Onsdag 7.august 2019
Det ligger store forventninger i lufta over Tøyenparken før The Cure går på scenen som hovedattraksjoner på Øyafestivalens første dag. Kanskje litt merkelig på en festival som er mest kjent for å booke unge, lovende og trendy artister, og The Cure hadde sin gullperiode før brorparten av dagens publikum var født engang. Og når det har gått 11 år siden siste skive («4:13 Dream», en skive som de færreste av fansen har blant sine favoritter) kan de knappest sies å være dagsaktuelle.
Det virker som om sommerfestivaler som Øya er The Cures hovedsyssel for tiden, og med en begrenset spilletid på rundt to timer, har de det travelt med å få klemt inn mest mulig fra en karriere som startet for over førti år siden – på egne konserter er det ikke uvanlig at de bikker tre timer og spiller rundt førti låter. Denne sommeren har fokus vært på nevnte gullperiode, tida fra «The Head On The Door» fra 1985 og frem til «Wish» fra 1992, da The Cure var blant verdens største band og det ruslet hundrevis av Robert Smith-kloninger rundt i gatene med høyt svart hår og like svart sminke, som om det var den mest naturlige ting i verden.
Robert Smith har blitt 60 år gammel, litt feitere og litt mer pløsete i ansiktet, men stemmen hans låter nærmest bedre enn noensinne, og visuelt er han nøyaktig den samme, med svart mascara og rød leppestift påført med håndbaken. Hans rake motsetning, den magre bassisten Simon Gallup har vært Smiths løytnant og høyre hånd siden 1979, og med jeans , Iron Maiden-singlet og Gene Simmons-sveis er han rockeren i bandet, og utvilsomt den som har kjemien med Smith. Til sammenligning er ex-Bowie-gitarist Reeves Gabrels den nye i bandet som holder seg på venstrevingen og fokuserer på gitarspillinga, uten for mye kommunikasjon med resten av bandet.
Heldigvis var lyden stort sett meget bra hele veien, og alle instrumenter hørtes krystallklart. Det kunne veldig gjerne vært høyere volum, for den delen av publikum som var mer interessert i å skravle klarte lett å overdøve musikken, og disse befant seg stort sett til enhver tid i en 10 meters radius rundt undertegnede – forhåpentligvis var ikke resten av publikum like uinteressert. Etter den første timen senket mørket seg over Tøyenparken, og scenelyset og storskjermene fikk endelig sin optimale effekt.
Med tretten skiver å ta av, og enda flere singelhits, kunne The Cure velge og vrake i materiale. «Disintegration» fra 1989 fyller 30 år i år, og herifra fikk vi over halve skiva – fra åpninga med «Plain Song» og «Pictures Of You» via «Love Song» og til første ekstranummer «Lullaby» – sistnevnte var forøvrig et soleklart høydepunkt i løpet av de 135 minuttene seansen varte, sammen med den gamle traveren «A Forest».
Det imponerende med The Cure er måten de klarer å hoppe mellom ulike stilarter, fra post-punk og depressiv gothrock til lystig pop, men det høres alltid ut som The Cure. Og de fleste fasetter ved bandets musikk ble vist frem denne kvelden – ikke bare singelhitene for festivalpublikummet, men også de litt dypere sporene for hardcorefansen, som «Shake Dog Shake», «39», «Burn» (fra filmmusikken fra «The Crow») eller B-sida «Just One Kiss» fra 1982. Ethvert annet band hadde spart pop-perlen «Just Like Heaven» til ekstranumrene, men neida, The Cure kjører den midtveis i tospann med sin musikalske tvilling «Inbetween Days».
Og ekstranumrene var jo en maktdemonstrasjon. Fantastiske «Lullaby» jaget frem gåsehuden, før «The Caterpillar» og «The Walk» fridde til fansen. Øyapublikummet tok til dans og allsang under «Friday I’m In Love», og avslutningstrioen med «Close To Me», «Why Can’t I Be You?» og debutsingelen «Boys Don’t Cry» satte et ypperlig punktum for en nærmest perfekt levert festivalkonsert. 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker