05.-08.juni 2019
Den første uka i juni fant årets absolutte festivalhøydepunkt sted. Vi snakker naturligvis om Sweden Rock, verdens hyggeligste tungrock- og metal-festival. 2018 var på mange måter en toppnotering for SRF, i alle fall headliner-messig, da Iron Maiden, Ozzy Osbourne og Judas Priest eide hver sin kveld. Årets plakat bar imidlertid bud om atter en flott lineup, ikke minst på grunn av Ritchie Blackmore’s Rainbow og KISS, men også i henhold til de noe mindre (men fortsatt store) aktørene. Hermed årets Norway Rock-rapport.
Tekst: Bjørn David Dolmen, Stig Rune Robertsen, Thomas Rinnan og Anne-Marie Forker
Fotos: Anne-Marie Forker
Onsdag 05.juni
Allerede på onsdagen kom et av høydepunktene – tremannsbandet Krisun (4.0). Dette var et av de nye bandene for meg i år, men her fikk jeg fort fot. Barsk attitude og barsk sound. Det er ikke bare felles hjemland som gjør at jeg umiddelbart tenkte på Sepultura. Til tider gikk det såpass fort unna at de nesten hørtes litt bakpå ut, men det var skikkelig catchy, og de dro i gang folk. For meg var dette ukjent låtmateriale, så nær som Ace of Spades-coveren, men jeg likte de heftige taktskiftene og den tighte sounden – den traff som en neve. Det skulle kun en liten håndbevegelse fra scenen til for å dra i gang en anstendig pit. Det var tydelig at Krisiun satte pris på responsen, og de dro ekstranumre til stor jubel. Tøft! PS. Var det bare innbilning at de hadde en usynlig fjerdemann på synth? (TR)
En av de tingene som gjør Sweden Rock spesielt for meg, er anledningene man får til å se folk som har hatt betydningsfulle roller i hardrockens historie. En av disse er Joe Lynn Turner (4.0). Etter å ha kansellert mange konserter i fjor grunnet helsa, var det artig å se ham full av liv på scenen. I år gjorde han et flott show med fokus på materiale fra Rainbow. I tillegg kom et par låter fra hans karriere med Malmsteen og Deep Purple. Backingbandet, som besto av medlemmer fra Dynazty, var skikkelig tight. En riktig hyggelig konsert ble avrundet med en Rainbow-klassiker fra Dio-epoken – «Long Live Rock’n’Roll», samt «Jealous Lover». Dette var akkurat sånt som jeg drar til Norje hvert år for å oppleve. (TR)
Death Angel (5.0) er et av de bandene jeg virkelig hadde sett frem til. Og et av de bandene jeg har hatt dårlig samvittighet for ikke å ha fulgt tett nok opp gjennom årene fra den gangen jeg oppdaget dem med the Ultra Violence tilbake på sent 80-tall. Den gangen var de et friskt pust innen den blomstrende thrash-scenen, og sånn startet årets konsert også. Tett som fy og et publikum som tok bra av i mølja foran scenen. Herlige vokalprestasjoner fra Mark Osegueda og flotte gitarkomboer skal også fremheves. Jeg noterte meg for flere klassikere fra de tidlige skivene der høydepunkter for meg ble «Voracious Souls» og ikke minst ekstranummeret «Mistress of Pain». De gjorde også et par låter fra den blodferske «Humanicide», der «The Pack» artig nok ble dedikert til kompisene i Krisiun. En skikkelig bra konsert med et band som så ut til å kose seg på scenen. Akkurat så svett og knallhardt som jeg hadde håpet på. (TR)
Torsdag 06.juni
