Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Dino Trto
Livefoto: Geir Kihle Hanssen, Anne-Marie Forker, Kjell Solstad
– Dere er vel godt i gang med øving i påvente av en travel sommer og høst med mye spilling og ny skive?
– Ja, nå er vi i gang, og først ut av spillejobber er Trondheim Rocks (anmeldt her!) som jo er to dager etter at vi slipper nyskiva. Vi må jo være klare til det. Skal du til Trondheim?
– Jeg skal det ja, og jeg gleder meg stort til å høre dere igjen. Jeg var til stede i Sandnes på den aller siste konserten dere gjorde på sist turné og skal nå få med meg første konserten på den nye spillerunden. Det jeg er spent på er om dere vil spille mye nytt eller kjøre det safe med de gode gamle?
– Det rare er jo at Trondheim Rocks blir jo på en måte en slags releasekonsert og det har vi pratet om i bandet. Men så er det jo en dagsfestival og sikkert mange der som ikke har sett oss før. Så vi må finne en middelvei og vil nok da lande på å spille de tre singlene fra platen og så resten gamle låter. Så blir det en klubbturné til høsten der vi kan være litt slemmere og spille mye nytt.
– Men la oss ta et steg tilbake og prate om den nye fullengderen til The Dogs, som har fått navnet «Starvation». Vi må naturligvis adressere elefanten i rommet – nemlig at vi prater om skiva nå i slutten av mai og ikke i januar. Hva skjer?
– Nå er det vel andre gangen en ny skive fra oss har blitt forsinka. Det samme var jo tilfelle på «El Verdugo». Det går fremdeles litt treigt å få trykt opp skiver. Det er lange trykketider enda, ass. Hele systemet har gått mer eller mindre i stykker for vår del.
– Forklaringen er altså helt enkelt at det er fordi det tar lang tid å få trykket vinylskiver?
– Nå tenkte vi at; vet du hva, nå gidder vi ikke stresse med tid. Nå går vi bare inn i studio og bruker den tiden det tar, fordi løpet er kjørt uansett for å få skiva ut til første mandag i det nye året. Det er long gone for vår del nå. Vi spiller jo flere konserter enn noen gang og det gjør at vi blir forsinket av den grunn også. I forhold til ny skive til neste år så ryker nok det også, fordi nå skal vi spille hele sommeren og hele høsten. Vi må jo få tid til å både skrive ferdig og øve inn de nye låtene som skal på den fullengderen. Det er jo ulempen med å bli et litt større band, at det går ut over tempoet når det kommer til prosessen ved å lage ny musikk.
– Så de som venter seg ny skive fra dere i januar 2024 må nok smøre seg med litt tålmodighet?
– Det blir nok forsinkelser igjen, som vi har vært inne på nå, så jeg tviler sterkt på at det blir ny fullengder fra oss i januar allerede. Realistisk så tenker jeg at det nå vil bli halvannet år mellom hver ny plate fra oss.
– Hvor viktig har tradisjonen med nytt album på den første mandagen i det nye året vært for dere i The Dogs?
– Den har vært veldig viktig for oss, fordi det har pushet oss litt ekstra når folk forventer at det skal komme ny musikk med ett års mellomrom. Rockeband er jo late av natur. Når albumene kom så raskt og med så kort mellomrom så fikk vi jo raskt rydda i låtutvalget vårt live og stabla opp en solid setliste – siden vi hadde så mange låter å velge mellom.
– Når vi er inne på dette med skiver som vi må vente på, så spilte jo dere en konsert på Kanalrock i Horten i fjor. Den konserten skulle jo gis ut som liveskive i januar i år, men den har enda ikke kommet ut. Hvor blir den av?
– Ja, det er heldigvis ikke vårt ansvar, haha. Det er de i Kanalrock som gir ut den og ikke vi.
– Skjønner! Fordi da de uttalte at den platen skulle komme i januar så tenkte jeg at den ville bli gitt ut i stedet for en ny studioskive, og på den måten kjøpe dere litt tid!
