Bassist Ruben Drage DeLeon og gitarist og vokalist Kyrre Riksen var begge med i bandet som tidlig på 90-tallet het Dhvaras. Riksen er min samtalepartner og jeg føler man må gravd godt under overflaten om man sitter med god kjennskap til bandet.
– Jeg kan ikke skryte på meg tett bånd eller kunnskap om metalscenen på tidlig 90-tall, men jeg var besatt av tanken om å eksperimentere med riff for å skape et lydbilde med skogen som inspirasjon, før jeg engang hadde hørt om begreper som «Black Metal». I all enkelhet dreide dette seg om å spille stemningsfulle melodier som minnet om norske folketoner og klassisk musikk på kassegitaren hjemme for så å legge på vreng i bandrommet og finne magien med trommisen og bassisten. Dette var i 1991, og jeg brukte mer tid å lage egen musikk enn å lytte til andres musikk. Jeg var helt analfabet når det kom til trender og sjangere, mitt eneste fokus var låtskriving. Det eneste norske black metal-aktige bandet jeg visste om var Eczema og tidlige Satyricon, grunnet et helsikes leven fra nabobandrommet. Selv Mayhem var ukjente for meg da. «Tverrbekkli» på albumet er et eksempel på hvordan en uraffinert Dhvaras låt hørtes ut helt i starten. Kun ett take og kun en akustisk gitar. «Skogsrockens Aapenbaring» er på en måte neste nivå opp når du legger på vreng. «Geiranger» er det beste eksemplet på hvordan en akustisk slåttetrall utvikler seg til Dhvaras skogsrock i bandrommet når du får muligheten til å legge på både elektrisk gitar, bass og trommer.
Dhvaras var, som de fleste band på den tiden, en gjeng barndomsvenner.
– Det var naboene og tidligere bandmedlemmer Espen og Gøran som introduserte meg for ny musikk, og jeg husker band som Bathory, Dissection og Depressive Age kom inn den veien. En annen barndomsvenn, Snorre, var naturlig å hente inn og bandet var komplett. Musikalsk sett var det Ruben som påvirka meg mest fordi han terpa på disiplin og struktur rytmemessig, ikke minst med de spanske tonasjene sine på kassegitaren. Han hadde allerede spilt i flere prosjekter med Håvard Jørgensen, som i dag spiller i Dold Vorde Ens Navn. En artig anekdote er at Rubens band vant Oslo-mesterskapet i rock i 1993, og fikk prisen som beste bassist utlevert av Alex Rosén, som ba ham om å spille live med Go-Go-Gorilla rett etter prisutdelingen. Han måtte lære fire låter på noen minutter og rett på scenen. Gode minner med vanvittig musikalske talenter og herlig energi. I 2019 bodde jeg i London og begynte å jamme og spille inn de første låtene med en trommis der. Trommis i dag er Zach Mizzi. Det positive med disse er at de ikke har fokusert på metallmusikk tidligere, men de er ekstremt gode lyttere og flinke til å fremheve dynamikken i låtene. Dermed unngår vi «wall of sound»-problematikken idet vi prøver å gjøre lytteopplevelsen unik fra låt til låt.
Dere het tidligere Dhvaras. Hvor på ferden ble det naturlig å bli til Tales Of Dhvaras?
– Dhvaras var et helt tilfeldig og fiktivt bandnavn jeg fant på i 1991, fordi det hørtes skogsaktig og mystisk ut. Det passet genren vi kalte «skogsrock». Da vi begynte å spille igjen i 2019 var det naturlig å beholde «Dhvaras» i navnet fordi det blir helt feil å kalle oss et helt nytt band når det du hører er gammelt. Det har blitt produsert riff i hytt og pine gjennom mange år, og flere av riffene du hører på albumet er fra nittitallet. Det var også naturlig å legge til «Tales of» fordi vi ønsker å dele følelsen av nostalgi som sitter langt inne i ryggmargen, og som bare må ut. På jobb og privat gjelder det å være fremtidsretta og henge med, men bandet representerer en pause fra alt dette.
Bootleg var en scene som presenterte mange nye band i denne perioden. Dhvaras spilte aldri der. Riktignok ble det noen konserter på ungdomsklubber og skoler. Vi beveger oss over til arbeidet med debutplaten «Full Speed Or Nothing».
