I forbindelse med slipp av deres fjerde album “Murder Couture” ble vi nysgjerrig på hvordan ståa var i Oslo-bandet, så vi trosset høysnue og halsbetennelse for en samtale med en meget snakkesalig vokalist og gitarist Chris Damien Doll på Sentralpuben. Kjør!
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Dan A Nachtnebel
Livefotos: Anine Desire
– Gratulerer med ny skive! (Anmeldelse her!) Kan du fortelle meg om detaljene rundt?
– Vi startet vel arbeidet for rundt to år siden, med skrivingen – og holdt på med det enn stund. Det er stort sett jeg og bassisten (C Slim, journ.anm) som skriver det meste, så tok vi dette inn i studio i desember i fjor da vi la på trommene. Det er stort sett de låtene vi har lagd siden forrige, “Suicide Idols”, så det er ikke noe særlig eldre låter på den.
– Da må dere ha satt igang temmelig kjapt etter nettopp “Suicide Idols” da den vel kom for to år siden?
– Ja, jeg pleier stort sett å kjapt lage et par nye låter etter skiveslipp da jeg gjerne vil stake ut retningen på den neste tidligst mulig. Da er man litt i siget og kan gjøre ferdig et par demoversjoner så man er i gang. “Worlds Without End” ble for eksempel skrevet rett etter den forrige skiva kom ut. Når det kommer til tittelen er det ment som en fransk fancy måte å si “Dressed To Kill” på, men det er ikke så mange som har tatt den. Vi er jo et band som kjører litt stil, så da var det greit å ha det som en litt løs tematikk rundt skiva. Vi er dritfornøyde med resultatet, både med låtmaterialet og ikke minst produksjonen som vi føler har fått seg en real løft denne gangen. Spesielt trommelyden har fått et krumspring og har en langt mer organisk lyd enn på tidligere utgivelser. Jeg er overhodet ikke misfornøyd med noe vi har utgitt tidligere, men det er viktig med utvikling. Vi har jobbet beinhardt med den, og den er samtidig skiva vi har jobbet mest med koring på og du hører harmoniene langt tidligere enn før. Jeg føler ikke at noe drukner i lydbildet denne gangen.
– ”We Don’t Negotiate With Terrorists” står seg ut blant en rekke klassiske rock n’roll titler på skiva, kan du utdype litt rundt akkurat den?
– Det er en tittel jeg har hatt liggende lenge, og med tanke på bandnavnet vårt synes jeg det må være en av rockehistoriens kuleste låttitler. Det var en tittel som bare skulle være med, og hadde idéen om hvordan låta skulle låte helt klart for meg – selv om jeg ikke hadde selve låta klar. Derfor ble det masse jobbing for å få klar låta som både passet tittelen men også idéene. Arrangementmessig og partimessig er det nok den mest intrikate låta vi har gjort og det var en stor utfordring for oss å jobbe med den. Samtidig er vi jo ikke noe progband som sampler et akebrett ned en oppgang før en symfoni plutselig kommer inn, så det glir over i hverandre.
– Dere er vel helt sikkert albumfolk som setter helheten ganske høyt, tipper jeg?
– Absolutt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått presentert singler av nye band som jeg bare har syntes vært helt OK, men som får seg et ordentlig løft når jeg hører samme låta i forbindelse med hele albumet. Jeg skjønner ikke band som nesten utelukkende gir ut singler, da ender de ofte opp i en eller annen spilleliste med hundre andre låter – men har de et album ute vil folk gjerne høre mer av de. Det er mye sånn vi tenker ihvertfall. Vi kommer til å spille sju låter fra “Murder Couture” på den kommende turnéen, og da blir det noe nytt og spennende i forhold til de som har sett oss før – noe som er essensielt når man har en ny skive å promotere. Hvis man liker sånne type band som oss burde man se oss på hver nye skiveturné for vi bytter ut såpass mye av låtmateriale for hver gang. Nå finnes det skremmende mange band som kjører en konstant “Greatest Hits”-turné i 20 år eller mer, kanskje en eller to låter fra siste skiva og ingen fra skivene fra de siste ti år. Da likte jeg det mye bedre som det var før, da de gjerne fokuserte på den siste skiva og la konserten rundt den. Det er en ting samtlige band burde fokusere på; Å lage såpass sterkt nytt materiale at folk vil høre det live, som for eksempel Iron Maiden. Da finnes det jo fortsatt folk som kun vil høre klassikerne, men sånn vil det alltid være, og da vil det alltids dukke opp nok folk som vil høre de nye.