– Vi også, haha. Vi var jo også utålmodige der og lurte på hvor i faen liveskiva ble av. Fordi vi tenkte jo som deg at det kunne være årets januarskive.
– Prosjektet er ikke skrinlagt vel?
– Neida, det er det ikke. De har nok tenkt som så at siden den ble så forsinket på grunn av de lange trykketidene, så har de valgt å kjøre release under årets utgave av Kanalrock og sannsynligvis gjøre en greie ut av det der.
– Aha, sånn ja. Fornuftig det, for all del. Jeg er nok litt partisk her, men jeg må bare si at jeg synes den nye plata er veldig bra. Jeg tenkte at vi kunne prate litt om låtene på albumet. Det er mange sterke låter her, men jeg personlig har trykket noen av dem litt ekstra til brystet. Den ene er «Every Pain Needs A Name» som traff meg sykt godt og jeg lurte på om du kunne fortelle litt om den?
– Den låten åpner side B og er en av Tommy Reites låter. Den kjente vi som band at vi hadde så jævlig lyst til å ha med på albumet, men Chips var ikke like overbevist og vi måtte sloss for å få den med. Han hadde kanskje sett for seg noe annet og den var gjerne for tung for han på en eller annen måte. Vi måtte jobbe med den sånn at den ikke skulle bli alt for «Entombed» eller «Night of the Vampire»-aktig. Når det gjelder teksten så tenkte jeg at her må vi bare lage noe forferdelig samlivsbrudd-greier, eller en låt om et kjærlighetsforhold som har gått galt. Eller noe i den retningen, fordi håpet var at den skulle bety noe for noen der ute.
– Vi går så rett over på det påfølgende sporet på albumet, nemlig «Expectations Are Dangerous». Den føler jeg er god gammel årgangs The Dogs. Hva kan du fortelle om den låten?
– Den følte vi at passa fint sånn tekstmessig til å følge opp «Every Pain Needs A Name» og det er faktisk en av trommisen vår Henrik sine. Han har en litt annen tilnærming til låtskrivinga, fordi han går litt mer intellektuelt inn i det. Han har lyst til å lage en The Dogs-låt når han skriver, i større grad enn vi andre kanskje tenker.
– Vil vi få høre den på Trondheim Rocks?
– Haha, ja nå er vi inne i en fase der vi ikke har bestemt oss helt for setlista og er mottakelige for påvirkning. Vi har ingen referansepunkter for hvilke låter vi skal spille enn hva folk liker og ber oss om å spille. Når vi har lagt på så skal jeg sende melding til de andre og si at vi nesten må vurdere å spille «Expectations Are Dangerous» i Trondheim! Jeg ser nå at jeg har fått få låter på plata.
– Hva? Har du noen gang hatt så få av dine låter på en The Dogs skive?
– Nei jeg har ikke det, så jeg har tapt. Jeg har bare 25% av låtene ser jeg.
– Haha, nå er jeg nervøs når jeg skal nevne neste låt på listen min over höjdare på skiva. «Fuck This Shit Life»?
– Haha, den er min!
– Her må du fortelle litt om teksten fordi du synger: ‘I’ve should have done better, I should have done more’. Er det noe du prøver å si eller?
– Her har jeg først og fremst gått for å skrive en låt som jeg har lyst til å fremføre live og som jeg tenker folk vil like å høre. Den ble lagd for å være en livesang der folk kunne stå å brøle ‘Fuck this shit life’. Jeg hadde akkurat lagd den før vi spilte på Kanalrock i fjor og vi tenkte at det var dritviktig at vi fikk den med på Kanalrock-skiva i liveversjon fordi den kommer helt sikkert til å forandre seg fra liveskiva til studioalbumet kommer, og det har den også gjort. Da kunne folk få et lite innblikk i hvordan utviklingen av en låt kan være fra start til slutt. Så den fins i to forskjellige versjoner i løpet av sommeren.