På Sweden Rock forsøker jeg å få sett noen av disse NEMIS (New Music in Sweden)-bandene. Ofte er det unge folk som har fremtiden foran seg, og de utgjør på den måten en fin kontrast til de tidvis svært etablerte bandene som ellers gjester festivalen. I år ble det med Sins in Vain (4.0), som jeg tenkte var bedre bruk av tid enn det totale kaoset som rådet ved Tenacious D’s spilling på samme tid. Sins in Vain ble en behagelig opplevelse. Det er befriende med band som velger bort uniformering og genretvang. De spiller en melodisk metal med kraftfull kvinnelig vokal, mesterlig fremført av Linnéa Renholm Falk. Rent umiddelbart fikk hun meg til å tenke på Anneke van Giersbergen fra The Gathering, noe som appellerer langt mer enn Evanescence og In Flames, som de nevner i promoskrivet. I tillegg til vokalprestasjonene vil jeg trekke frem de vakre melodilinjene som virkelig var i min smak. Lydbildet var tungt men desverre litt grumsete, da vokalen tidvis druknet i trommelyden. I motsetning til mange Nemis-band har Sins in Vain holdt på en god stund, men jeg fikk inntrykk av at de har hatt en lengre pause bak seg, og at de nå er klare for å satse igjen. Jeg skal holde et øye med dem i hvertfall. De ga meg et riktig fint festivaløyeblikk. (TR)
Sweden Rock 2009 står fortsatt som høydepunktet i karrieren til svenske Seventh Wonder (5.0). Dette til tross for at de den gang spilte i telt. Mesterverket «Mercy Falls» var utgitt, og det var absolutt det store gjennombruddet. De spilte nevnte album i sin helhet for noen år siden, og platen er også godt representert den dag i dag. Av praktiske grunner droppet de for anledningen den massive koringen, da det trolig ble nok å holde styr på for lydmannen likevel. Spesielt de mange bass-soloene er en utfordring for stakkeren bak spakene. Koring var vel heller ikke særlig nødvendig, da Tommy Kareviks stemmeprakt er grunn nok til å sjekke ut bandet. Han synger bare bedre og bedre for hver gang jeg ser dem. Tydelig at hyppig turnering med Kamelot har gitt resultater. Seventh Wonder er mye mer krevende, og han tar utfordringen på strak arm. Det eneste jeg kunne ønsket annerledes er vel å få de på en større scene. Det fortjener de virkelig. Definitivt et av årets høydepunkt. (SRR)
Amon Amarth (4.5) er per i dag blant ekstremmetallens største aktører. Det betyr at de i henhold til årets «Berserker» farer rundt med påkostet produksjon, lydmessig så vel som visuelt. Da maskineriet torsdag ettermiddag inntok hovedscenen, hadde mange møtt opp, og i en drøy time underholdt de massene med melodisk death metal som inviterte til allsang. At Amon Amarth har blitt SÅ store er vanskelig å forstå, da powermetallens melodiske linjer forblir pussig i samspill med Johan Heggs dødsmetalliske growling. Med det sagt så låter bandet nå utmerket, selv på scener av Festival Stage sin størrelse, og årets Sweden Rock-konsert skriver seg inn som en høydare. En sterk og repertoarmessig godt planlagt time i det sola forsvant bak scenen, gjorde inntrykk. (BDD)
Den nyetablerte supergruppa Deadland Ritual (4.5). gjestet Sweden Stage torsdag kveld og innbød til Geezer Butler på kloss hold. Nevnte bauta var utvilsomt også hovedårsaken til det gode oppmøtet. Til tonene av «Symptom Of The Universe» braket det løs, og jaggu slapp det ikke taket før siste basstone var anslått. Hvordan Deadland Rituals egne komposisjoner står seg kvalitetsmessig vet vi lite om i skrivende stund, men musikken som ble oss til del – innklemt mellom Black Sabbath-perler og andre udødelige coverlåter – bærer bud om brukbart materiale. Matt Sorum viste seg dessuten verdig som musikalsk ryggrad, og lydproduksjonsmessig satt det som et skudd. Da konserten var over overhørte jeg noen si «kompkonsert», et godt begrep til å beskrive det vi just hadde sett. For selv om vokalist Franky Perez (Apocalyptica) og gitarist Steve Stevens (Billy Idol, Michael Jackson) på ingen måte gjorde seg bort, ble dette båret av Butler og Sorum. (BDD)
