Et av årets mer spennende nye bekjentskaper (til tross for at hun nå er ute med sin andre skive) er den norskamerikanske multiinstrumentalisten Sylvaine, bosatt i Frankrike, med en bred musikalsk palett som det ikke er så lett å putte i bås.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Daria Endresen
Sylvaines andre utgivelse «Wistful» ble utgitt på Season Of Mist i mai og består av syv låter som kan beskrives som ambient post-metal med vokal som spenner fra det eteriske til dødsmetallbrøling. Og frøkna spiller selv både gitar, bass, synth og trommer.
– Så hvem er Sylvaine? Norsk, amerikansk eller fransk? Hvor har du base?
– Jeg er helnorsk, men født i USA, med en amerikansk far som møtte min mor da han var på turne i Norge.
– Musiker han og?
– Ja, han er trommis, og spiller faktisk på begge skivene mine. Men ellers er jeg oppvokst i Oslo, og har bodd de siste par årene delvis i Paris og delvis i Oslo.
– Og har drevet med musikk hele tiden?
– Siden jeg var fjorten, da ble det litt mer seriøst og jeg fant ut at dette ville jeg satse på. Jeg spilte i diverse lokale band og prosjekter, men ikke noe som har blitt eksponert utenfor lokalmiljøet.
– Hvordan endte du opp som soloartist hvor du spiller alle instrumenter selv?
– Jeg har sunget så lenge jeg kan huske, og begynte med å spille piano på skolen og fikk timer i det. Så lærte jeg å spille trommer av faren min da jeg var 14-15 år gammel. Deretter kjøpte jeg meg en Fender Mustang bassgitar og begynte å klunke på den, og til slutt plukket jeg opp gitaren og lærte meg stort sett på egenhånd å spille på et vis. At jeg ville bli soloartist kom mest av at jeg ikke ville gjøre noen kompromisser med musikken, slik man vanligvis må når man spiller i et band og alle har sin egen mening om hvordan det skal låte. Så jeg innså at hvis jeg kunne uttrykke nok på hvert instrument, kunne jeg like gjerne prøve å gjøre alt selv, og se hvordan det gikk. Det var en utfordring å skulle gjøre alt, men det ble i alle fall 100% meg.
– Hvordan vil du selv beskrive musikken din, for de som ikke har hørt den?
– Godt spørsmål, jeg aner ikke!
– Noen anmeldelser har sammenlignet deg med alt fra Burzum til Alcest…
– …The Cure og Slow Dive…
– Jeg hører litt påvirkning fra både Type O Negative og Joy Division, kan det stemme?
– Åh, bra observert, Type O er favorittbandet mitt! Men ellers er jeg ikke så glad i å sette en merkelapp på musikken min, men vi kan prøve med noe a la Alternativ Rock, Atmosfærisk Metal, Shuegazer, Post Rock… med noen pop-elementer. Jeg vet ærlig talt ikke – det får noen andre ta seg av!
– Og så har du vært på turne i Sør-Amerika som support for Alcest?
– Ja, stemmer!
– Hvordan kom det i stand? Alcest er jo rimelig svære i hjemlandet.
– Jeg møtte de etter en konsert i Sverige for et par år siden, og vi holdt kontakten og ble venner. Vi hadde ganske likt syn på musikk og fant tonen. Så da de skulle til Sør-Amerika, spurte de rett og slett om jeg hadde lyst til å være med som support. På det tidspunktet hadde jeg ikke noe eget liveband – det har jeg nå – så da måtte det bli akustisk. Og det å være akustisk oppvarming for et metalband kunne lett gått veldig galt, men det gikk veldig bra! Så da ble det fire konserter i Argentina, Brasil og Chile. Det var ganske bisarrt, men utrolig kult!
– Hvor store publikummer snakker vi om?
– Fra 600 til 1000-1200 vil jeg tro. Det var ganske nervepirrende å gå alene ut på en scene foran en slik mengde, og det var kun andre gangen jeg spilte gitar foran et publikum i det hele tatt! Men jeg ble tatt godt i mot, publikum var veldig støttende og høflige.
– Du har opprettholdt kontakten og samarbeidet med Alcest-vokalist Neige?
