I slutten av mars relanseres kvartettens 6 udødelige studioskiver; fullstendig remikset og komplett med tiloversblitt materiale og forkasta lydspor. Celebreringen er så massiv og prangende at de siste års legale tvistemål mellom gitarist Robby Krieger og tangentist Ray Manzarek på den ene siden, og trommis John Densmore på den andre, nesten kommer i skyggen. Men bare nesten. I skrivende stund har Manzarek og Krieger fremdeles ikke lov til å applisere ordet Doors, selv ikke som en del av bandnavnet.
Tekst: Geir Larzen
Enn så lenge må den nye konstellasjonen av The Doors bære navnet Riders On The Storm. Den pågående rettergangen skulle dog ikke bli postament for Monsters samtale med Ray Manzarek. Når bandets 6 fenomenale studioalbum nå gjenutgis i luksuriøse støpninger, er det ikke spart på noe. Fansen står helt sentralt, og for å gi oss noe utenom de alminnelige remasterutgavene vi normalt speiles i, har Manzarek og Krieger, i samråd med studiotekniker Bruce Botnick, besluttet å forsyne oss med alternative sanglinjer, harmonier og soloer. De originale multisporteipene er saumfart på nytt, og resultatet skulle bli noe i nærheten av 25-årsversjonen av Deep Purples ”Machine Head”. Man kan saktens påberope seg retten til å vemmes over at årgangsgull og kanoniserte verker tukles med, men i dette tilfellet føler jeg meg trygg på at man, parallelt med å gi fansen handpåtakelig grunn til å juble over nye innslag, også har utvist dyp respekt overfor materialet. Dessuten, skulle det bli for galt i enkeltes øreganger kan man uten videre vende tilbake til vinylversjonene. I anledning 40-årsjubiléet slippes sågar en limitert boks med 7 vinyler (5000 eksemplarer), men disse er kun remastret og ikke mikset på nytt. Den sjuende skiva er for øvrig en monoutgave av debuten.
På tampen av fjoråret ble vi skjenket cd- og dvd-boksen ”Perception”; et fullvoksent måltid som tvang en del eldre The Doors-fans å betrakte materialet med nye brilleglass – hvilket bare er sunt. Underlig nok tenderer flere avstumpa krefter en assimilerende forfektelse av gruppa som éndimensjonal og udelt psykedelisk-depressiv. Visst var The Doors selve spydspissen i 60-årenes mørke og populærmusikalske rockeekspresjonisme, men skal man utelukkende henge seg opp i at alle tenåringer bør gjennomleve en deppeperiode lydsatt av ”The End”, ”When The Music’s Over” og ”Not To Touch The Earth”, da begås en kardinalsynd. The Doors var den endimensjonale tenkningens antipode, og følgelig kringkastes det syn fra undertegnedes side, at de ikke bare er 60-tallets beste amerikanske band, men også muligens USAs beste progrockband gjennom tidene. Vi snakker ærlig talt om fire søkende kunstnere som med største selvfølgelighet kunne bevege seg mellom snerten, jazzstenket pop (”Love Street”), fryktinngytende malstrømsymfo (”Not To Touch The Earth”), akustisk, kvasi-spansk folklore (”Spanish Caravan”) og bredbeint tungrock (”Five To One”) på ett og samme album. Bandets abrupte endelikt og knappe eksistens til tross – The Doors sluttet aldri å overraske.
Vidunderlig nok var det etter en ”utenomjordisk” konsert, høsten 1966 – som endte med at hele bandet ble kastet på dør, etter at en dionysisk Jim Morrison hadde proklamert at han hadde til hensikt å pakke pikken i sin egen mor – bandet ble gitt platekontrakt. Stjerneprodusent Paul Rothchild forstod seansens skjellsettende valenser, og krevde å jobbe med bandet på flekken. Han innså også hvilket potensial den sjangermessige brytning – mellom rock’n roll, varieté, jazz, folkemusikk og klassisk – gestaltet. Morrisons sporadisk makabre allegorier stod også i stil med samtidens gryende interesse for mystisisme. Man kan bare gjette seg til hvilken effekt selve plateomslaget hadde på konsumentene i januar 1967. The Doors ble en sensasjon over natta, og eventyret vedvarte helt til Jim Morrison døde av hjertesvikt, i Paris, 1971. Morrison, Krieger, Manzarek og Densmore gjorde 6 studioalbum og én dobbel liveplate sammen. Bandets unike kjemi døde dessverre med Morrison. Ingen av de to platene gruppa gjorde som trio kom i nærheten av fordums gull.
