?» og så får vi tilbake «Topp». Vi snakker her en av de mest produktive tegnerne i Norge og han får tilbud om å lage tegninger hele tiden. Jeg er litt usikker på hvorfor han gjør dette for oss for nesten ingenting og så tegner han helt vilt kule cover for oss. Det hender at vi klager litt og da kjefter vi litt fram og tilbake, men så kommer han med noe helt vilt kult til slutt. Jeg tror det dårlige forholdet kommer til å fortsette å resultere i kule platecover i lang tid framover. Vi tenkte faktisk at vi skulle gi oss med sånt tegneseriecover, men nei.
– På sporet «The Kids Are Alt-Right” nevner dere hele denne greia med skolestreik for klimaet og Greta Thunberg, som jo er veldig i vinden for tiden. Er dere et miljøbevisst band?
– Ja. Eller nei, vi er fryktelig dobbeltmoralske bare. Låten handler jo egentlig om ungdommene som IKKE deltok på skolestreiken. Ivar synger jo noen sånt som at ni av ti barn møtte ikke opp til demonstrasjonene og ni av ti er fortsatt alt-right. Sikkert ikke mange som flyr like mye som han som skriver sangen og klager på alle andre mens han selv flyr over alt med rockebandet sitt. Det er egentlig bare en pekefinger som burde ha vært retta mot oss selv.
– I sangen «What Have You Done For Me Lately” nevner dere “Deathcrush” og kirkebrenninger, som umiddelbart får meg til å tenke på Mayhem og de skumle 90-årene med Black metal. Hva handler den sangen egentlig om?
– Den handler om black metal og «What Have You Done For Me Lately». Han synger «you know who you are» og det er et stikk til alle satanistene i de ulike bandene som har blitt voksne og selger det de har av integritet for å tjene litt penger. Darkthrone skinner vel fortsatt.
– Black metal har jo som du er inne på blitt stuerent, så det er et spark i den retningen?
– Ja det er et spark, fordi når man hørte på black metal i gamle dager så var det dritfett og man trodde jo virkelig nesten på at folk gikk rundt og drepte hverandre. Nå er de jo rene popartistene, så det er vel et nikk i den retningen ja.
– Fantastisk! Men nå da, når det jo etter alle solemerker kommer til å ta fullstendig av for The Good the Bad and the Zugly – er dere redde for at alt kommer til å gå til hodet på dere og at egoene kommer til å ødelegge bandet?
– Ja, Ivar er jo ganske ehhh… Ivar snakker vi kun med gjennom manageren hans, så der er vi jo allerede. Nei, jeg tror så lenge du setter fram en kasse med øl til oss så er ikke vi så vanskelige. Da er det meste egentlig i orden hver kveld liksom. Vi er et band som gjør det ganske bra, men som har to kasser med øl på rideren og det er det hele.
– Så godt å høre at det fortsatt fins sånne som dere i rockens verden fortsatt!
– Ja, men vi blir sikkert som The Dogs etter hvert. At vi er meste opptatt av å sitte godt i bilen og at turnélivet skal gå så smooth som mulig. De fleste band oppfører seg faktisk fortsatt som de gjorde da de var atten og på turné, så der er det ikke så stor forskjell. Det er lite utvikling kan du si. Ekstremt lite utvikling.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020