Den gamle thrash metal-giganten Testament lever i beste velgående og har ikke bare et nytt album på trappene, men de er også veien med to andre legendariske thrash metal-band, nemlig Exodus og Death Angel. Turneen har det velklingende navnet «The Bay Strikes Back». Vi fikk audiens hos grunnlegger og lengstlevende Testament-medlem, Eric Peterson, og snakket både om den nye skiva og ikke minst hans fascinasjon for norsk black metal som har inspirert både han og Testament.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Stephane Cabral
Livefotos: Anne-Marie Forker
– Eric Peterson, takk for at du kunne møte oss og vi kan starte med å snakke litt om den nye skiva som kommer nå i april.
– Ja, den nye skiva kommer 03.april og heter «Titans of Creation», og jeg har hørt at det er vår trettende plate. Det er ganske vanvittig. Den inneholder forskjellige elementer og den låter veldig old school samtidig som den har en fersk følelse over seg. Har du fått hørt noe av den?
– Faktisk, jeg fikk hørt igjennom den i går, og som du sier det låter både nytt og gammelt.
– Hva synes du om plata?
– Den låter veldig bra og det høres tidvis enda raskere og hardere enn f.eks «Brotherhood Of The Snake».
– Jepp, vi bestemte oss for å gi full gass denne gangen. Alex (Skolnick) og jeg jammet og lagde masse kule riff som i gamle dager. Chuck gikk litt tilbake til å synge slik han gjorde i begynnelsen, og jeg gjorde også noen vokalpartier. Vi var veldig bevisste på å gjøre ting litt annerledes denne gangen.
– Du synger jo også i et annet band, Dragonlord?
– Ja, det stemmer. Og jeg måtte fortelle Chuck at han måtte synge på enkelte partier, og han sa ‘Vis meg!’ Og det gjorde jeg.
– Du har også produsert det nye albumet sammen med Chuck.
– Vi produserer og utarbeider alt selv. Vi kan kalle det kvalitetskontroll.
– Du er det eneste bandmedlemmet som har vært med siden starten i 1982 – tenker du noe over det?
– Vel, Chuck har vært med siden den første plata, mens Alex var ute en liten periode. Jeg startet Legacy som var forløperen til Testament.
– Hvordan opplever du musikkbransjen i dag sammenlignet med 80-tallet? Du har vært i bransjen i snart 40 år.
– Det meste var annerledes den gangen. Den største forskjellen i dag er internett. Det har endret vår verden og alle sin verden. Ting er enklere og raskere. Det virker som om tiden går fortere også. For vår del så er det en syklus. Vi skriver låter, spiller inn plate og drar på turné, så gjør vi det samme når turnéen er ferdig. Jeg kan ikke forestille meg å ikke gjøre det. Vi elsker å dra på turné og spille for fansen. Vi skal dekke over Europa, Sør-Amerika, Asia, Amerika. Ja, hele verden.
– Hvordan synes du det er å stadig være på turné? Gi ut plater med to band og hvordan får du tid til alt egentlig?
– Det er sånn det er. Etter hver plate drar vi på en lang turné. Gjerne to til tre år. Både konserter og store festivaler. Da vi ga ut «The Gathering» var vi på veien i flere år, jeg husker nesten ikke hvor lenge det var sammenhengende.
– Men hva gjør du når du ikke driver med musikk, hvis du i det hele tatt har noe tid til overs?
– Hehe, jeg har barn, men de er nesten voksne nå. Uansett går jeg tilbake til den verdenen når jeg ikke er på turne eller er i studio. Og så har jeg hobbyer som jeg driver med hjemme. Jeg liker å skyte med våpen, altså som en sport. Jeg skyter også med pil og bue, sånne ting. I tillegg driver jeg med crossfit når jeg er hjemme. Ting som fyller kroppen og hodet med normale ting.
– Så du sitter ikke hjemme og øver så mye?
– Jeg vet at Alex gjør det, men når jeg kommer hjem kan det gå en måned eller to før jeg rører en gitar. Som for meg er kult, for når jeg først tar opp gitaren så er jeg skikkelig spent. Litt sånn wow, jeg kan spille gitar!
– Når begynte du å spille gitar?
– Jeg fikk min første gitar i 8.klasse, men det ble ikke seriøst før etter high school. Jeg spilte litt her og der, men jeg var ikke veldig seriøs. Det var først da jeg startet band at jeg begynte å øve hver dag. Da jeg startet Legacy begynte det å bli seriøst.
– Så da du var barn drømte du ikke om å bli rockestjerne?