Etter millenniumskiftet ble trangen til å framføre klassisk The Doors-stoff for sterk, både for Krieger og Manzarek (som hele tiden har pleiet vennskap). De inviterte John Densmore med på moroa, men har så langt fått søksmål til svar. Da det ble klart at Ray Manzarek kunne tenke seg å prate med oppegående journalister i forkant av årets relanseringer, fulgte det med en liten klausul om etter beste evne å la striden med Densmore ligge. For den som skulle være i tvil – 2007 skal være en feiring av The Doors. Vi lar like godt keyboardisten selv berette om 40-årsmarkeringen:
– Det er jo ikke slik at vi har gått bananas ved miksepulten. Vi benytter de samme versjonene på jubileumsdiskene som på originalplatene, men det er adderingen av utelatte spor som bør fange din interesse. Samtlige album er blitt løftet gjennom en smakfull remiksprosess, som for eksempel at Jim Morrison i år synger ”She Gets High” på ”Break On Through”. Vi ble tvunget til å droppe ordet ”high” den gang. Det syntes for vågalt. Og det er masse sånt på de nye versjonene. Vi snakker ikke om nye pålegg, men om spor som har ligget skjult på de multiple masterteipene og som vi nu ynder å presentere for fansen, i den tro at dette vil gi dem et skikkelig kick. Lydkvaliteten er enormt bra. Jeg kan nesten ikke fatte hvor storartet det låter. Bruce Botnick har gjort et fremragende arbeid. Han var også bandets opprinnelige studiotekniker og medprodusent, så det gir mening at jubileumsdiskene ble overlatt til ham. Både Bruce og Paul Rothchild ble gjort til henholdsvis femte og sjette medlem av The Doors allerede på debutalbumet. De gjorde skiva som et team, og jeg har hele tiden følt meg trygg på at lyden på de nye lanseringene ville bli ivaretatt på beste vis. Bruce er rett og slett et geni. Dersom du setter på deg høretelefoner, er det som om bandet inviterer deg med i samspillet. Som lytter befinner du deg i studio sammen med oss – vi har fått et praktfullt resultat. Med adderingen og inklusjonen av ubrukte tagninger og spor, representerer de nye versjonene en invitt til å oppleve musikken slik den framsto for første gang.
-Hvor personlig involvert var du og Robby Krieger i prosedyren?
– Bruce har tatt hånd om det tekniske, slik han alltid pleier, og skrudd på spaker og besørget optimaliserte, soniske reguleringer, men både Robby og jeg var til stede under arbeidet. Hadde det kommet til uenigheter, ville vi øvet vår vetorett, men det ble aldri nødvendig.
-Hvordan føltes det å snurre de gamle masterteipene igjen?
– Ah, helt ubeskrivelig. Jeg satt stort sett med konstant gåsehud på ryggen, og nøt øyeblikkene. Jim Morrison var i live igjen. Vi ble hensatt til de respektive studioseansene med ham, og minnene, følelsene, strømmet på. Det var som en tidsreise. Jim kommuniserte direkte til oss igjen mens vi jobbet på platene våre. Hva mer kan jeg si? Det var fantastisk.
-Snublet du over noen riktige overraskelser?
– Egentlig ikke; merkelig nok, med tanke på hvor mange år det er siden disse innspillingene avstedkom. Hele materialet føltes familiært, og jeg erindret hver minste lille detalj. The Doors var en hardtarbeidende entitet i studio, og arrangementene ble hele tiden veid og vurdert. Det ble gjerne til at vi eksperimenterte, for eksempel med et korparti til Jim, for siden å fjerne det fra den endelige plateversjonen. Da bandet nå kan skilte med 40 lys på kaka, entes vi om å gi fansen noe spesielt, og hva er bedre enn å åpne det auditive hvelvet, for å bringe noen av disse eksperimentene til overflata igjen? Mye av det er nemlig svært bra, det være seg gitar-, orgel- eller sangsekvenser. Originalutgavene forefinnes uansett på cd, om noen skulle føle seg krenket, men de har ikke like god lyd.
-The Doors rystet den musikalske grunnvoll i januar 1967. Hvor mye av det singulære uttrykket deres ble kreert ved slump?
