Frontiers
Tak Matsumoto er en av de mestselgende artistene i verden, som halvparten av den japanske rockeduoen B’z, som ifølge Wikipedia har toppet singellistene i hjemlandet over 50 ganger, og albumlistene 27 ganger. I 2004 gjorde han den første TMG-skiva og turnerte med Eric Martin, Jack Blades og Foreigner/Whitesnake-trommis Chris Frazier. «TMG 1» var en av undertegnedes Topp 10-skiver for det året, hvor Matsumotos overraskende tonevalg gjorde rocken til noe utenom det vanlige, hvor påvirkningen fra asiatisk musikk og orientalske skalaer gjorde at den skilte seg ut fra mengden, og jeg har siden ved flere anledninger mast på både Martin og Blades om det ikke skal lages en oppfølger en gang. Forventningene var dermed store da Martin i sommer kunne fortelle at han skulle legge vokalen på en ny TMG-skive og gjøre konserter i september, denne gang med ex-Guns N Roses-trommis Matt Sorum bak slagverket.
«TMG II» var tilgjengelig digitalt allerede i september, men slippes ikke fysisk før i desember. Og etter flere gjennomhøringer må vi konstatere at denne ikke har de kanonlåtene som debuten hadde i f. eks. «Oh Japan – Our Time Is Now», «Everything Passes Away» og «Kings for a Day». Åpningslåten «Crash Down Love» er fin nok, en tydelig 80-tallsinspirert AOR-låt, men den store wow-opplevelsen uteblir.
Så følger to duetter på rappen, og først ut er «Eternal Flames» med vokal fra jentene i Babymetal – veldig fengende låt, som lett kan kalles dance metal, men her overdøver jentenes skyggevokal eller koringer Eric Martins vokal. Og det samme kan man si om «The Story Of Love» med den populære japanske artisten LiSA, hvor hun fullstendig blåser Martin av banen. Låten her er derimot ikke så sterk, med ganske slitsomme vers. «Colour Of The World» er derimot en artig sak som låter veldig Beatlesk – a la «I Am The Walrus» eller «Lucy In The Sky With Diamonds». Vi må også trekke frem «Jupiter And Mars», «My Life» og den småprogressive «Endless Sky» som høydepunkter, mens i den andre enden av spekteret skiller balladen «Faithful Now» seg ut som et gjesp.
Matsumoto selv spiller aldeles strålende, og på mange av låtene er det tydelig at dette er musikk med røtter i en annen musikalsk kultur enn den vestlige. Eric Martins beste dager er derimot dessverre bak ham, selv om det han gjør her er mer enn bra nok, men han er en skygge av den fantastiske vokalisten han var på 80-, 90- og 00-tallet. Her kunne Matsumoto med fordel ha benyttet seg av Jack Blades og hans vokal for å skape variasjon og kontrast.
Så joda, hvis du liker klassisk melodiøs hard rock, fremført av rutinerte og dyktige ringrever, men knall lyd og allsangpotensiale, så vil du ikke bli dypt skuffet over «TMG II» – men det er skuffende at den ikke når førsteskiva opp til knærne. (Vi har forøvrig intervju med Tak Matsumoto i kommende nummer – abonner her for en hundring!)
4/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 06. desember 2024