Jeg blir ikke riktig klok på hva folk egentlig forventet seg av Tenacious D. (3.0) Responsen har vel i etterkant vært udelt negativ. For meg var det hele mest en kuriositet, da jeg ikke har hørt stort mer enn «Tribute». Jack Black er en god skuespiller, men han er jammen ikke noen dårlig vokalist heller. Jeg forventet litt mer tull og fjas, men det var stort sett bare en streit rockekonsert. Det eneste som skilte de fra andre band, var vel litt forsøk på komikk, samt at de to hovedpersonene av en eller annen grunn spiller kassegitar. (SRR)
Def Leppard (4.0) tar gjerne en tur innom Sweden Rock når de er i området. Så også i år. Alle som har sett Def Leppard vet nøyaktig hva de går til, for de låter kliss likt hver bidige gang. Etter snart førti år har Elliot og kompani blitt et uhyre rutinert band som vet å håndtere en scene av Festival Stages størrelse, men den lydmessige overproduksjonen reiser spørsmålet om mengde trigging, singback og playback. Repertoaret strakte seg også tradisjonen tro over hele bandets karriere, noe som ganske enkelt betyr at krav ble innfridd. Godt gjengitt, hva nå enn det skulle bety. (BDD)
Slayer (6.0), som i disse dager forsøker å forlate oss, var for mange torsdagens trekkplaster. Heldige var også vi som hadde plass foran Rock Stage da kvartetten sparket i gang, for bedre kan jeg faktisk ikke minnes å ha sett dem. Rock Stage er som skapt for Slayers ubønnhørlige marsj, og i halvannen time fikk vi det inn med drill hva de betød og betyr. Repertoaret, samspillssynergien, lydproduksjonen og den visuelle presentasjonen – alt satt som et skudd fra første til siste anslag. Måtte fanden bringe dem tilbake på banen igjen. For Slayer er det bare å ta av seg hatten. (BDD)
Fredag 07.juni
Et av bandene jeg virkelig hadde sett frem til var LOK (4.0) – hardcore-orkesteret fra Göteborg som herjet på slutten av 90-tallet. Siden de la ned i 2002 har folkene blant annet gjort suksess med Lillasyster, som ikke er min kopp te. Dette er musikk å kickstarte dagen med, og de ga oss mye å hoppe til. Låter som «Lokpest», «Passa dig» og «Skrubbsår» skal nevnes. LOK er en takknemlig gjeng som spredte god stemning. De hadde tilstedeværelse på scenen og en veldig energi. Det var tydelig at de satte pris på å være tilbake for første gang siden 1999. Martin Westerstrand kunne forresten meddele at det er vanskelig å snakke mellom låtene når man må skrike i hver eneste sang. Jeg tror på ham, men det var verdt det. LOK er musikk det skal ropes til. Selv falt jeg for den tøffe stonersounden i gitarene. Alt i alt synes jeg det låt skikkelig bra. Mot slutten av konserten dreide de repertoaret i en litt mer melodisk retning, med låter som «Natten till i Morgon». Det var jo klart at LOK er på hjemmebane her, og de sparte «LOK Står När de Andra Faller» og «Sug Min» til ekstranummerene. Dette var vel verdt å stå tidlig opp for. En litt annerledes Sweden Rock-gig, noe jeg satte stor pris på. (TR)
Candlemass (5.0) – en regelmessig Sweden Rock-gjest – har nylig gjeninnsatt vokalist Johan Längqvist. Det var derfor spenning knyttet til fredagens Rock Stage-konsert. Imidlertid skulle det med ett bli klart at gjenforeningen er uhyre fruktbar; Langqvist er nemlig som skapt for svenskenes kompromissløse doom-metall, både som vokalist og som frontmann. Candlemass var for anledningen ute med forholdsvis ferske «The Door To Doom», hvorfra flere låter var hentet. Disse sto fjellstødig skulder ved skulder med 80- og 90-årenes klassikere. Hylles skal også Candlemass’ glimrende lydmann. Om ikke annet var dette festivalens feteste sound. Fullstendig konge. (BDD)
