Steven Wilsons sjette studioalbum “The Future Bites” ble omsider sluppet i januar, etter å ha blitt utsatt i over et halvår. Tekstmessig tar det for seg to tilbakevendende temaer i hans musikk; identitet og teknologi. Vi fikk Wilson i tale på Zoom, og kom blant annet inn på hvordan sosiale medier endrer vårt selvbilde, og om hvordan han metaforisk, men ikke bokstavelig, dreit på seg da Elton John slo på tråden til ham.
Tekst & livefoto: Anne-Marie Forker
Foto: Lasse Hoile
– Du har omtalt “The Future Bites” som et fullt designet konsument-univers. Kan du utdype hva du mener med det?
– Det var egentlig ironisk ment. Tanken var å parodiere hele konseptet med mote og status. Et selskap som Supreme som tar en t-skjorte verdt 50 pence, setter sin logo på den og selger den for £500. Det synes jeg er helt absurd, men på en måte liker jeg det også. Det er litt gøy, og veldig menneskelig. Dyr ville aldri finne på å kjøpe noe de ikke trenger. Idéen bak ‘Personal Shopper’ handler om å kjøpe ting vi ikke trenger, ting som handler mer om eierskap enn om nytteverdi, som boxsets og flaskevann. På mange måter er merke-flaskevann det ultimate designerproduktet. Hvem enn som kom opp med det konseptet er et geni.
– Det minner meg om (kunstverket) Duchamp’s urinal….
– Ja, alle sånne greier! Det underliggende temaet for skiva er hvordan ens egen identitet har endret i løpet av de sosiale mediers tidsepoke. Det er ikke et prisme man betrakter seg selv gjennom. Våre liv dreier seg stadig mer om hvordan vi blir oppfattet på nettet. Og det er noe som har skjedd i løpet av de siste tyve år. Det er et mørkere budskap om det på skiva, og om hvordan det endrer vår selv-identitet. Det er en foruroligende følelse av at menneskehetens utvikling har kommet ut av kurs. Da jeg var guttunge leste jeg masse science fiction, og nesten alle historiene handlet om hvordan menneskene i fremtiden ville skape en teknologi som de kom til å bli slaver av. Og det er nøyaktig det som har skjedd, med unntak av at de hadde forestilt seg en verden av roboter – men prinsippet er det samme. Det var nærmest uunngåelig.
– Jeg prøver å holde fokus på kunst og fotografier på mine sosiale media-profiler, men jeg blir stadig påminnet om at jeg burde poste flere selfier også.
– Jeg har samme dilemma. Jeg kan poste noe om et nytt album som jeg har jobbet hardt med i flere år, og jeg får litt respons. Men hvis jeg poster noe med kona og stebarna som spiser middag, så går responsen gjennom taket! Det virker som om jo mer banalt det er, jo mer ønsker folk å engasjere seg. Jeg vet ikke helt hva det sier om menneskeheten, men jeg har lyst til å finne ut av det.
– Du har en celeber gjesteartist på skiva, selveste Elton John. Hvordan skjedde det?