– Ideen om album kom da jeg fant en gammel demo DAT-tape jeg klarte å restaurere i 2019. Det som irriterte meg var at på tidspunktet vi spilte inn demoen hadde vi distansert oss fra det enkle primitive utgangspunktet vi hadde tilbake i 1991 til fordel for masse forstyrrende romklang-effekter, delay og den slags. Jeg husker at trommis Snorre nærmest tvang meg til å spille inn et akustisk parti med en sur nylonstrenger han plukket ned fra veggen i studioet. I ettertid tenker jeg at takket være ham finnes det fortsatt litt ekte Dhvaras-materiale. På vår siste konsert, på Hellerud i mars 1995, hadde jeg problemer med effektene på pedalbrettet, som endte med at deler av konserten hadde null lyd. Det å gi ut plata er en siste tjeneste til den langhåra skogsrockeren i meg og medlemmene som holdt ut. Jeg var nok ganske intens og eksentrisk. Så hele poenget med å gi ut albumet «Full Speed or Nothing» er å gå tilbake til utgangspunktet og presentere enkle melodier og riff fra riff-biblioteket uten jålete gimmick. Det er også viktig at det er ekte. For å lage vokalen til «Let the Snake Devour» og «Slay» leide jeg et lydtett mørkt rom under togskinnene i London hvor jeg skreik av full hals inn i et hjørne. Jeg kan si jeg var et mye mer harmonisk menneske da jeg kom ut av kjelleren etterpå. I det daglige går vi rundt med stramme rompeballer og smiler for å få ting til å gå rundt. Når du lager bøllete skogsrock i god gammel Groruddalen-stil da slipper du å gå rundt å holde på skiten forkledd som kunst. Helt genial løsning. Tekstene i albumet belyser mørke temaer og det ekstreme og unormale som vi mennesker har i oss, men alltid med et snev av håp. Den verste synden du kunne begå i Groruddalen da jeg vokste opp var å være streit. Min løsning var å skate og spille mørk metall. Noe av sinnelaget og søken etter dette adrenalinet på denne tiden prøver vi å få frem i albumet.
Hvilke deler av «Full Speed Or Nothing» har vært med fra tidenes morgen? Jeg tenker jo «Eat Shit To Be A Star» er en låt som spesielt låter tidlig nittitall.
– Deler av «Geiranger», «Tverrbekkli», «Skogsrockens Aapenbaring» og «Den Siste Groruddøl», samt midtpartiet til «Slay» er fra den tidligste Stovner Rockefabrikk tiden. «Eat Shit To Be A Star» hadde gått rett inn i tidsepoken, men riffene ble til i 2017 og vokalen ble skrevet i 2019. Opprinnelig lagde jeg låten som en parodi på kommersiell og catchy party-metall, noe jeg sjeldent gjør. Jeg viste den til ex-gitarist Gøran, som overraskende nok sa jeg burde ta den med på albumet. Er det noen jeg hører på så er det de ærlige og ofte ubehagelige tilbakemeldingene fra Gøran. Teksten tar for seg den kvalmende følelsen av å være en annen enn den vi egentlig er, og selge oss billig til høystbydende, og det kan vi nok alle kjenne oss igjen i. Sånt sett passer den uvanlig korte catchy radio låten til tittelteksten. I ettertid er jeg glad jeg tok den med, for den er med på å representere et større spekter, med alle kontrastene og motsigelsene det mørke temaet i låten handler om.
De låtene du nevner fra den tiden er jo rimelig varierte, og jeg vil jo tro dere sleit litt med anerkjennelse. Det å blande sjangere var fortsatt litt fyfy.
– Når man er 15-17 år kommer nye impulser oftere og et år kan plutselig føles som et tiår grunnet alle forandringene og at man utvikler seg raskt. Derfor er svaret at musikken vår hadde enda større variasjon da enn nå. Forskjellen med Tales of Dhvaras i dag er at vi har eliminert stilen vår fra 1994-1995, da vi ble mer tekniske, så flere muligheter og begynte å komplisere ting. I begynnelsen blanda vi stiler grunnet mangel på erfaring. Vi vokste opp med å lytte til britisk metall og thrash fullspekka med tostemte riff, men da jeg lærte å spille gitar som 14 åring fokuserte jeg ikke på å lære meg metall. Jeg var heldig som hadde Ruben som kompis som hadde allerede spilt i korps og band lenge, og som lærte meg grunnleggende telling og spanske harmonier på gitaren. Det tok ikke lang tid før vi improviserte melodier sammen som kunne minne om folke- og klassisk musikk a la Edvard Grieg, som var min store helt.