– Hvordan er akkurat den biten for dere nå som dere begynner å få en del låter å velge mellom, sett bort i fra siste skive?
– Det er såpass enkelt at vi må begynne å bytte ut låter som vi aldri trodde vi kom til å bytte ut. Hvis du går tilbake til debutplata vår spilte vi hele pluss en cover på konsertene våre, og på EPen etter spilte vi begge to i sin helhet. Mens på “Suicide Idols” begynte vi å måtte bytte ut litt gammelt, men da var det noen spor vi selv syntes begynte å låte litt slitent. Nå derimot begynner vi å slite med å velge bort låter, men det er allikevel veldig positivt og et aldri så lite luksusproblem. Vi har prøvd en fire-fem forskjellige setlister før vi fant frem den vi bruker nå.
– Jeg leste såvidt at dere ikke er på selskap, hva er grunnen til det?
– Det er bevisst, og det er fordi det fortsatt er en greie at enkelte folk som leser om band fokuserer på hvorvidt de er signa eller ikke fordi de ser for seg en platekontrakt som det var i gamle dager. Da fikk man et forskudd man kunne leve for, selskapene betalte for studio og produksjon og hadde et budsjett og apparat som fiksa promo og distribusjon til platebutikker. Musikkvideo og annonsering i musikkmagasiner fikset de, men finnes heller ikke lenger. Så selv de mellomstore selskapene lever i dag av å selge tilbake CDer og vinyler til banda med fortjeneste, mens de kanskje legger ut litt for noe av kostnadene samtidig som banda – og da snakker vi om ganske store band som fortsatt må betale ganske store summer for å gjøre resten selv. Det eneste man får ut av det er et litt dyrt lån, når man i virkeligheten kan kontakte et distribusjonsselskap som gjør samme jobben mye billigere og får det ut til de samme butikkene allikevel. Promotering får man ikke av selskaper så det er noe man uansett må stå for selv. Man må opp på et nivå på selskapet som nye rockeband fra Norge ikke når opp til for at det skal lønne seg, eller det skal ihvertfall mye til. Da må man i så fall være kjent ifra før. Og selv da er det ikke mye selskapet får gjort, for nå skjer jo det aller meste digitalt. Platekompaniet har tre butikker igjen, så hele markedet er ikke mye å hente igjen ifra. Det er enormt mye jobb banda allikevel må gjøre selv, og det man da sitter igjen med er en deal man får latterlig lite igjen for. Vi har blitt tilbudt en del dealer, men de har vært såpass dårlige at jeg mener du må være dum for å signere kontrakten. Selvfølgelig ender man opp men en litt kul logo på coveret, men det er stort sett det. Men hvis det dukker opp en levelig avtale fra et bra selskap vi kan leve med og som lønner seg vil vi selvfølgelig vurdere det, men inntil det skjer gjør vi det i stedet selv.
– Dere har fått ny gitarist siden sist, hvordan fungerer det for dere?
– Det fungerer kjempebra. Dessverre er vi i den situasjonen at vi har mista et bandmedlem for hver utgivelse. Før debuten bytta vi til og med omtrent hele besetningen og en sologitarist, så det er ikke første gang dette. Det er ikke en ønskelig situasjon, men sånn som skjer. Det finnes ikke dårlig stemning eller noe usagt med de som velger å hoppe av, og jeg er evig takknemlig til samtlige som har vært delaktig i bandet. På mange måter var det perfekt når de kom, og så var det på en måte perfekt når de dro også. Da hadde de gjort sitt, og det var ikke noe positiv progress for hverken de eller bandet. Men han nye (Stevie Teaze – journ.anm.) funker som faen og spiller som en gud. Han legger helt vanvittig kule gitarsoloer – noe vi forsåvidt alltid har hatt, men han bringer helt klart noe nytt positivt inn i bandet. Det er sjeldent dumt med friskt blod inn i et band, og når man etterhvert har blitt litt kjent funker kjemien optimalt også. Han er en vanvittig presis gitarist, hvor alle partene sitter som bare det samtidig som han også er helt rå på backingvokal.
– Dere legger ut på en liten miniturné i november, har dere noen planer utover det?
– Jada, vi kommer til å spille ut neste år på denne skiva. Det blir ganske så hektisk nå i november før vi tar en liten pause i desember rett og slett fordi jeg skal noe annet. I januar skal vi filme ferdig den neste musikkvideoen som kommer en gang før neste sommer, også begynner vi å spille konserter igjen i februar. Da er det vel snakk om Skandinavia i første omgang, før vi antageligvis skal på én eller to Nightliner-turné med et større band som er kompiser av oss. Akkurat det er litt usikkert enda, så jeg vil ikke si så mye mer om det før det er helt klart. Jeg håper det blir noe av, for jeg kunne tenkt meg å dratt dette nedover i Europa også.