– På albumets siste låt «Useless But Still Mine» drar dere tempoet helt ned og serverer albumets roligste låt. Hva var tanken bak å avslutte med den?
– Chips fikk velge rekkefølgen på låtene og han ville ha den til slutt. Vi var helt enige vi altså, så da ble det sånn. Nok en gang en Henrik-låt og han var veldig bestemt på hvordan denne skulle være. Da vi spilte den inn i Halden fikk vi lyst til å ha med en eller annen skummel gitarlyd. Så vi fikk Freddy Holm til å spille lap steel gitar på låten. Han er så jævlig flink på det og resultatet ble veldig bra. Spillingen hans ligger som en slags spøkelseslyd på låten. Jeg er usikker på hvordan vi skal løse det live.
– Du får begynne å øve på lap steel! Hva ligger bak albumets tittel «Starvation»?
– Vi visste at skiva ville kommer for sent og samtidig var vi jævlig sultne på å få den ut. Vi var også sultne på å spille i utlandet igjen og vi var generelt sultne på ting og sultne på gøy rett og slett, så da passet det jo greit å kalle albumet «Starvation». Og så er det et raseri i skiva, et sånt hangry-raseri som du får når du er sulten.
– Likt som sist er at dere fortsatt har med dere Chips Kiesbye som produsent. Hvordan funket det mellom ham og dere på «El Verdugo»? Siden han har gått med på å lage enda en plate med dere så vil jeg tro at det gled fint?
– Ja det var jævlig bra, og han er jo så koselig. Det som er greia med Chips er jo at du får en pakke når du booker han til å være produsent. Du får med kona hans Erica på kjøpet. Hun er veldig opptatt av at Chips ikke skal ha lavt blodsukker, heller at han alltid skal være mett og da er jo lunsj viktig. Siden han er svensk så betyr jo det varmmat midt på dagen, som hun fikser for oss. Det er da å jobbe i studio fra 10.00 til 13.00 og så er det varmlunsj. Og det er jo jævlig koselig. Han er jo kjempelett å jobbe med og veldig effektiv i studio. Han har et godt øre for når ting er i boks og når man kan gå videre. På den måten slipper du å stå å stange lenge på ting og han kan fortelle deg om det sitter eller ikke. Han jobber jo hele tiden, for når vi er ferdige i studio på ettermiddagen, så går han hjem og fortsetter med jobbinga der. Han er proff, ass!
– Jeg vet jo at du er stor Hellacopters-fan, og Chips var jo produsent for dem på comebackplaten som kom i fjor vår. Hva syntes du om den?
– Vet du, jeg har blitt så gammal nå at jeg er litt dårlig på comeback. Jeg lukker døren litt sånn mentalt. Faen, jeg hører nå at det er litt dårlig, ass. Skammer meg litt. Jeg har ikke gitt den så mye tid som jeg ville ha gjort hvis de hadde holdt det gående hele veien. Men faen så bra Nicke synger fremdeles!
– Fair det og jeg kan forstå hvor du kommer fra på akkurat det punktet.
– Et viktig punkt for oss i The Dogs, når vi gikk for pakken med Chips som produsent, var at vi fikk med Stefan Borman, som mikser de Hellacopters-greiene for Chips. Den duoen var veldig viktig for oss.
– Hva er det som driver deg når det kommer til The Dogs? Føler du at du har noe ugjort med bandet?
– Mitt største problem er at jeg har alt for mange låter liggende, og jeg føler at vi er tre-fire skiver på etterskudd. Det koselige er at det er så mange som er med å skrive låter i The Dogs nå. På denne nye skiva her er det i hvert fall fire forskjellige låtskrivere. Det tror jeg er veldig bra for helheten og det å holde det hele litt friskt. Bra for The Dogs, men kjempedårlig nytt for meg som brenner inne med masse musikk som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Så jeg har begynt å gi bort låter til andre band bare for å bli kvitt en del.