– Da jeg først skrev ‘Personal Shopper’ hadde jeg forestilt meg et midtparti hvor noen med en velkjent stemme skulle lese opp en liste med konsumentprodukter for I-land. Men jeg visste ikke helt hvem. Så var jeg på kino og så filmen ‘Rocketman’, som jeg forøvrig elsket. På slutten av filmen sies det at ‘Elton har kuttet ut alt han tidligere var avhengig av – unntatt en ting’, og så er det et bilde av ham med masse shoppingposer. Og da gikk det opp et lys for meg. Dette er jo verdens mest kjente shopper! Fra da av var jeg fast bestemt på å få ham til å ikke bare gjøre det, men også like denne idéen jeg hadde, siden det var perfekt for ham. Jeg fikk sendt ham låten via en felles venn som tidligere jobbet i hans management. Og kompisen min ringte meg neste dag og sa at ‘Elton ringer deg om ti minutter, han elsket det!’ Og jeg bare skreik ‘OH MY GOD’ og dreit på meg selv der og da. Metaforisk, ikke bokstavelig! Så kom et anrop på mobile min fra sørlige Frankrike, og jeg tenkte at det matte være ham. Og joda, han sa at ‘I fucking love your song, let’s do it!’. Jeg hadde jo regnet med at han ville like det, men var usikker på om han ville gjøre det, for folk kan jo ha sine egne snåle agendaer. Men i dette tilfellet var han altså vilt begeistret. Han skjønte greia med å fremstille seg selv som en konsument, men samtidig bruke Eltons indre stemme i bakgrunnen, og bruke ord som ‘self-indulgence’ – alle påskuddene folk bruker for å kjøpe ting de ikke trenger. Jeg synes sluttresultatet ble smakfullt og respektfyllt, og jeg er superfan av Elton.
– Skiva er produsert av deg og David Kosten (Bat For Lashes, Everything Everything). Hvorfor brukte du ham?
– Jeg har kjent Dave i rundt 25 år. Begge startet i musikkbransjen cirka samtidig, og begge lagde musikk for tv-reklamer, siden ingen av oss tjente nok til å kunne leve av vår egen musikk på den tida. Vi konkurrerte ofte om å få de samme oppdragene, men ble kjent med hverandre underveis og jeg har fulgt hans karriere siden da. Jeg fikk høre det han hadde gjort med Bat for Lashes, Flaming Lips og Everything Everything, og kunne høre at han utviklet seg til noe som hadde det beste fra hver verden – skivene hans hørtes alltid friske og moderne ut, men samtidig var de veldig musikalske og forsto musikkens historie, uten å høres nostalgisk ut. Og det var akkurat hva jeg var ute etter til denne skiva. Jeg ville lage et album som hørtes ut som om det kunne bare ha vært lagd i 2020, kun av meg, nå. David var det perfekte valg. Det låter nåtidig, skarpt, friskt, men lar meg samtidig være den musikalske historikeren som jeg er.
– Han tillot deg mer kunstnerisk frihet?
– Til syvende og sist er det jeg som bestemmer uansett siden det er mitt album, men jeg vil ha noen som presser meg litt. Siden jeg er superfan av all slags musikk kan jeg kan finne på å gå i fella med hyllester og pastisjer. Sånn er det med de fleste musikere når du jobber med de – når du kommer opp med noe som minner deg om noe du elsker, så er din spontane reaksjon å bli oppspilt og tenke at det er glimrende! Med David er det stikk motsatt, han vil heller si ‘Det der gjør vi ikke, det høres ut som The Beatles!’. Det var veldig forfriskende.
– Da presser du fremover…
– Nettopp! David ville si at ‘La oss heller prøve å lage noe som du liker like mye, men som dessuten er friskt!’ og jeg føler at det høres på skiva. Selvsagt kan du finne musikalske referansepunkter, selv The Beatles ble inspirert av noen andre, men det er friskt og det høres ut som meg.
– Platecoveret er ganske minimalistisk sammenlignet med dine tidligere skiver. Hvorfor denne endringen?
– Tanken er igjen å linke til det moderne, konseptuelle designet. En modernistisk versjon på hvordan man selger noe. Med slogans. Tekstlige slogans. Men også oppfatning – figuren på platecoveret ser ut som meg, men det er ikke meg. Det er en kvinnelig modell som har blitt datamodifisert til å se ut som meg. Tanken er at reklame har blitt en ganske lumsk greie for tiden, for du vet ikke lenger helt hva du ser på, og det er lett å narre folk. Det er et minimalistisk design, som brukes til å selge ting, men det bruker også bedrag som en måte å selge på. Jeg vil at folk skal føle at de har forstått vitsen og forstå at dette bare er en kommentar. Men det er også en mer pragmatisk side ved dette. Nå for tiden kommer 95% av de som hører på skiva kun til å se på et lite symbol. Og hva er da vitsen med å legge sjela i å lage et detaljert og gjennomtenkt platecover når det for de fleste blir redusert ned til frimerkestørrelse? Dette er en av grunnene til at moderne design har tendert mot minimalisme og tekst, fordi det ser bra ut i lite format. Så enkelt er det. Det har fortsatt en effekt selv om det er lite.
