Udiscover
Priset være artister som etterstreber fornyelse. Tre år gamle ”To The Bone” markerte et hamskifte for nyere tids mest profilerte progrock-advokat, og oppfølgeren tyner den elektroniske pop-strikken ytterligere. Det er lite som vakler, rent teknisk. Håndverkeren Wilson forsyner seg ublutt av redskaper i kunstpopens og dansemusikkens verktøykasse, og reiser dramatiske teksturer av computergenerert rytmikk, jentekorister, gitarsløyfer, bassostinater og elektronisk ornamentikk. ”Self”, et av albumets mest hørbare tilslag, gestalter flere estetiske sammenfall med Hozier og Prince enn Porcupine Tree, uten at så oppleves problematisk. Verdien av ”The Future Bites” – et grådighetskulturelt temaalbum – forfaller imidlertid straks man erkjenner programmets kompositoriske muskelsvinn. Et udelt fokus på kommersiell form og normregulert kontemporærstaffasje, på bekostning av musikkvektet innhold, ender gjerne i grøfta. ”The Future Bites” fremstår like viderverdig som forgjengeren, med den innbyrdes forskjell at årets fonogram i det minste står den formalistiske distansen helt ut, fullbefarent med forslitte riffstrukturer og søvnig melodikk.
Det finnes like liten grunn til å betvile opphavsmannens edle motiver som å investere tid i et rundelig effektuert vakuum. Steven Wilson er bedre skikket som utfordrende kunstrocker enn prosaisk popartist, med forståelse å melde omkring englenderens flyktige jag etter nye tilhørere. En aftenmørk Roger Water-pastisj i ”Man Of The People”, samt nevnte ”Self”, tåler dagens lys. (Vi har likevel intervju med Steven Wilson i neste nummer av Norway Rock Magazine! Bestill abonnement her!)
2,5/6 | Geir Venom Larzen
Utgivelsesdato 29.januar 2021