Etter et år med akustisk gitar fikk 15-årige Kyrre Riksen sin første el-gitar.
– Jeg klarte ikke å spille thrashriffa like bra og tight, men jeg klarte å finne vår egen spillestil som vi etter hvert klarte å mestre godt med ganske innvikla akkorder som krevde mer enn lillefingeren for å si det sånn, som «Skogsrockens Aapenbaring» er et godt eksempel på. Noe av det akustiske materialet ble grumsete og fungerte ikke like godt i bandrommet, men mye av det resulterte i helt unike stemninger, og ble dystert og melankolsk i bandsammenheng. Nesten som en illusjon. Du tror du hører på mektig metall, men det du egentlig hører på er klassisk musikk og folketoner med gjerne flere strenger spilt samtidig som ofte resulterte i skjærende dissonante toner med plekteret. Den gang gitarist Espen viste meg «Twilight Of The Gods» med Bathory, fant jeg endelig noe å assosiere musikken vår med. Kort fortalt var alt ekte og fritt i starten, uten press fra noen. Senere begynte folk å bli mer opptatt av det som ikke hadde med musikk å gjøre. Jeg var nok ikke den eneste som ble spurt om jeg var satanist, og så var det noen som antok at jeg hadde visse politiske holdninger fordi de hadde hørt jeg spilte viking metal, et begrep jeg ikke visste fantes. Poenget med å være fri og ikke tilhøre en bestemt bås visner når man opplever sånt. Det verste jeg kunne gjøre var å dilte etter og følge det andre forventet av deg. Dette resulterte i at jeg endra stilen til bandet totalt for å gjøre den enda mer unik, og til slutt likte selv ikke jeg soundet vårt lengre.
Riksen fikk faktisk en sær ide om at han var mot bandspilling, selv om han spilte i band selv. At det var en mislykket form for organisering.
– Da begynner det å bli vanskelig, og jeg gjorde det ikke akkurat lett for meg selv. I etterkant av vår siste konsert på Hellerud skole samla jeg alt jeg hadde skrevet av ideer og tekster og brant alt sammen før jeg gikk til frisøren og klipte det lange svarte håret. Jeg var luta lei all tenkinga og det intellektuelle rælet og ville være mer handlingsorientert, åpne opp mer og se verden. Med det ble også bandet oppløst, men vi fortsatte heldigvis å være like gode venner. Militæret var en skikkelig positiv game changer for meg og som motiverte meg til å reise og bo i mange land over flere år. Det fikk meg også til å ta opp igjen spillinga. Det var likevel først i 2019 jeg innså hvor sentral metallspillinga har vært og fortsatt er. På samme måte som en tur i fjellheimen eller skauen får metall til å føle deg mektig. Det er det viktig å ta vare på. Det hadde vært for jævlig å bare la riffa ligge og støve tenkte jeg. Det var også motiverende at Håvard Jørgensen, en av gamlegutta fra Haugenstua starta å produsere og gi ut metall igjen med Dold Vorde Ens Navn. Da kunne ikke Ruben og jeg være noe dårligere.
Selv om Dhvaras lå i graven et kvart århundre, var likevel livet til medlemmene fylt med musikk.
– Vi har alle på hver vår måte fortsatt å spille musikk. Espen flytta til India for inspirasjon og kom tilbake til Norge og spilte en times lang åpningslåt på et sitarlignende instrument på en konsert i Oslo. Det irriterer meg at jeg ikke var der. Ruben fortsatte i ulike prosjekter med Håvard, mens jeg spilte med et metallband på Veitvet. Jeg husker vokalisten stagediva baklengs mot publikum en konsert hvor alle flytta seg. Kjipt gjort. Etter en periode i Bangladesh uten tilgang til gitar lærte jeg å spille bambusfløyter og endte med å ta med hjem til Norge over 20 forskjellige fløyter stemt i ulike tonearter. Med disse jammet jeg til all musikk, og ble til slutt bedt om å la være å ta de med overalt. Folk gikk på nervene. Det føles godt at i hvert fall to av oss har funnet tilbake til metallen, som vi behersker aller best. Jeg håper at Espen blir litt mer involvert og kan bidra på noen låter.
