ECW Press
Det er vel kanskje ikke så veldig mange produsenter som den gjennomsnittlig musikkinteresserte kan nevne ved navn, men Ted Templeman er garantert blant de mest kjente, først og fremst på grunn av det han gjorde med Van Halen mens David Lee Roth frontet bandet. Men han har også jobbet med storheter som Aerosmith, Montrose, Van Morrison, The Doobie Brothers, Sammy Hagar – og Bulletboys så klart. I denne selvbiografien, (ført i pennen av Greg Renoff, som også skrev den ultimate nerdeboka «Van Halen Rising») fokuseres det først og fremst på Templemans liv innen musikken, som tittelen klart gjenspeiler. Er du ute etter elleville historier med overdoser og puling av pornostjerner, er du på villspor her. Kanskje ikke så veldig rart, med tanke på at mannen har blitt 77 år gammel og la i praksis opp for ti år siden.
Det må sies at det er ikke noen pangstart på boka. Templeman går igjennom barndom og ungdomsår, om hvordan han begynte å spille trommer i band på tidlig 60-tall, og ga ut fem skiver som vokalist i det moderat suksessfulle Beach Boys/Beatles-kopibandet Harpers Bizarre. Det mest interessante her er kanskje hvordan han var passasjer på tidenes lengstvarende flykapring, på en flight fra Los Angeles til San Francisco, som via Denver og New York til slutt endte opp i Roma et par dager senere. Når bandet hans havarerer, kommer han inn i plateselskapet Warner Bros. og produksjon, hvor han i 1970 oppdager og ordner platekontrakt til det da ukjente bikerbandet The Doobie Brothers, som han med stor suksess produserer alle skivene til det neste tiåret. (De er kanskje ikke det aller mest kjente bandet her i Norge, men de var massive i USA på 70- og 80-tallet, og vi har alle hørt «Long Train Running».) Vi får detaljerte historier om hans studiosamarbeid med bl.a. Van Morrison, Captain Beefheart, Little Feat og Carly Simon. Og det er ganske utrolig at Templeman produserte den klassiske debutskiva til Montrose (etter at han fant tonen med sessiongitarist Ronnie Montrose på en Van Morrison-innspilling) med en pur ung og ukjent Sammy Hagar, tolv år før Hagar overtok mikrofonen i Van Halen etter at Roth stakk – og tok Templeman med seg i sitt team.
Men vi er nesten halvveis i boka før vi kommer til det som de fleste leserne av dette magasinet er mest interesserte i – hvordan Templeman møtte Van Halen og jobbet sammen med de på alle skivene fra den banebrytende debutskiva i 1978 og frem til sjetteskiva «1984». Han ble umiddelbart slått i bakken av Eddie Van Halens talent, men var i utgangspunktet veldig skeptisk til David Lee Roths begrensede vokalferdigheter, og la straks en plan om å få Sammy Hagar inn i bandet om Roth skulle vise seg å ikke holde mål i studio – men det gjorde han, og Templeman ble snart overbevist om at Roth var en helt essensiell del av Van Halen. Templeman var ikke bare produsent, men også visepresident i Warner Bros., og ordnet Van Halen både platekontrakt, store markedsføringsbudsjetter og turnéer som forband til bl.a Black Sabbath. Han har også klare teorier om hvorfor det oppsto en isfront mellom bandet og lydtekniker Donn Landee på den ene siden, og Roth og Templeman på den andre under innspillingen av «1984».
Som sagt er ikke dette i nærheten av «The Dirt» som musikkbiografi, det meste av handlingen foregår i studio hvor Templeman kan legge ut om basslyder og romklang, men det er likevel høyst interessant når vi først kommer oss ut på 70-tallet. Templeman var heller ikke noen eksklusiv rock-produsent – her er det også nok av historier om Linda Rondstadt og Van Morrison og Nicolette Larson og Carly Simon, og underveis dukker også legender som Elvis, Sinatra og Tina Turner opp i fortellingen. De vi hører mest om er nok The Doobie Brothers og Van Halen, så det er en fordel å ha en viss kjennskap til, og interesse for, disse artistene før du gir deg i kast med denne boka.
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 29.april 2020