Rhino
Åttende studioplate fra en av grungerockens fordums hjørnesteinsbedrifter arter seg underlig veik, og det har ingenting å gjøre med materialets akustiskdrevne, avmålte uttrykk. Jeg bifaller ny tenkning, selv med uhellsvangre resultater. I Stone Temple Pilots tilfelle opprettholdes trenden av å skjære vekk alt som tidligere tilførte identitet – det selvtitulerte albumet av 2018, bandets første med Jeff Gutt bak mikrofonen, endte høyst forglemmelig, og “Perdida” nærer opp under amerikanernes flegmatiske ferd ned søppelsjakten. Gitarist Dean DeLeo reiser riktignok potente gitaridéer langs nedglidningen, ikke uventet pennet med Jimmy Page som absolutt ideal, men affirmative akkordprogresjoner slås ut med badevannet i selvsamme sekund som de ubehjelpelige vokallinjene tiltrer. Stoffets spredte country-pop-glasur gjør vondt verre. “Perdida” speiler et rådløst musikerlag fanget i generisk sviskesaus, og da hjelper det lite at “Three Wishes”, et forsøksvist smektende tittelkutt og den fiolindraperte valsen “Miles Away” hadde fortjent bedre skjebne.
3/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato 07.februar 2020