Independent
Yes! Jeg digger når nye band drar frem alle klisjéene som finnes når de skal fronte sin favorittmusikk som de selv mener “ikke er like bra som i gamle dager”. Dette er totalt uironisk ment fra min side, for når man gjør det såpass gjennomført som The Gasölines der samtlige medlemmer kaller seg Gasöline til etternavn, de obligatoriske tödlene og bare bandnavnet i seg selv vitner om fet rock som det bør frese godt av. Disse to første setningene er skrevet før jeg i det hele tatt har hørt en tone av skiva, så den bør levere og jeg forventer audiotiv deng med påfølgende øresus takk! Til informasjon er nå volumet på min avspillingsenhet skrudd til passende 11 og min første iskalde øl jekket, så da kjører vi.
Og starteren “Autobahn Outlaws” skuffer heller ikke med hverken start eller tittel. Som ventet er det fullt øs fra første sekund, og man har hørt alt før – men for et band som kaller seg The Gasölines låter det nøyaktig som det skal. Og det man har hørt før funker fortsatt som gull i 2021, høyoktan rock n’roll med doble basstrommer, skrikende herlig gitarsolo og rockecrisp på vokalen. Noen råfrekke modulasjoner gjør “Go! Go! Go!” meget godt, og her får vi i tillegg to skrikende herlige gitarsoloer så dette er en tidlig favoritt.
Bandets åpenbare hyllest til Motörhead sin gamle klassiker “Killed By Death” heter “Booze, Gambling & Hotrods” men med et vesentlig mer upbeat tempo og tostemte Maiden-gitarer mot slutten og blir en ny favoritt på en skive som har startet meget bra. Det jeg noterer meg rundt midtveis av skiva er at selv om The Gasölines bruker relativt mange Turbonegro-grep, noe jeg har kritisert mange norske band i denne genren for, gjør de det allikevel på sin egen måte – noe som langt ifra er alle forunt. Det er dog forholdsvis mye Motörhead her ja, men det takler vi helt fint all den tid kongen selv fortsatt er død.
Man hører lett at dette er en gjeng som brenner for denne type musikk og har hatt det gøy i studio, og sånt smitter. De fortsetter øset helt frem til siste spor “Whiskey Blues”, der starten fint kunne glidd rett inn i soundtracket til “Sons Of Anarchy”, hvor de tar foten av gasspedalen for et lite drøyt minutt før så de øser ut i full pønk og gitaristen får virkelig utfoldet seg helt mot slutten. Nydelig! De minner meg om den gang jeg ble blåst bort av svenske Scumbag Millionaire for noen år siden – jeg setter originalitet meget høyt ved oppdagelsen av ny musikk, men enkelte ganger er det også befriende å bare la seg rive med av god gammeldags øserock.
Med tilhørende øresus og nyjekket øl.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 10.september 2021