– Hvor lenge kan dere holde trykket oppe med å gi ut en skive hvert år som holder nivået?
– Det krever i hvert fall at vi ikke kan spille noe mer live enn vi gjør nå. Det er det jeg føler at det kanskje står på mest for vår del nå. Når vi er ute på turné og spiller, så gidder vi ikke å øve i tillegg og man må nesten velge hva man vil gjøre. Det er litt tricky akkurat det der og vi skulle gjerne ha kunne fått til begge deler. Det er en tredelt kabal som skal gå opp for oss. Det ene er å øve og spille inn nye låter, det andre å spille live og det tredje for vår del er å jobbe ved siden av for å tjene penger. Det er mange band som kjenner på akkurat den. Vi kan ikke leve av å spille, sånn som for eksempel Kvelertak kan, men vi spiller like mye gigs.
– Da vi pratet sammen sist for et par år siden, så var målet å slå gjennom i utlandet og da mer spesifikt i Tyskland. Hvordan går det med de planene?
– Ja nå ble det jo satt opp en full utenlands-turné rett før pandemien slo til, men som da naturligvis ble utsatt. Den har vi nå drevet og purra på en stund. Det vi har fått tilbakemelding om er at det fremdeles er litt rart der nede i Tyskland når det gjelder konserter. De er litt koronaredde ennå. Vi hadde håpet å ta en runde nå, men det er enda så mye styr dere nede med testing osv. Så vi ser for oss en utenlandstur våren 2024, etter at vi har gjort ferdig høstturneen her hjemme. Vi ser at GBZ prøver seg nå og vi skal snakke med dem når de kommer tilbake for å høre hvordan det gikk.
– Dere er jo lett å kjenne igjen på låtene deres og jeg lurer derfor på om dere har noen gang tenkt på å lage en plate som er helt annerledes enn det vi er vant med fra The Dogs?
– Ja vi har vært litt innom tanken faktisk. Jeg føler jo egentlig at jeg ofte kommer med låter som vil stikke seg ut og være litt annerledes, men det blir jo The Dogs til slutt uansett, virker det som. Det trodde jeg at jeg hadde klart på åpningssporet «I’m Done With Fucking, I Just Want To Dance», men når den var ferdig og på plata så hørtes den ut som oss. Der trodde jeg helt oppriktig at jeg hadde klart å skrive noe helt ulikt noe annet vi hadde gjort, men neida, når alle hadde bidratt med sitt til låten, så ender den opp med å høres ut som The Dogs. Vi har prøvd oss med litt lap steel denne gangen for å krydre ting, men likevel høres det ut som oss.
– Dere skal jo gjøre en del festivaler i sommer, men så skal dere ut på klubbturné i høst med Oslo Ess. Hvorfor har dere valgt å slå dere sammen for å gjøre en større Norgesturné?
– Vi deler jo øvingslokale med dem, så vi vet at dette er folk vi kan overleve en turné med. Så handler det jo også om å skille seg litt ut når vi kommer til for eksempel Trondheim eller Stavanger. At vi kan tilby en konsertopplevelse som folk MÅ få med seg – håper vi da! Vi håper at vi har satt sammen noe som gjør at det kan bli en viktig kveld for folk der ute å få med seg. Og når man er ute to band sammen blir man aldri lat, fordi man ønsker hele tiden å slå det andre bandet hver kveld. Noen av de beste konsertene vi har spilt i The Dogs var da vi gjorde en hel turnerunde med Kvelertak for noen år tilbake. Fordi da ble det helt sykt viktig for oss å gjøre det vanskeligst mulig for Kvelertak å skulle spille etter oss. Man presser seg litt ekstra og det nyter jo publikum godt av. Det er jo ulemper også og vi får jo ikke lov til å headline hver kveld. Vi må jo bytte på det. Vi hater jo å tape sånne dueller mot andre band når vi spiller sammen fordi det gjør vondt, men noen kvelder vil vi nok det.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2023