– Musikalsk kjemi handler til en viss grad om lykketreff, men jeg vil ikke si at bandets signatur ble formet av tilfeldigheter. The Doors var en moderne jazzkvartett i rockens drapering, og kunstnerisk var vi oss dette svært bevisst. Både Jim og jeg var influert av tysk powerhouse-estetikk, så innspillingene våre var renskårne og detaljerte. Hva selve lyden angår, skal dette tilskrives Botnick og Rothchild. Det var virkelig seks individer i The Doors: De fire som sto i studio og skapte musikken, pluss duoen i kontrollrommet. Jeg husker vi fikk totalt hakeslepp første gang vi lyttet til egne opptak. Botnick og Rothchild hentet ut det absolutt beste i hver enkelt musiker, og de hadde en intuitiv forståelse for hva vi søkte.
-Jeg registrerer at den reviderte utgaven av debutalbumet gjør rom for ”Moonlight Drive” og ”Indian Summer”. Begge innspillingene ble gjort så tidlig som i august, 1966, men de endelige tapningene forelå først på henholdsvis ”Strange Days” og ”Morrison Hotel”…
– Det stemmer. Dette var de aller første låtene vi festet på teip, men som du kan høre er de veldig provisoriske. ”Moonlight Drive” har et tangodrag vi senere oppgav. Jeg håper dog fansen setter pris på å høre smakebiter av rene arrangeringsprosesser. Det du hører, er The Doors i arbeid. Du bys et tverrsnitt kreativitet. Vi brukte imidlertid ikke lang tid på å gjøre ”Moonlight Drive” til et rockenummer, snarere enn en tango, men jeg er glad for at innspillingen har overlevd. Sist vi remastret debuten fant vi den nemlig ikke. The Beatles har den senere tid vært svært sjenerøse med å gi fansen demoer og preproduksjonelle fragmenter, og det later til at alt dette blir godt saluttert, så hvorfor ikke også The Doors?
-Jeg kan ikke hjelpe for å tro dere må ha nådd en erkjennelse av snart å sette verden i brann mens dere jobbet med debutplata.
– Alle håpte på verdensomspennende suksess, men samtidig var vi så euforiske over endelig å få lage et album at den artistiske delen langt på vei overskygget aspirasjoner om kommersiell anerkjennelse. Og det er slik det skal være når du er ung, entusiastisk og blir sluppet løs i studio for første gang. Vi visste at musikken var bra og at den gjorde noe med folk. Følelsen av å være på totalt riktig kurs var etablert for lengst gjennom opptredener på Whiskey A Go-Go. Å lage et album var det naturlige skrittet å ta. Vårt renommé som konsertattraksjon hadde steget til uante høyder, og nå ville vi ut til resten av verden. Å gå inn studiodørene for første gang er et eksistensielt øyeblikk preget av glede og tvil. På den ene siden er man overlykkelig over omsider å få ut ei skive, men samtidig stiller man seg spørsmålet ”hva om dette rett og slett ikke fører noe steds hen?” Slik var det for The Doors i 1966, og slik er det trolig – og forhåpentligvis – for alle unge musikere den dag i dag. Du står på terskelen til sannhetens øyeblikk, og det er utrolig spennende – uansett utfall.
– Kun ni måneder senere fulgte ”Strange Days” – et langt mer helstøpt album. Som lytter får jeg stadig følelsen av at dette var ei lett skive for dere å gjøre. Det er ingenting å si på selvtilliten som legges for dage, verken kompositorisk eller teknisk.
