Tirsdag 2. juli 2024
Og fest ble det, som alltid når denne gjengen kjører på. Allsangen kom tidlig under “The Boys Are Back”, og stemningen var satt. Nå har jeg sett dem en del ganger de siste årene, og de er aldri feil med deres irskinspirerte punk i et fullt lokale. Nå skal det nevnes at jeg mener det tok enda mer av blant publikum sist, men det var nok ikke bare undertegnede tilstede som fortsatt merket Tons i kropp og sjel, så vi får la det passere. Borte var også de opplyste ølglassene ved den vakre introen, som jeg nå har lært heter «The Foggy Dew» med The Chieftains og Sinead O’Connor, noe jeg ikke synes vi skal gi oss med da det setter en nydelig stemning før det smeller. Stemningen ellers i den fulle salen var det overhodet ingenting i veien med.
Og gutta på scenen ga som vanlig absolutt alt, og låt akkurat like bra som alltid. Som sist merket jeg fraværet av Al Barr, og selv om jeg går utifra at han fortsatt har sykdom i nær familie – og at det er så absolutt er gyldig fravær gjør det noe med kjemien når han ikke er med. Uten at det vil si at ikke Ken Casey styrte skuta med bravur – tvert imot.
Jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige når jeg atter en gang trekker frem “Johnny, I Hardly Knew Ya”, men den gåsehuden jeg får av den hver forbanna gang jeg hører den live er vanskelig å unnlate. Og basert på reaksjonen fra publikum gjaldt det definitivt ikke bare meg. Annet enn hitsa var også resultatet av tonesettingen av tekstene til Woody Guthrie også et høydepunkt, deriblant “Two 6’s Upside Down” og “Gotta Get To Peekskill”.
Under “Skinhead On The MBTA” var det første gang jeg virkelig kjente at gulvet gynget, noe jeg mener det gjorde ved nesten hver eneste låt sist – kanskje lemmer omsider var blitt varme her og promillen kommet på et høvelig nivå, for herifra gynget det kvelden ut. Også under “Rose Tattoo”, enda et av høydepunktene på kvelden og et publikum som nesten overdøvet bandet.
Men jeg må allikevel gi publikum et lite tips – kampropet “Let’s go Murphys!” er en MYE kulere måte å få de tilbake på scenen til ekstranumrene enn den forbanna White Stripes-låta, ok? Så, mobillys under ølglasset ved konsertstart og kamprop før ekstranumrene så er vi i mål.
Og i mål kom da konserten omsider og, med ”I’m Shipping Up To Boston” og “Until Next Time” som sementerte nok en trivelig kveld med The Dropkick Murphys. Var nok ikke like killer som sist gang, men farlig nære. Og da skal lemmer og ører få seg ei bittelitta pause.
4.5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen