Parlophone
Året var 1994 og Englands ungdom higet etter sin generasjons nasjonale øyeblikkshelter. Supergrass stilte hardtslående popmusikk, ispedd sort humor og punkens attityde, til disposisjon, og ble sporenstreks gjenstand for gjetord med singlene ”Caught By The Fuzz” og ”Mansize Rooster”. Året etter føyk debutalbumet ”I Should Coco” helt i toppen av de britiske salgslistene og gjorde trioen, anført av Gaz Coombes, til superstjerner over natten. 20-årsjubilantutgivelsen kommer som massiv trippelvariant, hvor skive nummer to bunter samtlige b-sider gjort i forbindelse med albumet, pluss et alternativt repertoar, som nok er for de særlig dediserte.
Antologiens tredje avsnitt byr på to komplett forskjellige konsertopplevelser; den første fra oktober 1994, hvor et rimelig rølpet og beruset band opptrer som om det gjelder livet. Ti måneder senere er suksessen et faktum, og opptakene fra august 1995, inkludert Rob Coombes på synthesizer, tilkjennegir et ensemble som er i ferd med å ta oppgaven alvorlig. Jeg liker deler av Supergrass’ musikalske levne, men høydepunktene er som regel henvist den selvtitulerte røntgenskiva eller ”Road To Rouen”. Debuten ris av energisk ablegøyemakeri, og appellerer formodentlig mer til Green Day-populasjonen enn de som vet å verdsette melodiskikket indierock med dybdeanstrøk. ”I Should Coco”s pubertale mikstur av surferock, gladpop og punk tar ingenlunde pulsen på gruppas kvalitative immanens, men nærmest kommer ”Strange Ones” og ”Sofa Of Lethargy”. Informativ trykksak hefter ved.
Geir Larzen
Utgivelsesdato: 06.10.2015