– Den himmelhøye forskjellen fra debuten til ”Strange Days”, er at vi fikk boltre oss med åttesporsopptaker på oppfølgeren. Debuten ble gjort med kun fire kanaler. Jeg husker vi fikk en telefon fra Paul kun dager før vi skulle i studio. Han var svært begeistret og hadde noe sensasjonelt å vise oss; hvilket var åttesporsmaskina. Både jeg og Robby falt i staver. Det føltes så stort. Plutselig la ikke studiofasilitetene bånd på oss lengre – det var i alle fall slik vi opplevde situasjonen der og da. Vi kunne med andre ord gjøre alt vi gjorde på den selvtitulerte skiva, og fremdeles ha fire kanaler til rådighet. Ah, hvilken komfort! Alle gledet seg til å ta fatt på ”Strange Days”, og du har rett i at arbeidet gikk smertefritt. For oss var ”Strange Days” et laboratorium. Det var gjennom denne vi lærte å nyttiggjøre oss teknologien. I stedet for å betrakte studioet som et klinisk lukket arbeidsværelse, utviklet vi metoder for å gjøre det til et instrument man kunne manipulere og spille på lag med. ”The Doors” er i bunn og grunn lyden av bandet live, på en scene – foredlet, men uforfalsket – mens ”Strange Days” representerer den gale vitenskapsmannen som løper amok i laboratoriet, og hvor underlige synteser får fritt spillerom. Jeg tenker meg de fire medlemmene av The Doors som karakterer i en av Fritz Langs filmer fra 20- eller 30-tallet. He he he…
Juli, 1968 – nye ni måneder etter forrige album – slippes ”Waiting For The Sun”, og nå faller alle elementene på plass; i den grad at plata er undertegnedes favoritt. Det var under fullbyrdelsen av ”Waiting For The Sun” at bandet spilte inn Tommaso Albinonis ”Adagio” – tidenes nest vakreste musikkstykke. Imidlertid ble det vraket fra plata, og ikke før i 1978, og utgivelsen av ”An American Prayer”, ble innspillingen offentliggjort. Hva som skjedde kan ikke Manzarek redegjøre for.
– Hvem vet? ”Adagio” ble utelatt, enkelt og greit. Jeg har ikke noe svar å gi, men det flotte med dagens situasjon er at vi kan gjenoppdage teipene og pakke dem tilbake på de respektive platene; hvilket vi har gjort med ”Adagio” og en rekke andre.
-Ikke bare er ”Waiting For The Sun” min The Doors-favoritt, men det ser jaggu ut til at dette blir den mest oppsiktsvekkende jubileumsdisken også. Helt på tampen foreligger nemlig en 17 minutter lang og ufullendt oppføring av ”Celebration Of The Lizard”. Denne har klokelig nok fått undertittelen ”An Experiment/Work In Progress”…
– Jepp, igjen åpner vi for å dele med verden den kunstneriske og ofte tungrodde veien fram mot forløsning. Dette var vårt mest ambisiøse prosjekt, og som lytter får du ta del i hvordan vi tenkte progresjon. Det var ikke slik at musikken abrupt kom til oss – vi jobbet beinhardt. Jeg tror det var Albert Einstein som sa det så treffende: Genialitet er 90 prosent hardt arbeid og 10 prosent inspirasjon. ”Celebration Of The Lizard” blottstiller et band som virkelig jobber med saken; noe fungerer, noe faller igjennom. Du kan tydelig høre at vi forsøker å manøvrere oss i ulendt terreng, og det er det progressiv kreasjon handler om. Idéen med å frigi opptakene er å la fansen ta del i måten vi øvde og skapte musikk på, og ”Celebration Of The Lizard” er et glitrende eksempel herom.
-Hva var tanken bak selve verket? Det fungerer som en operette i miniatyrform.
– Korrekt. ”Celebration Of The Lizard” skulle bli et teaterstykke oppført i ørkenen foran likesinnede fans som søkte å forsere sine perseptive horisonter. Chaos and disorder, back there over your shoulder… Suitens protagonist drar også selv ut i ørkenen, og møter til sin store overraskelse andre unge mennesker som har søkt dit i forakt over det moderne samfunn. Hver natt camperer de og forteller hverandre ulike varianter av ”Celebration Of The Lizard” rundt leirbålet – noe ála ”Arabian Nights” – mens de venter på at sivilisasjonen skal selvdestrueres.
-Jeg får frysninger i værhårene bare ved tanken på ”Not To Touch The Earth”. Hvilket skrekkinnjagende mesterverk!
– Ikke sant? Og det var akkurat hva vi søkte – en uhyggelig ramme for Jim Morrisons beksvarte lyrikk. Not To Touch The Earth, Not To See The Sun… Jeg hadde myten om operafantomet i tankene da jeg la orgelpartiene, og de var ment å skremme vannet av lytteren. Komposisjonen varsler også en sublimering av ånd. Det låter voldelig og sjamanistisk, og vi dveler ved tematiske arketyper som redsel og kaos. Om det var et vellykket forehavende? I alle fall fra mitt ståsted. Jeg husker jeg utbrøt at dette var det mest skremmende jeg noensinne hadde fremført på et orgel. Ha ha ha… Magisk galskap, er en god deskripsjon.