ZZ Top (3.0) er et band som selv bestemor har hørt om, og ekte rockelegender med plenty av klassiske låter i arsenalet sitt, men det var noe som manglet i konserten deres på Sweden Rock Festival. Noen av klassikerne var inkludert i setlista, som «Gimme all Your lovin», «Sharp Dressed Man» og «Legs», men det fremsto mest som en motvillig og rutinepreget opptreden, hvor de bare ikke gjorde mer enn det de måtte, og Dusty Hill and Billy Gibbons er ikke spesielt mobile scenepersonligheter. Innen ekstranummeret, en cover av Elvis Presley’s «Jailhouse Rock», hadde mange i publikum gått for å se et annet band eller meske seg i noe av den gode maten man får kjøpt på området. (AMF)
Jeg har sett Magnum (5.5) et utall ganger, men de klarer stadig å overraske meg. Ikke mange band kan entre festivalscenen uten noen som helst effekter eller secneshow annet enn en gammel Bob Catley tassende rundt på scenen. Stemmen holder fortsatt overraskende bra. Det er aldri så galt at han alltid har både sett og hørt ut som en syttiåring! Settlisten var som skreddersydd for undertegnede, da «Wings of Heaven» var godt representert. Et av åttitallets mest svulstige verk fortjener å bli tatt frem igjen. Når de starter showet med «Wild Swan» og avslutter med magiske «Don’t Wake the Lion», så er jeg solgt. De har vel også innsett at det er de gamle klassikerene folket vil høre. Med en så rikholdig katalog blir det bare et luksusproblem hvilke låter de må velge bort. (SRR)
Jeg må si at oppmøtet under Disturbed (4.0) var overraskende bra. Svenskene bruker å være litt lunken til slik moderne musikk. Det er godt å se at det faktisk er rom for noe annet enn band nær pensjonsalder. Så bra var faktisk oppmøtet at de burde spilt på festivalscenen. Jeg blir aldri riktig klok på Disturbed. De ga ut et av forrige tiårs beste album, med «Ten Thousand Fists». Hvorfor de aldri har vært i nærheten av å følge opp dette er for meg et mysterium. David Draiman har de siste årene livnært seg etter den massive suksessen etter coverversjonen av «The Sound of Silence». Før denne er vel coveren av «Land of Confusion» det de huskes for, så det er klart det er låtskrivingen som svikter. Konserten fremstod for meg akkurat som forventet. Solid, uten at det tok av skikkelig. Mulig jeg stod litt for langt bak til å bli helt revet med. Men ten thousand fists in the air var det definitivt. Spill gjerne nevnte album i sin helhet neste gang. (SRR)
Ja hva skal vi nå si om Kiss (5.5)? For å si det sånn: Om dette var et hvilket som helst annet band ville jeg vært veldig skeptisk. Vi snakker null fornyelse og en frontmann som har så lite stemme igjen at han ikke engang klarer å snakke. Ryktene skal ha det til at Paul Stanleys vokal på denne turneen er playback. Playback for faen! – det eneste ordet som var verre enn synthtrommer i min ungdom. Men dette er ikke et hvilket som helst band, dette er Kiss, og vanlige regler gjelder ikke her. Kiss er magi som har vært med på å forme flere generasjoner av hardrockfans, og nå som de har kommet til veis ende fikk jeg følelsen av at alle ville dette skulle bli en verdig avskjed. De av oss som så dem sist de var på Sweden Rock (2013), husker med gru hvordan Paul slet blytungt, og kan hende var det derfor de fleste syntes det var greit å løse det med litt hjelp på tape. For dette ble akkurat så konge som en Kiss-konsert skal være. Fra det smalt i gang med «Detroit Rock City», via de faste innslagene med flammer, blod og trapes-turer ute i publikum, til avslutningen med «Rock’n’Roll All Nite», var stemningen skyhøy. Folk gikk av skaftet i et ellevilt kaos av kaillkauking, allsang og luftgitar-battles. Vanen tro annonserte de at dette sceneshowet skulle være tidenes største, og jeg tror kanskje det stemmer. Bandet kom seilende ned på plattformer som igjen ble en del av lysriggen i scenetaket. Det så akkurat så storslagent ut som det skal gjøre. Settlista var ganske forutsigbar, men til min overraskelse funket 80-tallsnumrene best. Både «Heaven’s On Fire» og «Crazy Crazy Nights» skal nevnes her. I god Kiss-tradisjon var Pauls vokalassistanse såpass påkostet at jeg ikke la merke til det, annet enn at det var påtagelig hvor mye bedre han sang enn han snakket. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg hadde det så artig på konsert, og rangerer denne som den beste Kiss-konserten jeg har sett i dette årtusenet. Hvilken revansje fra sist gang! (TR)
