Tirsdag 11. oktober 2016
Det er ganske nøyaktig 40 år siden The Cure startet opp, og det ville Robert Smith feire med en stor verdensturné. Med unntak av en og annen eksklusiv konsert og noen festivalopptredener, har de ikke turnert skikkelig siden 2008 i forbindelse med utgivelsen av deres forrige – og foreløpig siste – album «4:13 Dream», hvor de også gjestet Oslo Spektrum. Åtte år senere er de altså tilbake på samme scene, denne gangen med en litt modifisert, eller skal vi si oppgradert, besetning.
I tillegg til bandets grunnlegger og primus motor, Robert Smith, har vi som vanlig Simon Gallupp på bass og Jason Cooper på trommer. Den evigunge Simon kan vel omtrent regnes som originalmedlem, da han har vært med siden 1979 (minus et lite opphold rundt utgivelsen av «The Top»), og Jason har hatt sin posisjon i bandet siden midten av 90-tallet.
Men nå er også Roger O’Donnel tilbake på keyboards. Og han var dypt savnet sist. Roger var med på å forme soundet til The Cure mot slutten av 80-tallet, og en skive som «Disintegration» hadde nok ikke vært helt det samme uten han. Gudene vet hva Smith tenkte på da han plutselig ville prøve seg på et keyboardløst The Cure, men han tok heldigvis til fornuften igjen etter kort tid. Det neste tilskuddet er gitarist Reeves Gabrels, kanskje mest kjent som David Bowies makker i Tin Machine, og som Bowies faste gitarist gjennom 90-tallet. Reeves tilfører låtene et litt skarpere lydbilde enn hva vi er vant til med Porl Thompson, men gjør ikke skam på noen av låtene.
Det var et hitstungt sett vi fikk servert i Spektrum i går, og de fleste kunne nok synge med på brorparten av låtene som ble spilt i løpet av den nærmere tre timer lange konserten. De åpnet sterkt med den passende «Open», og avsluttet hovedsettet like sterkt og like passende med «End». Innimellom fikk vi en hitparade uten like, en påminnelse om at The Cure en gang i tiden var verdens beste popband. «High» kom allerede som andre låt, og derfra gikk det slag i slag med publikumsfavoritter som «A Night Like This», «Push», «In Between Day», «Pictures Of You» og «Lovesong». Etter en trio med «The Walk», «Just Like Heaven» og «Boys Don’t Cry», kunne man lure på om de hadde starta konserten i feil ende, og hva de i såfall skulle trekke frem som ekstranumre. Men det kom selvfølgelig flere hits. The Cure har ekstremt mange hits. Og de kom på rekke og rad. «Lullaby», «Fascination Street», «Never Enough», «Catch», «Friday I’m In Love», «Close To Me», «Why Can’t I Be You?»… de kunne sikkert spilt en halvtime til med bare hits.
Heldigvis ble det også tid til en og annen rarietet, for de i salen som skulle være litt over gjennomsnittet interesserte. B-siden «The Twilight Garden», soundtrack-låta «Burn», samt noen dypere albumspor som «Kyoto Song», «Shake Dog Shake», «From The Edge Of The Deep Green Sea», samt den utrolig flotte «Trust», var alle høyst velkomne innslag. Og «Want» var en god påminnelse om at «Wild Mood Swings» slettes ikke er så værst likevel. I tillegg fikk vi en splitter ny låt, «It Can Never Be The Same», som ble et overraskende høydepunkt for meg. Det er helt greit at Robert Smith tar seg god tid med den neste plata så lenge det betyr at vi får kvalitet som dette.
Det er virkelig et imponerende antall låter The Cure har øvd inn til årets turné. Ser man på setlistene fra turneen så langt i år, kan man telle over 80 forskjellige låter – og fremdeles kommer det nye til. Hva de spiller på hvilken konsert kommer helt an på dagsformen, og blir alltid en overraskelse for publikum. Og ingen konserter er prikk like. Hovedfokuset i går lå, naturlig nok, på storhetstiden 1985-1992 og albumene «The Head On The Door», «Kiss Me Kiss Me Kiss Me», «Disintegration» og «Wish». Og de fleste i salen var nok veldig fornøyde med det. Personlig skulle jeg gjerne hørt litt mer fra de eldre skivene «Seventeen Seconds», «Faith» og «Pornography». Den perioden ble kun representert med «A Forest», «Primary», og den fantastiske bortgjemte singlen «Charlotte Sometimes». En aldri så liten «100 Years» eller «Figurehead» hadde gjort seg.
Etter nærmere 3 timer, og 34 låter, går de av scenen for siste gang. Da har de spilt nesten like mange ekstranumre som det var låter i hovedsettet. Tiden går utrolig fort om man blir revet med i musikken, og det føltes som om det bare var gått en snau time. Til tross for en typisk grøtete Spektrumslyd, med altfor mye trommer og bass i miksen, var dette en kjempeaften. De trenger ikke vente åtte år til før de kommer tilbake igjen.
5/6 | Terje Embla
Foto: Annette Larsen