-Hatten av til alle som besitter såpass artistiske visjoner og progressive beskaffenheter at de, på elegant vis, kan bevege seg fra ”Hello I Luv You” og ”Love Street” til ”Not To Touch The Earth”.
– Jeg takker. Vel, mens ”Not To Touch The Earth” kan karakteriseres som musique concrète [en musikalsk retning tilskyndet av Pierre Schaeffer på 40-tallet. Red.anm.], er ”Love Street” både søt og vakker. Personlig fungerer mine bidrag på denne som en tributt til et par grandiose, amerikanske jazzpianister jeg vokste opp med. The Doors var høyt og lavt, og vi hadde ingen restriksjoner på hva vi kunne gjøre. Muligens kan dette settes i sammenheng med at Jim Morrison og Ray Manzarek studerte film sammen. Vi tilegnet oss en del skyts fra filmspråket.
-Én låt som stadig unndras oppmerksomhet og innpass på The Doors-antologier – mot all estetisk rimelighet – er ”Yes, The River Knows”.
– Jeg husker det som om det var i går at vi spilte inn gitar- og pianostemmene. Låta har en svært elegant kordprogresjon, som igjen kanskje skylder en del til visse jazzpianister, uten at vi noen gang nærmer oss pastisj. Ja, den er både vakker og spennende, men ikke av de låtene vi hyppigst blir bedt om å belyse, selv om jeg er veldig stolt over det vi utrettet med den.
Som enhver sunn tenåring i 1991 gjorde Oliver Stones film ”The Doors” et uutslettelig inntrykk på meg; selv om man, rent biografisk, bør ta mange scenarioer og tildragelser med et flyttelass salt. I følge Stone ble brave ”The Soft Parade” totalslaktet av fans og presse, mens Jim Morrisons frivolne og egosentriske eksesser knapt kjente noen grenser. Hvor overdrevent var det bilde Stone tegnet av dere?
– Nesten totalt. Men hei – vi snakker om Oliver Stone; en mann som bare mangler skinnbuksene for å være fullverdig rockestjerne med primadonnanykkene inntakt. Problemet er at Stone nyter feil type substanser. Mens The Doors er et psykedelisk band, på syre og hasj, konsumerer Stone hvitt pulver og Tequila. Følgelig oppstår to verdensutsikter som er på konstant kollisjonskurs med hverandre. Stone så i Jim Morrison akkurat det han ville. Når det er sagt vil jeg innskyte at jeg synes det er en veldig bra film – særlig musikken. Det som virkelig mangler, er humoren. Jim var en enestående komiker. Han fikk oss til å le hele tiden. Folk som går på Marihuana ler mye. De sprader ikke rundt i gatene og deklamerer dikt med alvorlig mine. Det gjør for så vidt ikke poeter heller. Poeter er gjerne introverte. Den sensitive og mystiske Jim Morrison får du ikke et fnugg av i Oliver Stone-filmen.
Som nevnt i ingressen: tiden flyr når man har det gøy. Min tilmålte tid med Manzarek gjør at vi ikke går ”Morrison Hotel” eller ”L.A. Woman” nærmere etter i sømmene. ”Running Blue” derimot, fra undereksponerte ”The Soft Parade”, har fram til 2007 vært like marginalisert som ”Yes, The River Knows”, men får nu endelig innpass på ”The Very Best Of The Doors”.
– Jaså, du liker den? Bra for deg. Låta er et friskt sammensurium av rock’n roll, bluegrass og country & western, med fele og det hele.
-Og ved utgangen slår dere over i moll og klinger bortimot som et norsk folkrockband!
– Jeg vet… Som sagt, kunstige barrierer lå ikke for The Doors. Rocken i 60-årene avskydde kategorisering, mens det i dag synes som et alfa og omega å etterleve normative krav overfor en eller annen nisje om man skal selge plater. Alt i dagens musikalske klima dreier seg om kapital og kategorisering, det være seg hip hop, heavy metal, singer/songwriter eller alternativ rock. Folk er besatte av å klistre seg til med merkelapper, og dessverre er lysten til å sprenge fri, til å bryte grenser, omtrent borte. 60-tallets rock unndro seg kategorisering. Den var alt det som fantasien kunne bære. Vi var åpne for all musikk og alle stilistiske krumspring som vi var kapable til å håndtere. For oss lå det intet paradoksalt i å gjøre Albino og country side om side. Alt var mulig, så fremt det føltes bra og man fikk det til å fungere.