– Joda, jeg stod foran speilet og spilte gitar. Hørte på Judas Priest og Iron Maiden. «Killers» og «Unleashed in the East» er en viktig del av barne- og ungdomstiden min. Det var også andre vanvittige bra plater fra den gangen slik som «Strangers in the Night» (UFO), «Tokyo Tapes» med Scorpions. Men det var nok «Unleashed in the East» og «Strangers in the Night» som gjorde størst inntrykk den gangen, og selvfølgelig «Kiss Alive!».
– Jeg har aldri vært noen stor Kiss-fan.
– «Kiss Alive!» var faktisk min første plate. Jeg pleide å høre mye på soul-musikk som Commodores, Earth, Wind & Fire da jeg gikk i 5/6.klasse, men så introduserte en eldre fetter «Kiss Alive!» for meg, og da endret det seg. Men det som fikk meg til å endre musikkstil var den første Montrose-plata. Rush var også viktig, det var bare jøss!
– Så du fikk sett Rush i glansperioden?
– Nei, jeg bare hørte liveversjonen av «2112» og var solgt. Dette endrer alt. Liveplater var virkelig bra den gangen.
– Ja, en del liveplater utover på 80-tallet låt kanskje litt overprodusert og polert til sammenligning.
– Det ble nok mer vanlig å fikse på ting i etterkant. Vi har også gjort det på enkelte småpartier. Hvorfor ikke, men alt med måte.
– Men litt tilbake til rollen din i Testament. Du har kanskje en større rolle enn før?
– En større rolle?
– Ja, jeg tenker da på at du nå spiller soloer. En periode var det bare Alex Skolnick som tok seg av den biten.
– Ah, da forstår jeg hva du mener. Ja, ting endrer seg. I gamle dager måtte alt skje veldig fort. Vi brukte som regel fire uker på hele albumprosessen, altså spille inn, produsere, mikse og så videre. Nå bruker vi litt lenger tid, og det låter bedre.
– Enkelte musikere sier at det ikke er så motiverende å lage plater lenger på grunn av digitale plattformer og lav inntjening.
– Kanskje det er på tide å gi ut singler annenhver måned?
– Men det er en vesentlig forskjell på sjangre, slik som for deres del så har dere en trofast fanskare som fortsatt kjøper plater som et fysisk produkt.
– Vi får vente og se til plata er sluppet. Vi har tre singler som kommer ut før plata. Og de overlapper denne turneen.
– Dere har også planer om videoer?
– Jepp, det blir en video til «City of Angels», men det blir ikke en bandvideo. Det blir mer som en historie med skuespillere og litt 70-talls stil over det hele.
– Det høres spennende ut, men vi må snakke litt om black metal bandet ditt også og din forkjærlighet for sjangeren. Kjenner du til noen norske black metal-band?
– Selvsagt! Mayhem, Dimmu Borgir og Emperor. For en tid tilbake var jeg her i to uker og besøkte blant annet Bergen for å se Emperor spille på en festival. Det var kult. Har du hørt den nye Mayhem plata? Den er virkelig bra og jeg har den på vinyl.
– Jeg har hørt den, og den låter bra den selv om black metal nok ikke er helt min favorittsjanger. Men du kjøper fortsatt plater?
– Ja, jeg liker plater og det låter mye bedre. Det er sånn jeg hører på musikk, altså på vinyl.
– Men hvordan kom du på ideen om å starte et black metal-band?
– Jeg har alltid vært glad i den musikkstilen. Band som Angel Witch og Mercyful Fate har vært viktige for meg og da jeg senere hørte norske black metal-band som Emperor og Dimmu Borgir ble jeg bare overveldet og tenkte wow. Og det påvirket meg kraftig på «The Gathering», noe som antagelig er lett å høre. Men jeg kunne ikke endre Testament til et black metal-band. Så da startet jeg opp Dragonlord som et sideprosjekt.
– Ingen tvil om at «The Gathering» låt ganske så annerledes, og den er virkelig bra.
– Ja, det var påvirkningene som gjorde den til det den ble. Spesielt påvirkningen fra «Enthrone Darkness Triumphant». Så ga jeg ut «Rapture» med Dragonlord og fikk virkelig brukt noen av ideene mine, jeg ga også ut en nå nylig som heter «Dominion», tror det var i fjor, eller var det i 2018?
– Ganske sikker på at det var i 2018.
– Ok, jeg hadde det i hvert fall veldig gøy med å lage den. Jeg jobbet med den i mellom slagene med Testament. Det var deilig å endelig bli ferdig med den.
– Så en kan kanskje si at du får ut litt gruff og indre demoner gjennom Dragonlord?
– Hehe..ja, det kan man si. Jeg får i hvert fall utløp for mine mørkeste sider.
– Men tilbake til nåtid og det nye albumet som straks kommer. Hvor kommer albumtittelen «Titans of Creation» fra? Kan du fortelle litt om det?
