Hvor kjedelig er det ikke å stå i kø? Spesielt på konserter. Det kan være kaldt, du må på do og du gleder deg til en stor begivenhet. Men hvor lenge siden sist er du følte akkurat dette? Da jeg ankommer Vulkan ser jeg kø. Dette er min første konsert etter normaliseringen og det må være over to år siden forrige kø av denne type. Det småregner litt, og kø er fremdeles ikke morsomt på noe vis. Joda, jeg har hyggelig konsertfølge og man småprater litt med de rundt seg, men jeg føler en slags merkelig glede over at dette likevel. Dette er normalt. Sånn skal det være. Og jeg føler dette gjelder flere. Fra der jeg står hører jeg ingen normale klager over at det ikke beveger seg, at det må da gå an finne et mer effektivt system på inngang og andre varianter man stadig hører i konsertkøer.
Inne på Vulkan noterer jeg meg godt oppmøte allerede fra dørene åpner, og jeg skjønner kveldens attraksjoner ikke har en smal skare fans. Her finnes jevnt fordelt hele aldersspekteret, og selv om det er en overvekt herrer, er det jammen meg ikke langt unna politisk korrekt kjønnskvotering.
Jeg er fullstendig klar over at en konsertanmeldelse uten bilder er ganske meningsløst, men jeg har lyst til å skrive noen ord om Gehenna (4,5), selv om fotograf Forker ikke mulighet til å være på Vulkan så tidlig. Gehenna leverte en utmerket konsert, og det vil være urettferdig å ikke nevne det. Jeg hørte også flere i etterkant som overrasket over hvor fett det var. Gehennas førti minutter spenner seg over store deler av karrieren, med hovedvekt på «WW», som er belønnet med halve setlisten. Jeg skal innrømme jeg ikke kan Gehennas diskografi på rams, men etter flangereffekten å bedømme føler jeg på meg de startet med «Lord Of Flies» fra «Seen Through The Veils Of Darkness». Denne gikk over i demodagene med «Midwinter Forest» før vi beveget over til nyere spor som «Death To The All», «New Blood», «Eaters Of The Dead», «Pallbearer» og ikke minst min favoritt «Werewolf» som avsluttet. Lyden var veldig bra og vokalen så klar at man kunne høre tekstene. Det er vanskelig å trekke for noe som overrasker så positivt, men sammenlignet med headlinerne er Gehenna mindre «show», selv om vi såklart snakker true black metal med liksminke og nagler. Det ene drar jo det andre med seg, Gehenna har vel ikke vært like aktive live som Taake.
Etter litt folketoner på fiolin (jada, om noen vil diskutere om det er hardingfele, fele eller fiolin, så kjør på) er setlisten for kvelden egentlig gitt. Taake (5,0) skal spille «Noregs Vaapen» I sin helhet, et album som har rukket å bli ti år. Det starter naturligvis med «Fra Vadested Til Vaandesmed». Vokalist Hoest har kjapt publikum i sin hule hånd og viser seg som en sterk frontfigur. Nedstengingen har heldigvis ikke svekket sceneformen. Også her er lyden god og vokalen klar og tydelig. Begge band sleit med at en gitar datt litt ut av og til, men ikke mer at man noterte det uten at det ødela konsertopplevelsen. «Orkan» og Norbundet» følger naturligvis på, og jeg noterer meg at det kommer frem mange detaljer jeg aldri har hørt på plate. Og det sier vel sitt om hvor bra lyden var på Vulkan denne kvelden. «Du Ville Ville Vestland» får vi naturligvis før vi får låta som topper Taakes liste på Spotify med nesten to millioner avspillinger, nemlig «Myr». Og ja, gitarist Gjermund, setter selvfølgelig på seg banjoen. Og han fremfører «Myr» like herlig live som på plate.
Neste spor «Helvetesmakt» er også en stor favoritt og jeg koser meg med at det fete sluttpartiet varer litt lenger live enn på skive. De som kjenner plata tar selvfølgelig humoren når Hoest annonserer at dette er vår siste låt, så får dere klaga og kyta så mye dere vil. Nå er det mange band som har spilt en plate på tre kvarter i sin helhet og går av scenen. Taake viser gjennom settet stor glede for å være tilbake på scenen, og har mer på lager. Først ut er plata «Taake» representert med «Umenneske» og «Doedsjarl». Denne følges opp av «Havet I Huset» og del en av «Hordaland Doedskvad». Og med det er en overbevisende drøy time med bergensk svartmetal over. Order spilte på Blå i kveld, og jeg vil jo tro de deler noe av samme publikum. Men gulvet på Vulkan var rimelig fullt, så dette kan ikke vært langt unna utsolgt. Uansett, det viktigste er at man kan oppleve konserter i normale former igjen. I det vi går ut i Oslonatten får vi en nydelig akustisk versjon av «Nattestid Ser Porten Vid I» over anlegget.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Anne-Marie Forker