-Den europeiske slippmarkeringen av jubileumsplatene finner sted i London mot slutten av mars. Du gleder deg?
– Jeg gleder meg skikkelig. Det kommer til å bli et storartet evenement, hvor John Densmore leser Jim Morrisons poesi og Robby og jeg fremfører The Doors-låter sammen med et selektert mannskap. Videre gjør vi rom for eldre konsertopptak vist på storskjerm, og en runde med platesigneringer.
-The Doors genererer nye tilhengere, år etter år. Er det ikke fantastisk å ha vært delaktig i musikk som stadig – 40 år senere – oppleves som frisk, eventyrlig og relevant?
– Jovisst. Det gleder meg at vi rekrutterer nye fans. For min del kan jeg med stolthet si at de 6 skivene Jim Morrison, Ray Manzarek, Robby Krieger og John Densmore gjorde sammen, fremdeles låter spennende og uovertrufne. Jeg elsker for eksempel å høre mitt eget orgel, særlig soloen i ”People Are Strange”, og selv om jeg har levd med denne musikken og hørt den millioner av ganger, er den umulig å gå lei. Egentlig er jeg ikke overrasket over at så mange unge individer finner gehør i låtene våre, fordi The Doors representerer en transcendens til frihet, og det er noe som appellerer til alle oppvoksende generasjoner. Vårt ideal er totaloverskridelse av religion, politikk og samfunn. Sannheten eksisterer i det individuelle hjertet, og musikken forløser – break on through to the other side…
Det kan være både teit, sentimentalt og urimelig, men som fan lider man under visse imperativer. Enhver fan vil at menneskene i de band man helliger skal være lykkelige sammen; gjerne for resten av livet. Fansens posisjoner setter kunst foran individet. Det er naturligvis lettere å gjøre Yoko Ono til rockens mest forhatte vesen, enn å slå seg til ro med at Lennon og McCartneys kollaborasjon – artistisk og mellommenneskelig – led en naturlig død. Som fan er det smertelig å bevitne de ubegripelige tumulter som har avstedkommet mellom Manzarek/Krieger og Densmore. Jeg beklager overfor Manzarek at jeg bringer saken på bane, men krever – i egenskap av min stilling som fan – en kommentar. Det er en fans lodd i livet.
– Jeg forstår at dette er opprivende for alle fans, og de bør vite at John Densmore, trommeslageren i The Doors for 40 år siden, ikke lengre er den samme personen. Han har mistet fullstendig fotfeste. Robby og jeg har ved gjentatte anledninger bedt ham bli med i bandet, men svaret har vært et rugende ”nei!” hver gang. På spørsmål om ”hvorfor ikke?” har han respondert med et kontant ”derfor”. Vi har forsøkt å lirke, men han har tydeligvis bestemt seg. Hva verre er, siden han ikke vil ha noen befatning med dagens The Doors-situasjon, kan heller ikke Robby Krieger og Ray Manzarek ha det. Det går så langt at han saksøker sine gamle bandkolleger og venner! Vi spør igjen, ”hvorfor?”, og får til svar ”Derfor. Jeg er såret.” Han har ikke lengre noen virkelighetsoppfatning, og det går hardt innpå oss. Så lenge tvistemålet pågår har jeg og Robby ikke lov til å eksploatere, slik John ser det, ordet ”Doors” – det er en rettslig kjennelse. John aksepterte overhode ikke ”Doors Of The 21st Century”-navnet. I øyeblikket opererer vi følgelig under pseudonymet ”Riders On The Storm”.
Til sommeren skal The Doors, eller Riders On The Storm, turnére Europa med ny besetning.
– I øyeblikket driver vi og booker festivaljobber, men må innen den tid ha funnet oss ny vokalist. Ian Astbury har gått tilbake til The Cult, så Robby og jeg skal avholde auditions i mars og april. Som duo er vi veldig på nett, og jeg gleder meg faktisk til å jobbe med nye, konstruktive krefter.
-Hva med det forestående studioalbumet?
– Vi er veldig gira på å gjøre ei ny plate, og synes vi bare har å hoppe i det, uten å tenke på at vi nødvendigvis skal leve opp til fortiden. Flere låter er bortimot komplette, så jeg håper fansen står oss bi og at vi etter hvert kan by dem noe som har vært verdt ventetiden. Peace, man!
Først publisert i Monster Magazine juni 2007