Steamhammer
Om så Suzi Quatro trolig kan overnatte i bassflighten sin, er hun ennå stor som artist, i en alder av 68 år. Ikke alt har holdt like høy klasse opp igjennom, men på sitt beste klår hun nært hvemsomhelst innen glamrocksegmentet. Årets skive sorterer jaggu blant det beste hun har gjort; det virker som om selve låtskrivinga har tatt en ny og mer fruktbar form, litt bort fra den lettkjennelige Chinn/Chapman-formelen. Denne gangen har hun sittet i sola og kastet akustiske baller med sønnen, og ut av det har det trillet ut et titalls gode kutt i godt varierte tempi; fra hardrock i «No Soul/No Control» og «Macho Man» via feite blåserarrangementer i «Strings» til den gyngende «Going Down Blues». Eneste feilskjæret i sekken er dustetropicanaflippen «Love Isn’t Fair», men ett skogssvin får påregnes. Hun synger knalltøft, og bandet virker både sultne og felles målrettet. Det er en herlig fandenivolsk stemning over hele skiva, og det spruter og gynger mer konsistent enn svært mye annet. I det hele tatt et langt friskere pust enn det aller meste som slippes av ungfoler – og det fra ei lita kruttønne som trolig kunne vært bestemorrari.
4,5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 29.mars 2019