– Jeg vil vel tippe at det er et rimelig greit marked i for eksempel Tyskland for dere?
– Ja, det er nok et ganske greit marked de fleste plasser nedover så lenge man presenterer kvalitet og leverer. Det er i hvertfall kulere i mine øyne enn å spille på et grisgrendt strøk i Norge. Jeg har vært på 13-14 Tyskland-turnéer i andre settinger og markedet er stort der, helt riktig. Suicide Bombers tok en liten tur rundt på kontinentet i anledning “Sex Tapes”, og jeg har lyst til å gjøre mer av det. Egentlig har vi hatt lyst til å gjøre det etter hver skive, men det har stadig dukket opp vanskeligheter rundt akkurat det. På “Suicide Idols” slutta gitaristen egentlig samtidig som vi miksa skiva, så det var litt dårlig timing rundt akkurat det. Allikevel hadde vi allerede booka noen spillejobber i etterkant så vi ble enige om at han skulle være med på de, og vi var gode kompiser med god stemning så det funka fint. Men så ble det egentlig bare med et par måneder hvor vi spilte med han, for det var ikke så aktuelt å ta sommerferie og fortsette i etterkant. Så god stemning var det ikke.
– Jeg syns det ble merkverdig stille ganske fort etter utgivelsen, men da skjønner jeg jo hvorfor.
– Helt riktig. Vi gjorde to videoer til den skiva og hadde planer om enda et par og skulle egentlig spille ut året i anledning det, men nå ble det som det ble. Nå håper jeg at vi har en besetning som sitter og at vi faktisk kan holde på en stund. Hele bandet synes det er moro å være ute og spille, og når man har gjort noen konserter og ting begynner å sitte er det lettere å skrive låter samtidig og tenke litt fremover.
– Hvordan velger dere ut singlene fra albumet?
– Jeg vet som regel når jeg skriver at en viss låt har potensiale, og kjenner at idéen er såpass bra at det blir en singel. Til denna skiva hadde jeg en tre-fire idéer jeg syntes kunne presenteres som singler, også tar vi det på øving og snakker sammen og er stort sett enige. Det er veldig sjeldent at en låt ikke blir akkurat som den skal etter den er skrevet ferdig og vi har øvd den klar, så det ganske satt. Men akkurat på førsteskiva gjorde vi det ikke sånn, der var det meste ferdigskrevet før resten av besetningen var på plass. Da spilte vi inn plata og skulle bli enige om det i etterkant, noe jeg syntes bare fungerte halvveis for der var det noen som hadde sterke meninger om enkelte låter fordi de var veldig fornøyde med akkurat sin part – eller ikke like fornøyd med en annen part. Da blir det bedre å prate litt om det i forkant, for da kan man ha det på plass så alle gir sitt ytterste på det som skal presenteres litt ekstra.
– Du er i geskjeft i flere band, for eksempel med Ronny Pøbel – hvordan ble du med der og hvordan funker det sammen med Suicide Bombers?
– Jeg ble med helt i startfasen, han hadde gjort rundt fem konserter og var nesten ferdig med førsteskiva da jeg ble med. Jeg gjorde litt av gitarjobben på den, et par soloer her og en rytmegitar der og ble med på hele turnéen siden. Og etter det har jeg vært med på alt. Sjongleringen mellom Pøbel og Bombers fungerer veldig fint egentlig, for det er ingen av banda som er interesserte i å gjøre noe bare for å gjøre det. Vi jobber med musikk og gir ut musikk, og når vi er ute med nye ting vil vi gjerne spille mest mulig. Når vi så er ferdig med det kan vi godt lette foten av gassen litt og ta oss en liten pause, og da kan jeg jobbe med andre ting. De banda som er på turné, som stort sett betyr torsdag til lørdag her til lands øver man gjerne ikke på dagene i mellom så da har man tid til å øve og skrive låter med det andre bandet. Men akkurat nå er det litt krasj med tanke på Ronny Pøbel som kommer med verdens første musikalske julekalender i desember. Vi har skrevet 24 egne julelåter som slippes på CD og dobbelvinyl og slippes én etter én på digitale plattformer for hver dag fra første desember helt frem til julaften.
– Herregud, for en fet idé!