– Ja, han spiller faktisk trommer på to av låtene på albumet, de to med black metal-vokal. Da vi var i Sør-Amerika skulle jeg til å gi ut førsteskiva, og hadde begynt å skrive låter til det som skulle bli «Wistful». Jeg visste at Neige hadde spilt trommer i noen andre band tidligere og likte det, så jeg tenkte jeg i det minste kunne spørre ham. Og det fungerte veldig bra, så forhåpentligvis fortsetter vi det samarbeidet med at han kommer inn som trommis på fremtidige studioinnspillinger.
– Dere gjør en konsert sammen i juni også?
– Ja, riktig! Det var også ved en tilfeldighet, på et opplegg i Romania som nærmest har en leirbålstemning, og vi skal spille akustisk på stranden ved Svartehavet.
– Sør-Amerika, Romania og Frankrike…men ikke noe i Norge? Hva er planen?
– Ikke noe i Norge ennå. Jeg har et liveband klart i Paris, siden jeg har bodd mest der i det siste. Det er tre franske musikere som skal bli med meg på scenen på de konsertene vi skal gjøre i Romania i sommer, og så planlegger vi en Europa-turne i høst og vinter, hvor vi må få med Norge.
– På egen hånd eller som supportband?
– Uvisst enda! Det var snakk om å gjøre det på egen hånd, men jeg har jo ikke noe stort navn, så vet ikke om det lar seg gjøre, selv om jeg har fått noen tilbud fra konsertarrangører i Tyskland.
– Fortell om den nye skiva «Wistful». Hva er forskjellen på denne kontra debuten «Silent Chamber, Noisy Heart» fra 2014?
– Låtene på førsteskiva ble skrevet over mange år, noen av de da jeg var seksten, og er derfor ganske sprikende. Låtene på «Wistful» er mer konsentrert, de henger mer sammen stilmessig fordi de ble skrevet i løpet av en drøyt halvårsperiode. Jeg fler at «Wistful» representerer meg bedre som den artisten jeg ønsker å være, uten at det dermed er sagt at det er slik jeg kommer til å låte i fremtiden.
– Coveret ser jo veldig Black Metal ut da – det mangler liksom bare et par gustne karer i liksminke…
– …og en uleselig logo? Joda, ser den. Frontcoveret er laget spesielt for meg av en veldig flink fransk artist som heter Sylfvr. Han skjønte med en gang hva jeg ville vise frem visuelt. Og jeg er veldig fornøyd – ja, det er ganske metal, men samtidig ganske drømmende, og det føler jeg representerer meg og musikken ganske godt.
– Jeg skal innrømme at jeg ble litt satt ut da jeg hørte «Earthbound» som første låt fra skiva di. Ut ifra de lekre promobildene dine hadde jeg ikke forventet å få ansiktet flerret av av rasende brølevokal. Men det viste seg at dette ikke var helt representativt for skiva i sin helhet.
– Nei, det er overhodet ikke den type vokal jeg bruker mest, kun på to av låtene på skiva. Men teksten på «Earthbound» krevde ekstrem aggresjon.
– Og du gjør all vokal selv på skiva, også metall-brølinga?
– Ja, alt er meg.
– Ekstremt variert!
– Ja, men enkelte tekster uttrykker så mye frustrasjon, det er så ekstremt at vanlig ren vokal er ikke nok. Låta i seg selv er ikke så aggressiv, men her er det frustrasjonen som skal frem. Det er ikke en vokalstil jeg har mye erfaring med, men det fungerte her.
– Skiva ble sluppet i går – hvordan føles det å endelig sende barnet sitt ut i verden på egen hånd?
– Pussig at du sier det på den måten, jeg brukte den samme analogien her om dagen! Men joda, det er rart, jeg har jobbet med disse låtene på egen hånd siden 2014, og nå skal plutselig alle få muligheten til å høre på resultatet. Nå kan jeg ikke lenger gjøre noe mer med låtene, nå er de helt ferdige og eksponert. Nå er det over! Så går man videre, og jeg har begynt å tenke på en tredje skive, her har jeg allerede skrevet et par låter som jeg ser for meg at jeg kan spille inn til neste år. Men i 2016 er det «Wistful» som gjelder.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016