Independent
Vi har omsider blitt vant til den tradisjonelle albumintroen til Suicide Bombers, og på rykende ferske «Murder Couture» er det intet unntak. Dette er et kult grep som fungerer bra for bandet, så det er ingen grunn til å endre på akkurat det. Det er kameraknips, mørk bass og en meget dyp amerikansk stemme som introduserer band på en akkurat passe cocky måte til storslagen 80-talls synth – det er rett og slett sleaze.
Tittelsporet er første låt ut etter introkuttet og låter akkurat som man forventer av dette bandet – akkurat som de skal låte med andre ord. Det er ikke alle band som skal revolusjonere seg for hver utgivelse, og akkurat dette gjelder i aller høyeste grad for denne gjengen. Fett rockeriff, stadionrefreng og en knall solo av nykommer Stevie Teaze – som for øvrig gjør knalle soloer igjennom det hele – gjør dette til en perfekt førstelåt og man gleder seg til resten av skiva.
«Kings & Queens» følger opp på en forbilledlig måte med mer riff og stadionrefreng, og det samme med «So Bad» – forståelig nok førstesingel da den også setter igang rockefoten. Her hører man også et tydelig nikk til Billy Idols gamle «Rebel Yell» – marginalt innenfor plagiat-lovverket, men det kler både låt og band godt så det lever vi godt med.
Det som man tidlig legger merke til er en vesentlig bedring av lydproduksjon, det er tydelig at gjengen har lagt mer tid og jobb i dette en på tidligere skiver. Det er gledelig å høre at bandet har hørt på tips angående durlåter og dyttet de lengre ut på albumet, for her dukker den ikke opp før spor 5 – nemlig «Love Disaster». En herlig og kul fengelåt det og som passer godt inn med godlåtene i forkant.
I et mylder av klassiske rocketitler skulle spesielt én tittel seg ut, nemlig «We Don’t Negotiate With Terrorist». Denne er nok samtidig en av undertegnedes favoritter på skiva og fanger det meste som er kult av sleaze i løpet av sine drøye fire minutters lange spilletid. Skulle AC/DC og Kiss laget én låt sammen i løpet av åttitallet ville det ha vært akkurat denne. Et lite semiakustisk mellomparti gjør at den stikker seg ekstra ut også.
Ellers følger resten av skiva omtrent i samme løp som beskrevet over, med unntak av halvballaden «Worlds Without End» som starter ekstremt rolig til bandet å være med en herlig oppbygning til hovedriffet og er også en av favorittene på «Murder Couture».
«Madman» avslutter sleazen med stil før skiva slutter som enhver annen Suicide Bombers-skive med «#overandmotherfuckingout»-outro og jeg vil tro at gutta i skrivende stund klapper seg fornøyd på skuldrene over vel utført arbeid. Jeg vil også tro at gamlefansen vil like skiva, og at den også kommer til å tiltrekke seg en hel del nye. Tips: Den gjør seg ekstra godt med et par iskalde halve ved siden av. (Intervju i neste nummer av Norway Rock Magazine!)
4.5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 25.oktober