– Du har blitt kjent for 5.1 mixing, men denne skiva har også en Dolby Atmos mix. Hva er forskjellen?
– Atmos, for å si det enkelt, er 7.1.4. Det er noe som er objektorientert, så det spiller liten rolle hvilken konfigurasjon du hører gjennom. I 5.1 har du fem høyttalere rundt deg; to foran, to bak og en under. I Atmos har du også fire høyttalere over deg, slik at du kan sende lyd over lytterens hode, ikke bare på det horisontale plan. Det er helt utrolig, og jeg har forelsket meg helt i det. Jeg tror denne skiva er en av de første, om ikke den første, hvor det slippes en Atmos mix simultant med en ny skive. Det finnes noen arkivmikser – jeg gjorde en for King Crimson og det finnes en med INXS – men det har ikke vært mange nye utgivelser i Atmos ennå.
–
Skiva er ganske kompakt til deg å være, drøyt 40 minutter lang, fremfor en time
++ som dine tidligere skiver. Og dette er jo mer klassisk skivelengde. Var du
oppmerksom på det da du valgte låtene?
– Ja, absolutt. Jeg hadde rundt 25
låter å velge i, og det er noen ekstra låter på Deluxe-utgaven av skiva. De ni
låtene som kom med, ble plukket for å skape en konsis og kompakt musikalsk
reise. Dette er noe jeg har snakket om i årevis. Det er ingen tilfeldighet at
mange av de klassiske skivene er av den varigheten – ”Sgt. Pepper”, ”Dark Side of the Moon”, ”Pet Sounds”, og flere
nyere skiver. Jeg tror ikke at det er naturlig for noen å kunne fokusere på
skive noe lengre enn 35-45 minutter, uansett hvor bra det måtte være. Jeg har
dessverre aldri tidligere klart å følge den filosofien selv, så denne gangen
har jeg vært nådeløs mot meg selv. Jeg hadde en prat med A&R-mannen min og
spilte ham elleve låter jeg tenkte ha på skiva. Han sa at ‘Det er et bra 55 minutters album, men jeg tror det vil et fantastisk
42 minutters album’. Og jeg innså at han hadde fullstendig rett. Så jeg dro
hjem, fjernet to låter, endret rekkefølgen, og er knallfornøyd med
sluttresultatet. Det er en skive som du gjerne spiller en gang til etter å ha
hørt den én gang, fordi du er ikke sliten etter første runde. Forhåpentligvis!
– Du har vært soloartist i ett tiår nå. Hva er den største fordelen med det, kontra tiåret før?