– Ja, det er ganske kult! Idéen er fem-seks år gammel, og vi har prøvd årlig for å få det til men feilet. Riktignok har det kommet fem-seks julelåter her og der, men ikke som en fullverdig kalender. Men nå har Ronny levert en masse kule tekster mens både jeg og Dan (Thunderbird, bass – journ.anm.) har flere låter klare med tekst. Citrus (Minus, trommer – journ.anm.) har også bidratt med en tekst eller to. Nå har vi da 24 klare låter og et coverdesign som nesten er ferdig, så det her blir dritfett. Det vi håper på nå er bare at Ronny blir invitert til å lage juleribba med Wenche på God Morgen Norge så er vi i mål. I tillegg er det det årlige juleshowet vi skal ha, så det blir mye med Ronny i desember, og det er grunnen til at Suicide Bombers kjører såpass intensivt i november. Men det er ordentlig bra låter også, det er langt ifra noe tull. Vi har fokusert mye på å øke lista denne gangen. Tidligere har jeg vært såpass drita at jeg har ligget på gulvet når jeg har lagt gitar, mens denne gangen har jeg fortsatt vært drita – men i det minste klart å stå, haha! Hele bandet har også vært veldig involvert denne gangen. Pøbel har jo faktisk tradisjoner for julelåter, så det er ikke noe nytt for oss – selv om det nok varierer en smule fra de mer kjente artistenes juleplater.
– Du hadde også et samarbeid med Sandy Hazard under navnet Doll Hazard?
– Vi har kjent hverandre siden jeg spilte i Trashcan Darlings og har hjulpet hverandre til alt fra banddrama til presseskriv, og er begge to folk som liker å brette opp ermene når vi skal jobbe. Å gjøre noe sammen er noe vi har snakka om i evigheter, og når vi satte oss ned for en tid siden fant vi ut at nå passet det egentlig veldig bra å få det til. Nå har vi jo teknologien som gjør det mulig å lage en plate sammen selv om han er i Vancouver og jeg i Oslo. Vi har sendt mailer og demoer frem og tilbake og hatt muligheten til å spille inn hver for oss uten å øve, og vi merket begge to fort at dette låt kult og bestemte oss for å lage denna plata. Det er en av de mest positive skivene jeg har gjort, for det er vanligvis en prosess som ikke er morsom. Det er beinhard jobbing og stress over ting som ikke er klart eller forsinka – det kan være alt fra låter jeg skal lage som bandet venter på som ikke er helt klare til en som er treig med å levere koringene sine eller miksen som går for sakte. Akkurat nå driver jeg og krangler med Tyskland om vinyltrykken, for det er problem med en hatt eller noe. Men med Doll Hazard hadde jeg skuldrene nede, mye fordi vi er såpass like med også fordi det aldri var ment som et band men som et prosjekt. Når vi starta visste vi at vi skulle gjøre det helt ferdig, men det var ikke noen deadline eller tidsfrister som skulle rekkes. Alt ble gjort i vårt eget tempo, og vi startet aldri neste prosess før vi var fornøyde med den forrige. Det eneste vi skulle ønske vi hadde fått til var et par musikkvideoer for å få ut musikken ytterligere, men det rakk vi ikke. Han holder jo på med Dirtbag Republic i tillegg til flere andre ting mens jeg har to band på egen hånd så å begynne å skrive manus ble umulig. Men vi har snakket om å kanskje gjøre en skive til, men det blir ikke nå.
– Helt til slutt har du nylig blitt pappa, gratulerer! Hvordan føles det?
– Det er på ellevte dagen nå, så det er veldig nytt. Det er også det første barnet til både meg og kona, så det føles bra men sprøtt. Det er akkurat som alle sier når man ser barnet for første gang og holder det så forandrer verden seg. Akkurat nå er det veldig hektisk, spesielt med tanke på utgivelsene jeg står midt oppe i og har pleid å gjøre det meste selv har jeg nå måttet be om hjelp. Jeg ligger for eksempel litt etter på en del presseskriv jeg ligger etter med. Men sånn må det bare være nå, så tar jeg resten til uka. Men det føles veldig bra, jeg er våken hele natta som jeg alltid er og stort sett våken på dagen og – så det er litt zombietilværelse med en korttidshukommelse som ikke er helt der – det er jo det første som ryker. Men det er klart verdt det, og nå blir det litt ekstra spennende med spillejobbene jeg har fremover. Det er jo noe jeg nesten bare må gjøre, så det skal gå på et vis. Men jeg kan nok ikke hver torsdag til lørdag med Pøbel i desember, for det har jeg rett og slett ikke mulighet til. Så tar jeg fri i januar, og i stedet for å fylle alle helger med Suicide Bombers skal vi heller spre det ut litt så det blir noen hjemmehelger også. Vi får bare se hvordan det blir i praksis.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019