Det begynner å bli noen år siden sist jeg så Dream Theater (2.0) live. Det var vel også den gang under Sweden Rock. Konsertene preges vel for meg av at de rett og slett er litt for flinke musikere. Instrumentalistene skulle også prege denne kvelden, da James LaBrie hadde en lett dag på jobben. Jeg aner ikke hva årsaken var, men konserten fremstod for meg mest som en instrumental orgie. Det kan vel virke som de bare vil spare stemmen hans mest mulig, da de hadde en omfattende turné foran seg. De har vel for så vidt bare én hit, men det hadde ikke gjort noe om de hadde inkludert en og annen låt folk faktisk har hørt før. Jeg forundres også over oppsettet til slagverket. Jeg kan ikke se noen annen hensikt enn en visuell effekt av at trommeslager må reise seg for å nå opp til cymbalene. (SRR)
Lørdag 08.juni
I den nåværende besetningen til UFO (4.5/6) finner vi fortsatt originalmedlemmene Phil Mogg (vokal) og Andy Parker (trommer), pluss Rob De Luca (bass), Neil Carter (keyboards) og Vinnie Moore (gitar). Bandet besøkte Sweden Rock Festival som en del av deres “Last Orders” 50-års jubileumsturne. Det er ikke lett å dekke 50 år med musikk i løpet av et kort festivalsett, men bandet har plukket ut et godt utvalg fra syv av skivene sine, og starter med «Mother Mary» fra «Force It». Det kan heller ikke være lett å fortsette turneen etter at keyboardist Paul Raymond døde brått i april. Det er dessverre noe som mangler i stemningen på kveldens konsert, men den velkledde Mogg’s personlige sjarme og Vinne Moores lidenskapelige ansiktsuttrykk hjelper på med å fylle tomrommet. Et av høydepunktene var en energisk versjon av klassikeren «Only You Can Rock Me», som fikk liv i publikum. Mogg ropte at «You know the lyrics better than I do!» – noe som antagelig ikke var langt fra sannheten.» (AMF)
Styx (5.5) leverte en av helgas mest entusiastiske, underholdende og beste opptredener. Hele bandet gjorde en glimrende jobb, men vi må gi ekstra kudos til Tommy Shaw for hans gitarspill under «Rockin The Paradise» (og stemmen hans er like sterk idag som den var på 70-tallet) og keyboardist Lawrence Gowan som ikke sto i ro mange sekundene gjennom hele konserten. Ikke mange band har en konstant hoppende keyboardist som er like aktiv som Angus Young uten å misse en eneste note! Gowan nevnte at det var bandets tredje opptreden her, og at han hadde sett en poster på backstagen om at Queen hadde spilt på Sweden Rock Festival på 80-tallet. Til ære for Freddie Mercury spilte han derfor «Bohemian Rhapsody». Pent. Vi fikk også en gjesteopptreden fra orginalbassist Chuck Panazzo. Høydepunktet ble en nydelig versjon av balladen «Come Sail Away». Bandet takket for seg med en højdare, og ekstranumrene «Mr. Roboto» og «Renegade». En opptreden som bør gå inn i Sweden Rock Festivals historiebok. (AMF)