Nå er det ikke bare bambusfløyter Riksen har holdt på med i dvaleperioden.
– Jeg testa tjue sekunders etterklang med bukkehorn i Vigeland mausoleet her om dagen, noe Espen tok opp. Håvard hadde spilt der med Myrkur, og anbefalte meg å ikke fjerte. Jeg skjønner hvorfor. Opptaket til Espen låt såpass bra at vi gir den ut som en kort singel, kalt «Det horn som viste vei» Det er en tribute til instrumentmaker Magnar Storbækken, som døde alt for tidlig, og hjalp meg med å beherske ett av Norges eldste instrumenter. Han laget hornet jeg brukte der inne, og det er viktig å vise fram det før vi gir ut materialet med alle de hjemmemekka horna mine. Det genuine er ofte det du ikke planlegger. Det jeg spilte der hadde jeg aldri spilt før, og det er det som er kult. Jeg bare fulgte klangen og de mørke bildene av død og unnfangelse. Men det blir nok ingen hit med det første.
Sjangeren skogsrock kom som følge av at Dhvaras ikke passet inn i noen etablert sjanger.
– Å finne vår egen stil handla om å finne vår egen identitet på et tidspunkt det verste du kunne gjøre var å være streit. Vi ønsket ikke å henge på Stovner-senteret eller Oslo City. Vi ønsket heller ikke skulke skolen og gi faen i kunnskap som gjør en smartere. Skog representerte det motsatte av asfalt. I Groruddalen var vi omgitt av mektige Østmarka og Nordmarka. Det var helt naturlig å søke inspirasjon her. Videoen til «Skogsrockens Aapenbaring» og «Den Siste Groruddøl» ble filma av meg i skauen i områdene rundt Elvåga og Steinbruvannet for å presentere et mest mulig korrekt bilde av sinnelaget, og ikke minst selvbeherskelsen vi fant der.
“Full Speed Or Nothing» er utgitt på bandets eget FSN Productions. Dette er en samling låter tidligere utgitt digitalt.
-Vi er snart ferdig med å spille inn neste konseptalbum, «Nór», som vi planlegger å slippe neste år. Allerede nå i september kommer første singel, «For Vredens Saar». Grunnet sykdom i bandet tok «Full Speed Or Nothing» lang tid å ferdigstille, og vi fokuserer på ny musikk før vi tenker på livespilling. Når vi først spiller live er det viktig å være i det samme sinnelaget som da vi faktisk produserte musikken. Det blir heller ingen Tales of Dhvaras konsert uten våre hjemmemekka bukkehorn, men da må vi jo først gi ut materiale med bukkehorn. Jeg klarte å nesten kutte av meg tuppen av den ene fingeren og skar tre cm ned like ved hovedpulsåra da jeg lagde to av horninstrumentene mine, så her er det blodig alvor. Bukkehorn er ikke bare et nyttig låtskrivingsverktøy som tvinger en til å forenkle melodiene grunnet begrensningene, men det får også fram urtonen i deg på grensen til det bestialske. Jeg ser for meg at vi kommer til å invitere en liten gruppe til en intimkonsert i første omgang, og tar det derfra. Alle som tok kontakt med oss og etterspurte musikken på vinyl ble kontaktet tilbake og var de første som fikk spinne plata før den kom ut for salg. For oss var det helt unikt å dele opplevelsen med få utvalgte og samtidig gi noe tilbake. Det totalt motsatte av streaming-verden. Skatekompis Kenneth på Neseblod Records hjalp meg litt i starten før jeg fikk satt opp nettbutikk. Vi tar ikke for gitt når folk deler entusiasmen sin og sprer musikken vår til andre. Siden alt vi gjør er 100% DIY og på egen label har vi mulighet til å fokusere på hvem vi vil og hva vi vil. Det gjør at vi kan fokusere på å skape masse ny musikk istedenfor å bli distrahert av alt og alle.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Håvard Jørgensen
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023