Mandag 16. mai 2016
Det har blitt en tradisjon for The Carburetors å samle fansen til en aldri så liten fest natt til 17. mai. Eller som bassist King O’Men uttrykte det i løpet av kvelden: «Vår favoritthøytid er 16. mai-fylla».
Til tross for pinse, langhelg og finvær var det en solid fanskare som hadde funnet veien til Rockefellers dunkle kjeller. Det gamle Oslo-bandet Bony Maronie, som hadde sin storhetstid på 80-tallet, fikk æren av å varme opp publikum. Den oppgaven tok de på alvor, og spilte bokstavelig talt så blodet spruta.
The Carburetors entret scenen med selveste nasjonalsangen på anlegget, selvfølgelig bak det sedvanlige sceneteppet som ikke ble trukket fra før et patriotisk publikum var ferdig med å synge «Ja vi elsker». Syngingen gled direkte over i «Burning Rubber», etterfulgt av «Lords Of Thunder» – riktignok uten Shagrath denne gangen, men Eddie Guz mestret absolutt oppgaven på egen hånd.
Under «God Damn (It’s Good To Be Right)» ble vi presentert for Chris Marchand (Shot At Dawn), som for tiden er vikar for gitarist Stian Krogh mens han har permisjon. Og Marchand var såvisst ingen dårlig erstatning. Som yngstemann på scenen kunne han tilføre bandet ytterligere energi – og høye splitthopp. Under «Whole Town Is Shakin'» tok Marchand og Kai Kidd med seg gitarene ut i salen og rocket løs på et bord bak i lokalet, før de fikk låne noen publikumsskuldre til å bære seg rundt mens de fullførte låta. Det som foregikk på scenen under denne låta gikk vel de fleste hus forbi.
Videre fulgte et par låter fra deres nyeste skive «Laughing In The Face Of Death». Vi fikk høre at «The Undertaker» sannsynligvis ville ha omhandlet skattefuten hvis de sang på norsk, og at «Days Of Metal» handler om den tida det var stas å skulke skolen for å heller dra i platesjappa på Stovner-senteret. Og da turen kom til «Fire It Up» var det dags for Kai Kidds faste rituale med å dynke publikum i øl.
Avslutningsvis rundet de av med «Shot Full Of Noise», som Eddie mente ville vært det perfekte navnet hvis Carburetors noen gang fikk en drink oppkalt etter seg, og AC/DCs «Whole Lotta Rosie», hvor lysmann Odmund K. Berg fikk låne trommestikkene til Chris Nitro. Helt til slutt spilte de selvfølgelig «Burnout», introdusert med følgende utsagn: «Hvis vi ikke ses her i desember så er det i hvert fall ett sted vi ses – See You In Hell!». Og med det knuste som vanlig Kidd gitaren, og konstaterte dermed at det ikke ville bli noe ekstranummer.
Publikum lot til å være godt fornøyd etter et forrykende testosteronshow fra ett av landets råeste liveband, dog kunne de gjerne spilt noe lenger enn en time og et kvarter.
Les også vår opplevelse av The Carburetors på John Dee i desember.
4,5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
