Frontiers
Det har aldri vært noe tull med Tesla. Man vet hva man får, de vet hva fansen vil ha, og de leverer med god margin hver eneste gang, med unntak av en snartur på viddene (“Bust A Nut”) i 1995 – men hvilke band utenfor Seattle var ikke forvirra på den tida? Tesla er et ekte folkets band. Lydmessig er dette råere enn forløperen “Forever More” (som var skrudd av Foreigner-produsent Terry Thomas), og mer tilbake til de to-tre første skivene. Den groovy åpninga “MP3” er så klassisk Tesla som det er mulig å få det, og en kommentar til dagens teknologiske utvikling (‘from the phonograph needle to the mp3 – we gotta get back to simplicity’)
Jeff Keith har stadig en av de tøffeste og mest karakteristiske stemmene i rocken. “So Divine..” er første singel, en ektefølt hyllest til avdøde venner. På “Cross My Heart” høres deres inspirasjon fra sørstatsrocken tydeligere enn noengang før, komplett med honkytonk-piano, mens “Honestly” er en klassisk Tesla-ballade med med mollstemte vers og et eksplosivt refreng over tostemte gitarer signert Frank Hannon og Dave Rude. Også på “Other Than Me” kryper country-påvirkningene inn, men låta er fin nok, Stetsonhatt er ikke påkrevd – den er mer inspirert av The Beatles enn Heidi Hauge. “Break Of Dawn” minner om nyere Alice Cooper, og for første gang noensinne irriteres man av Keiths stemme under hans avsluttende ‘On and on and on and on‘-skrik. Men det tilgis med en gang man får de to påfølgende låtene som også utgjør skivas høydepunkter; melankolske “Burnout To Fade” og majestetiske “Life Is A River” med den Larzen-godkjente tekststrofen ‘What you think is just a dog, is one of my best friends‘. Med fjorten låter og en drøy times spilletid er det en del å fordøye her, men samtlige låter holder mer eller mindre mål, og både fans og band har all grunn til å være fornøyde med “Simplicity”.
(Les intervju med gitarist Frank Hannon her!)
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 06.juni 2014