Suicide Records
Enkelte ganger er det meget befriende at et band låter eksakt som det man forventer av bandnavn og image, og Suicide Bombers faller så absolutt inn under den kategorien. Lett, gøy og meget bredbent hard rock’n’roll er det de bedriver for de som ikke skulle ha fått med seg det – og det er ikke noe de har tenkt å gi seg med med det aller første høres det ut som. Takker for det.
For det er ikke mulig å gå rundt med muggetryne når «Suicide Idols» durer inn i øregangene. Det er knapt en eneste original melodilinje eller et riff man ikke har hørt før i løpet av spilletiden, men det er heller ikke meningen vil jeg tro all den tid dette utelukkende skal være gøy. Musikalsk setter jeg en dinar på at de er ganske så glade i Kiss fra 1979-1982, i hvert fall nikker jeg gjenkjennende til mang en ting fra mine gamle helter i denne tidsperioden. Basert på introkuttet, som også hever dem over all form for kritikk (jeg tar nå mine sjanser allikevel), er de det mest eksplosive bandet i historien. Hva kan vi så legge i det? Et meget stort glimt i øyet selvfølgelig, men uten å bli parodiske.
Etter nevnte intro går vi over i tittelkuttet, en herlig fresrocker med pønkattityd som kler gjengen meget godt. Byr ikke på noen overraskelser for dem som skulle ha hørt gjengen før, men det finnes nok av eksempler på band som har holdt seg tro til sin stil og klart det rimelig greit allikevel. Den toppes med et fengende refreng og er alt i alt en albumstarter som er helt klart innafor. Oppfølger og singelkutt «Ready For Tonight» derimot blir dessverre en umiddelbar liten nedtur. Ikke at låta på noen som helst måte er dårligere enn forgjengeren, forståelig er også denne valgt som singel. Men den kommer for tidlig i mine ører, og grunnen til det er at den er vesentlig roligere både i tempo og form. Også er det for tidlig for dur synes jeg. Hadde de hatt en av de andre fresrockerne her i stedet og singelen litt lenger ut i skiva ville den ikke falt så fort i intensitet. Men jeg kan ikke få gjentatt nok at det fortsatt er en bra låt. Bra låt der altså.
Tempo dras litt mer opp på neste låt «Next World War» med sitt enkle og fengende hovedriff og jeg tar meg i å irritere meg over hvor opphengt jeg er i at de virkelig burde ha byttet om på denne og forrige. Nuvel. Verset oppbygges til et herlig allsangrefreng som et hittil høydepunkt tidlig i «Suicide Idols». «Never Gonna Change» følger så, og tempoet dras ned en smule igjen og jeg begynner å ane en form. I denne settingen nesten som en ballade å regne, og en ganske så fin en og. Fint bidrag til en enn så lenge bra utgivelse. Formen fortsetter å følges med tempoøkning igjen med enda en fresrocker, nemlig «We Got Tonight». Rockefoten går konstant under hele sporet, som også inneholder skivas hittil kuleste riff.
Men så utfordrer de omsider min lette OCD da neste spor «Keep An Eye On You», da denne nemlig følger opp tempoet til sporet før. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg synes Suicide Bombers funker aller best på disse type låtene, men samtidig skjønner jeg at en hel skive i denne duren fort kunne ha blitt litt ensidig. Vi går omsider i tungrock på «Generation Kill», en meget fengende sak som fort kan bli en publikumsfavoritt fremover tipper jeg.
Vi fortsetter i tungrockgata med det som hittil er min personlige favoritt på «Suicide Idols», nemlig «Sex Star Icons», og dette er nok mest på grunn av vibbene jeg får til allerede nevnte Kiss sin meget oversette innertier «Not For The Innocent». Jeg vil også tro at akkurat denne type musikkstil er den eneste du kan synge «Wo-ow, wo-ow, wo-ow – I’m A Sex Star Icon» og komme unna med det. Samme tekstlinje på en overglætt og muskuløs nymotens R’n’B-helt og jeg hadde blitt fysisk uvel. Her derimot funker det som bare det. Sleng på skivas ubestridte gitarsolovinner og vi er i mål.
«Waiting» derpå er første direkte nedtur med sitt altfor utbrukte versakkordrekke og manglende allsangrefreng til å redde den inn. Den går ganske fort ut av øret så fort den har forsøkt å krype seg inn. En albumfyller.
De henter seg inn igjen på neste kutt, og skivas siste virkelige låt, «Just One Fuck» og guffer med det tempoet opp en smule igjen. Likevel synes jeg nok denne er blant den svakeste av de ikke-dårlige låtene, selv om tekstlinja «I’d kill myself for everlasting youth» hever mye bare den. Basert på tittelen og det faktumet at det er siste låt ut hadde jeg nok håpa på enda mer fres og guffe, men man kan ikke få alt her i verden. Skiva ender med det som har blitt deres trademark så vidt meg bekjent, nemlig ordene «Over & motherfucking out».
«Suicide Idols» er skiva for de som liker å vite hva de får, for det får de til gagns her av Suicide Bombers. Det er ikke mye som har skjedd fra debuten «Criminal Record» til nå, så de som allerede er fans av bandet og likte den kan med hundre prosent sikkerhet anskaffe seg «Suicide Idols». Vil tro at det er hele poenget med gjengen, og det poenget synes jeg de skal holde fast ved.
Knall skive der altså, tross en aldri så liten nedtur helt mot slutten.
4,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato: 21.04.2017