Onsdag 5.juni 2019
Det er en befriende følelse å ikke ane hva man går til for en gangs skyld – er det en konsert i god gammeldags form eller musikalsk standup? Hadde ikke peiling idet jeg entret Oslo Spektrum, foruten at forventningene om mye latter var rimelig høye.
Wynchester var kveldens oppvarmere, og dessverre fikk den utsendte bare med deg siste rest – dessverre, for det lille undertegnede fikk med seg var virkelig morsomt og ikke minst veldig bra. En finfin versjon av Faith N…unnskyld, Lionel Ritchies gamle klassiker «Easy» i Hayseed Dixieish-versjon oppsummerte det lille jeg fikk med meg på en bra måte. Og at de kun interakterte på vintage sosiale medium som MySpace, Napster og BearShare (?) passet på en merkverdig måte meget bra til deres musikalske presentasjon. En meget bra start og en listlegging av god, gammel klasse 4.5/6
Det slo meg mellom øktene at scenen så ut som en gigantisk TV-skjerm vendt mot publikum og følelsen av å ikke ane hva som venter ble enda større da en tegneserieintro brått fylte hele skjermen foran publikum. Jubelen sto høyt i taket da den mest merkverdige introen jeg kan huske å ha sett satte i gang showet og Tenacious D var i gang. Og da jeg forventet teppefall skjedde aldri det, men Jack Black og Kyle Gass med band ble stående bak denne finurlige skjermen i starten av konserten som viste tegneseriehistorien «Post-Apocalyptico» mellom sangene da det brått slo meg: Jeg bevitnet en høyst levende live tegneseriemusikal. Handlingen skal jeg ikke komme for mye innpå av respekt for de som skal se samme show under Sweden Rock Festival, men her finnes det aliens, to-hodede pudler som blir til tre-hodede pudler ved utfordringer, amazoner som gir duoen herlig oppvåkning – og for ikke å glemme Terminator, KKK og Donald jr. for å nevne noen.
Dette er det soleklart mest surrealistiske jeg noensinne har bevitnet, og for en som setter originalitet meget høyt scorer gjengen ekstremt høyt bare på grunn av idéen alene. Legg til musikalsk talent, interessante låter og ikke minst en vokal fra sjefstjerne Jack Black som ikke bare matcher det meste av det beste jeg har hørt, men faktisk topper det så lukter vi farlig nære full yatzy.
Etter rundt 40 minutter var tegneseriemusikalen over og kvelden gikk over til ren konsertformat. Jack og Kyle kom nærmere publikum til stor jubel og de proklamerte av fra nå av har det tid for «greatest hits». Så da får man heretter bedømme etter «vanlige» konsertnormer.
Utadvendte frontfigurer? Check. Stødig backingband? Check. Bra og originalt liveshow? Check. Livlig og engasjert publikum? Check!
Absolutt alle låtene som burde blitt spilt ble spilt i min bok, og jeg tok meg stadig i å bli blåst bort av ikke bare Jack Blacks fantastiske vokal – som faktisk til tider var så fantastisk at jeg til tider mistenkte playback (uten at jeg på noen som helst måte vil påstå at det var det), men også Kyle Gass sine minst like fantastiske koringer. Det er faktisk litt kjipt å tenke på at noen av de beste livevokalistene jeg har hørt egentlig er komikere.
Og da er det også greit å påpeke at tullebukkene faktisk i tillegg sitter på en imponerende sterk låtkatalog.
Jeg har tenkt frem og tilbake, men uansett hvordan jeg vrir og vender på det kommer jeg ikke unna toppkarakter. Denne konsertopplevelsen utenom det vanlige hadde alt, og mer til. Og det bare toppa seg fullstendig da Jack og Kyle tilegnet en god del av slutten til resten av deltakerne, fra backingbandet til roadies, fra lyd- og lysteknikere til monitoransvarlig. Er dette en primadonnaduo på tur skjulte de det vanvittig godt.
Legg til publikumallsangen på «Tribute», med tidenes mest imponerende acapella midtveis og ikke minst på knulleklassikeren «Fuck Her Gently» som løftet taket fullstendig utelukkende ved hjelp av to stykk akustiske gitarer som obligatorisk avslutter, og jeg sliter seriøst med å se hvordan man kan gjøre dette bedre i løpet av to timers underholdning.
Jo forresten; At backinggitaristen faktisk er besatt av Satan hjelper jo alltid også.
6/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anine Desire