– Det erå ha muligheten til å forandre seg og utvikle seg uten at det blir et problem. Nesten alle artistene som jeg beundrer, konfronterte stadig sitt publikums forventninger – Bowie, Zappa, Kate Bush – og jeg tror nesten at du må være soloartist for å gjøre dette, eller i et band som har en soleklar diktator. Og det var ikke jeg i Porcupine Tree. Selv om jeg skrev det meste av musikken, så måtte vi alle være enige om at dette ønsket vi å spille. Mange av låtene som jeg skrev kom seg aldri gjennom det nåløyet, og det er egentlig greit nok. Men det betyr at man må finne den stilen man vil ha som et band, og holde seg til den stilen. Det innebærer ikke store endringer og utvikling. Og sånn er det for de fleste band, men ikke for mange soloartister. Soloartister kan våkne opp en morgen og bestemme seg for at de vil lage et country & western album. Spiller du i et metalband kan du ikke plutselig si til resten av bandet at ‘Hei, la oss lage et country & western album!’. Da blir svaret ‘Drit og dra, ikke tale om!’ Det er forskjellen. Nå antyder jeg ikke at jeg har planer om å lage ei køntri-skive, ikke i det hele tatt, men poenget er at jeg har friheten til å gjøre det, om jeg så ønsker. Hvis du ser på banen til min solokarriere, så beviser alle de ulike skivene jeg har laget akkurat det poenget. Jeg kunne ikke ha gjort dette i et band hvor alle har like mye de skulle ha sagt. ”The Future Bites” er veldig annerledes fra alt annet jeg har gjort, og jeg kunne ikke ha lagd den i et demokratisk kollektiv. Noen av fansen vil helst at jeg lager den samme musikken hele tiden, og andre vil ikke det. Ved å endre stil håper man å nå nye fans. Og ja, jeg vet at jeg har mistet fans underveis også. Til og med i Porcupine Trees tidlige år, da vi ble mye mer metalliske i stilen, allerede da mistet vi fans, men vi fikk også nye. Den trenden kommer nok til å fortsette gjennom hele min solokarriere.
– Hva har du ellers syslet med i løpet av pandemien?
– Å være i isolasjon var på mange måter vanskelig, men det tvang meg til å være kreativ på måter jeg ikke kunne ha vært uten pandemien. Jeg har jobbet med en bok om mine tanker rundt musikk, og har signert en publiseringsavtale. Foreløpig har jeg rundt 80-90,000 ord. Jeg har startet en podcast med min kompis Tim (Bowness) hvor vi krangler om musikk. Jeg har mikset massevis av gamle liveopptak av Porcupine Tree for en bandcamp-side som vi har lagd. Masse slike ting som jeg lenge har tenkt på, men aldri fått kommet i gang med. Jeg har også begynt å jobbe med den neste skiva mi – vanligvis ville jeg ikke kommet så langt med neste skive på dette tidspunktet, men jeg var jo ferdig med å lage ”The Future Bites” allerede i fjor vår, og jeg har ikke hatt mulighet til å turnere siden.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021
And now for something completely similar – the same bloody thing in English!
Steven Wilson – Designing the Future
Steven Wilson’s sixth studio album “The Future Bites” is set for release in early 2021. It deals with «two recurring themes» of his musical output, identity and technology. We had a chat with Wilson on Zoom about social media changing our self-identity, the freedom of being a solo artist, and how he metaphorically, but not literally, shat himself when he got a call from Elton John.
Words & livepics: ANNE-MARIE FORKER
Photo: Lasse Hoile
The “Future Bites” is a fully designed consumer universe. Could you expand on that?
It’s a bit of fun really. The idea is to parody the world of high concept and high design. A company like Supreme who will take a 50p t-shirt, put their logo on it, and sell it for £500. I find it absurd, but I also kind of like it. It’s fun and very human. Animals would never buy something they don’t need. The idea behind ‘Personal Shopper’ was buying things we don’t need, things that are more about ownership than they are about their utility, like box sets and branded water. In many ways branded water is the ultimate designer product. Whoever thought of that is a genius.
It reminds me of Duchamp’s urinal….
All that stuff! The underlying theme of the record is how self identity has changed in the era of social media. It’s not a prism we see ourselves through. A lot of our lives are taken up with how we are perceived online. It’s really only happened over the last 20 years. There’s a darker message about that on the album and how it’s changing our self identity. There’s a worrying sense that the evolution of the human race has been knocked off its path. When I was a kid I read a lot of science fiction and all the writers were talking about how in the future humans would create a technology that they would become a slave to. That’s exactly what has happened except they had imagined a world of robots – but it’s the same principle. It was almost inevitable.
I try to focus solely on the art, the photographs, in my photography social media accounts, but I’m constantly being advised that I should post more selfies too.