40 år har gått siden Saxon (4.5) slapp sitt debutalbum, men Biff Byfords stemmebånd er fortsatt intakte, og bandet låter samspilt og leverer en solid opptreden. Gode gamle klassikere som åpninga «Wheels Of Steel» og «747 (Strangers In The Night)» ble spilt i tillegg til nyere materiale fra deres siste album «Thunderbolt». Gitaristene Doug Scarratt og Paul Quinn leverte begge kjappe og gnistrende riff fra øverste hylle. Byford stoppet konserten midt i for å ta et bandbilde foran publikum til å legge ut på Facebook, i stedet for å vente til slutten som de fleste andre gjør. Ekstranumrene viste hvilket arsenal dette bandet har, og publikum gikk bananas til lyden av «Motorcycle Man», «Heavy Metal Thunder» og «Princess of the Night». (AMF)
Litt av moroa med å dra på festival er at man kommer over band man ikke kjenner fra før. Brothers of Metal (5.0) fra Dalarna er et ganske ferskt band. Ved første øyekast ga de meg Manowar-vibber, men disse folka har humor. Oppkledt som vikingkrigere var evnen til selvironi verdifull. Brothers of Metal stiller mannsterkt på scenen. Bandets tre gitarister sørget for en tight sound, og de underholdte med gitarsolokonkurranse. De har også tre på vokal, og her må jeg trekke frem Ylva Eriksson. Hun er eneste dame i bandet, og er med å heve nivået med en særdeles kapabel vokal. Vi snakker kraftfull stemme, og det er ikke til å nekte for at hun tar seg svært bra ut på scenen. Det kom mye folk, selv om de spilte samtidig med Styx, og de spilte skikkelig liv i folk med sin melodiske metal. En riktig trivelig konsert ble det. Selv om jeg ikke kjenner materialet godt, merket jeg meg sanger som «Yggdrasil», «Prophecy of Ragnarök» og «Fire Blood and Steel». En ekstra heder skal de ha for at deres bønn til Tor om å få slutt på torden og regnbygene virket. (TR)
Tilbake i 2016 gjenreiste kong Blackmore Rainbow (5.0) mot alle odds, og siden har han vært hyggelig nok til å avlevere årlige sommerkonserter. Undertegnede bevitnet et baktungt Rainbow i Birmingham under første runde, og stilte seg skeptisk foran festivalens hovedscene lørdag kveld. Det skulle imidlertid ikke ta mer enn «Spotlight Kid» før skuldrene kunne senkes – den dagsaktuelle konstelasjonen får det nemlig til å svinge. Joda, rockens fremste gitarmagiker har falt som offer for leddgikt, men tonen, sounden og auraen er fortsatt nok til å flytte fjell (Hvor faen var du da Ritchie Blackmore spilte slidegitarsoloen til «Stargazer» i den sør-svenske sommernatten?). Jeg har heller ingen kritiske bemerkninger i henhold til repertoaret. Visst savnet jeg et par hundre låter, men disse nitti minuttene ble også utnyttet maksimalt. Det er ingen tvil om at Blackmore hadde nytt godt av et mer tungrock-orientert mannskap, å sverge til batterist David Keith er en kardinaldyd av dimensjoner. Grip allikevel sjansen til å se dagens inkarnasjon om den skulle by seg. (BDD)
Myrath (6.0) skulle bli årets store overraskelse. De spilte først en knallbra konsert på den minste scenen. Innendørs i et trangt telt var lyden det eneste å utsette på den forestillingen. Da det ble kjent at Behemoth ikke rakk frem i tide, tok Myrath like gjerne på seg å spille en konsert til. Hvordan de klarte å rigge om alt i tide er et mysterium, da det bare var et par timer mellom konsertene. Bandet grep sjansen til gangs, og fikk en scene verdig det massive showet. Det var magedanser, flammer og mot slutten også et flyvende teppe. Låtmaterialet er også blitt solid etter hvert. De er et nytt bekjentskap for mange, men de platedebuterte vel allerede i 2007. «Shehili» heter deres rykende ferske album, og har noen emosjonelle bomber av noen låter som gjør det vanskelig å holde tårene tilbake. Spesielt da vokalisten fløy av gårde under tittelkuttet mot slutten. Vokalen er kanskje også bandets sterkeste kort. Slike vokalprestasjoner står det respekt av, spesielt når de spiller to konserter etter hverandre. Tipper de fikk mange nye fans etter denne kvelden, og jeg håper en dag de får den anerkjennelsen de fortjener. (SRR)