– Vel, tittelen passer albumcoveret. Dette er første gangen at albumcoveret var klart før albumtittelen. Vanligvis så tegner artisten på bakgrunn av albumtittelen, men denne gangen var det omvendt. Så vi tenkte ’hva skal vi kalle den’? Det var mange forslag, men det ble bare nei, nei, nei. Til slutt kom jeg på «Titans of Creation» og ingen sa nei, men på det tidspunktet var det så mange forslag at ingen hørtes bra ut. Men den tittelen passet ganske bra og Titans er på en måte linket til Testament, og det å skape musikk gjennom Creation. Så det passet egentlig veldig bra sammen og den har en dobbelbetydning.
– Og tekstmessig er det også ganske mørkt og dypt akkurat som før.
– Ja, vi har alltid vært opptatt av tekstene og at det skal handle om noe. At det skal gi mening. Enten om ting som har skjedd eller skal skje.
– Som for eksempel «The New Order» som man kan si var ganske fremsynt.
– Ja, tekstene har som sagt alltid vært viktige og vi har brukt mye tid på å diskutere og skrive tekster i bandet.
– Da fikk vi en utdypende forklaring. Det er ikke lett å stille deg spørsmål som du ikke har fått tusen ganger før, og dette spørsmålet har du sikkert fått en gang eller to. Men hva er ditt beste minne fra tiden i Testament?
– Hm, den er alltid vanskelig, men det må «The Gathering», og selvfølgelig da vi kom tilbake i 2008 med «Formation of Damnation». Endelig var den riktige besetningen tilbake, og albumet ble også kåret til årets album i 2008 (Metal Hammer Golden Gods Awards). Det var utrolig gøy.
– Hadde du savnet dynamikken fra gamle dager i bandet?
– Ja, selvfølgelig selv om det var andre flinke musikere innom. Men akkurat i dag tenker jeg at vi har en fantastisk besetning med Chuck, Alex, Gene (Hoglan, trommer), Steve (Di Giorgio, bass). Kanskje den beste vi har hatt musikalsk sett. Jeg er ganske fornøyd med det.
– Det har vært lite skandaler med Testament, det virker som dere har klart å holde en god tone og være venner, selv om enkelte sluttet i bandet.
– Vi har alltid vært venner og holdt kontakten. Selv om Alex var ute i mange år så snakket vi jevnlig sammen. Jeg snakker fortsatt med Louie (Clemente). Han er som det sjette medlemmet. Han får alltid tilsendt demoer og artwork og gir oss sin mening.
– Hva med når dere er hjemme fra turné og ikke er i studio. Har dere kontakt da?
– Vel, vi sitter ikke og ringer hverandre daglig nei. Men vi holder kontakten på et vis, og hvis en tar kontakt så svarer vi selvfølgelig.
– Har du noen gang følt at musikk-karrieren har endret deg som person?
– Nei, ikke egentlig. Vi vant aldri i lotto eller ble millionærer for å si det sånn.
– Ikke?
– Joda, vi har gjort det bra for all del, men det har ikke endret meg som person og ikke har vi blitt steinrike.
– Men jeg håper du ser tilbake på karrieren din og tenker at du har gjort mye bra. Testament er et av de største og lengstlevende thrash metal-bandene som definitivt har hatt veldig stor innflytelse og betydd mye for mange.
– For all del, jeg er fornøyd med musikk-karrieren og hvordan livet har blitt.
– Dere har spilt utallige konserter og er kjent som et stødig liveband som alltid leverer. Det er sjeldent at dere har en dårlig dag på jobb?
– Vi elsker det vi gjør og vi setter stor pris på fansen. Jeg tror at vi alle klarer å ta oss sammen hvis vi har en dårlig dag. Enten vi er trøtte eller slitne så kommer energien da vi entrer scenen og fansen står der. Og det å spille noen nye, ferske låter er selvfølgelig også et adrenalinkick. Vi kjører jo sett med gamle klassikere, men vi har også nye låter som frisker opp settet. Akkurat nå er vi veldig fornøyd med den nye skiva, turneen og hvor vi står som band.
– Hvordan blir det å dele scene med Death Angel og Exodus i kveld?
– Det blir kult. Vi startet på en måte sammen og spilte på de samme stedene i starten da vi het Legacy. Ting har endret seg litt siden den gang, men her er vi over tretti år senere.
– Det er vel ingen underdrivelse å si at Death Angel aldri har fått det store gjennombruddet eller oppmerksomheten de har fortjent?
– Nettopp. De har hatt sine utfordringer, men de har bortsett fra en lang pause på 90-tallet stått på og kjørt på med det de har trodd på. De er et utrolig band, akkurat som Exodus. Så denne turnéen er virkelig spesiell.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020