I have the same dilemma. I post something about a new album I’m been working really hard on for several years and I’ll get a little bit of engagement. If I post something with my wife and step kids having dinner, suddenly the engagement goes through the roof! It seems the more banal it is the more people want to engage with. I’m not sure what that says about the human race but I’d like to find out.
Elton John appears on your album. How did that come about?
When I first wrote ‘Personal Shopper’ it used a template with a middle section, and I’d always imagined I would have someone with a well-known voice reading a list of First World consumer items. I didn’t really know who, at the beginning. Then I went to see the ‘Rocketman’ movie, which I loved. At the end, the movie said ‘Elton has managed to kick all of his addictions, except for one’ and then there is a picture of him with all the shopping bags. A light went on over my head. This is the most famous shopper on earth! Failure wasn’t an option. He has to like this idea as it is perfect for him. I managed to get the song to Elton through a friend of mine who used to manage him. My friend rang me the next day and said ‘Elton is phoning you in ten minutes, he loves it!’. So I said ‘OH MY GOD’ and shat myself at that point, not literally, metaphorically speaking. A call came through on my phone from the south of France. I thought, that’s got to be him. He said ‘I fucking love your song let’s do it!’. I thought he would love it, but I wasn’t quite sure, because people can have their own strange agendas. But in this case, he loved it. He understood it was setting himself up as a consumer but also using the inner voice of Elton, in the background, saying things like ‘self-indulgence’, which are all the reasons people find to buy things that they don’t need. The whole thing was very respectful as I’m a fan.
The album is co-produced by David Kosten (Bat For Lashes, Everything Everything). Why him?
I’ve known Dave for about 25 years. We both started in the music industry around the same time, doing music for TV commercials. Neither of us could live from our creative work at the time. We were going up against each other for the same jobs. We ended up getting to know each other and I followed his career. I heard his work with Bat for Lashes, Flaming Lips, Everything Everything. I could hear him evolve into something that was the best of both worlds – his records always sounded fresh and contemporary but at the same time were very musical and understood the history of music, without sounding nostalgic. That was exactly what I wanted. I wanted a record that sounded like it could only have been made in 2020, and by me, now. David was the perfect choice. Contemporary, edgy, fresh, but still allowed me to be a musical historian.
He allowed you more freedom?
At the end of the day I would call the shots anyway as it’s my record, but what you want is someone who will push you. One of my shortcomings is that I’m too much of a music fan and I occasionally fall into the trap of homage and pastiche. Most musicians, when you’re working with them, if you hit upon something that reminds you of something you love, your first reaction is to think it’s amazing and you get excited. With David it’s the complete opposite, he’ll say ‘We’re not doing that! That sounds like The Beatles!’. That was so refreshing.
That’s pushing forward …
Exactly! David would say ‘Let’s keep searching for something that you like just as much, but is fresh’ and I think the record shows that off. Of course you can hear there are musical reference points, even The Beatles had their influences, but it is fresh and sounds like me.
The artwork is very minimalist compared to previous albums. Why the change?
It’s tapping into modern, high concept
design. A modernist take on how to sell something. Slogans. Text slogans. But
also, perception – the figure on the album cover looks like me, but it’s not
me. It’s a female model who has been computer manipulated to look like me. It’s the idea that advertising is a fairly
insidious thing these days as you’re not sure what you’re looking at, and it’s
so easy to pull the wool over someone’s eyes.
It’s a minimalist design, which is used to sell things, but also using
deception as a way to sell. I want
people to feel like they are in on the joke and understand that it’s
commentary. There’s also a more
pragmatic side to it. These days, 95 per cent of the people who will listen to
the music will be looking at a tiny icon. So what’s the point of having
detailed, elaborate artwork when it’s going to be reduced to that size. That’s one of the reasons modern design has
moved towards minimalism and text, because it looks good when it’s small. It’s
as simple as that. It still has an
impact when it’s small.
You are known for 5.1 mixing, but this record also has a Dolby Atmos mix. What’s the difference?
Atmos, in simple terms, is 7.1.4. It’s something that is object orientated,
so it doesn’t really matter what configuration you listen through, you could
even use a sound bar. In 5.1 you have 5
speakers around you, two at the front, two at the back, and the sub. In Atmos, you also have 4 speakers above you,
so you can send sound above the listener’s head, not just on the horizontal
plane. It’s amazing and I fell in love
with it. I think my album is one of the
first albums, if not the first, where an Atmos mix will be released
simultaneously with a new album. There’s
a few archive mixes – I did one for King Crimson and there’s an INXS one – but
there haven’t been a lot of new releases in Atmos yet.
The
album is quite compact for you, as it is around 40 minutes long, rather than an
hour. That’s a classic length. Were you aware of that when choosing the songs?
Yes, I was aware of it. I had about 25 songs. Some
extra songs are on the deluxe edition. The nine songs were selected to create a
concise and compact musical journey. I’ve been talking about this for years.
It’s no coincidence that so many classic albums are that length – Sgt. Pepper, Dark Side of the Moon, Pet
Sounds, or more recent albums. I do believe that is the natural attention
span for someone to listen to it, no matter how good it is. I’ve never
practiced what I preached, unfortunately. I was really ruthless with myself
this time. I had a conversation with my A&R guy and played him about 11
songs. He said ‘It’s a very good 55 minute album, but I think it would be a
great 42 minute album’. He was
absolutely right. So I went away, took
two songs out, and resequenced it and I’m really happy with how it turned out.
It’s an album you still want to listen to after you get to the end, because
you’re not exhausted by then. Hopefully!
You’ve
been a solo artist for about a decade now. What is the main advantage to the
decade before?
It’s being able to change and evolve without
difficulty. Almost all of the artists I admire constantly confront their
audience’s expectations – Bowie, Zappa, Kate Bush – and I think you almost have
to be a solo artist to do this, or in a band where there is a dictator. I
wasn’t that in Porcupine Tree. Even though I wrote most of the music, we all
had to agree that we wanted to play it.
A lot of the songs I wrote didn’t get through that filter, which is fair
enough. What that means is that you find the sound you want to play as a band
and then you stick to that. It doesn’t go through a great sense of change and
evolution. I think that’s true of almost every band. It’s not true of many solo
artists. Solo artists can wake up and decide that they want to make a country
and western album. Someone in a metal band can’t wake up one day and say to the
rest of the band ‘Hey, let’s make a country and western album’. They’ll say
‘Fuck off, I’m not doing that!’ That’s the difference. I’m not suggesting I’m going to make a
country and western album for a second, but the point is that I have the
freedom to be able to, if I wanted to. If you look at the trajectory of my solo
career, the amount of different records that I’ve made is a testament to that.
I couldn’t have done that in a band context. The Future Bites is very different
and I could not have done that in a democratic collective. Some fans would like me to make the same
music all the time and some fans would not.
Changing what you do, you hope you can reach some new fans. I know I’ve
lost some fans. Even in the early days of Porcupine Tree, when we incorporated
a lot of metal into our sound, we lost fans, but we gained new ones. That trend will continue throughout my solo career.
What else have you been up to, during the pandemic?
Being in isolation was difficult in some respects but forced me to be creative in ways I might not have been, without the pandemic. I’ve been working on a book about my ideas about music and have signed a publishing deal. So far I have 80-90,000 words. I started a podcast with my friend Tim (Bowness) where we argue about music. I mixed a lot of old live Porcupine Tree recordings for a bandcamp page that we’ve created. All things I’d meant to do, but never got around to. I’ve also started work on the next album – usually I would not be this far into the next album at this point, but I haven’t been able to tour.
Originally published in Norway Rock Magazine #1/2021