Våren 2019 turnerte Steve Hackett med et show som presenterte to klassiske skiver, nemlig Genesis sitt legendariske “Selling England By The Pound”, og hans tredje soloalbum “Spectral Mornings”, av mange regnet for å være hans beste soloalbum. I mai var det Sentrum Scene som sto for tur, og deres utsendte medarbeider var så heldig å få noen minutter med gitarlegenden og forvalteren av arven etter Genesis. En litt stresset turnèleder hang over oss, for de hadde brukt lenger tid enn beregnet på å komme seg til Norge fra Sverige, noe som gjorde tidsskjemaet svært stramt. Men en særdeles pratsom Hackett tok seg tid til å svare på sedvanlig humørfylt og observant vis, og man kan trygt si at vi fikk mye ut av den korte tiden.
Tekst: Trond
Gjellum
Foto: Anne-Marie Forker
– Velkommen til Oslo! Skjønner at det ha vært en stresset dag?
– Oj, ja, det kan man trygt si. Vi kom akkurat til Oslo og og var litt sliten av reisingen, men vi måtte få oss en lydsjekk, og etterpå skal vi møte noen fans, så det blir ikke ordentlig tid til å ta seg inn før etter konserten. Men slik er turnelivet – og jeg liker det. På mange måter kan jeg si at jeg har egentlig alltid vært på turne. Vi er vel egentlig alle på en turné hele tiden, vi skjønner det bare ikke. Eller hva?
– Jo, kan så absolutt si meg enig i det. Jeg intervjuet nylig Mike Rutherford som da akkurat var i ferd med å avslutte en større turne. Han sa at i bunn og grunn hadde ikke turnering endret seg siden han startet på tidlig syttitall. Hva tenker du om det?
– Jeg er enig, for på det grunnleggende planet – det som handler om at en gjeng musikere som har en felles visjon drar ut i verden sammen for å presentere musikk for et publikum som vil betale for å se dette – har ikke turnering endret seg. Teknologien har selvfølgelig endret seg til det bedre og tatt bort en del av usikkerheten som dårlig utstyr ga deg, slik som ustemte gitarer og mellotroner. Gitarer, som er mitt instrument, er mye bedre nå enn før. Nå er de mye mer mekanisk pålitelige, og gir meg muligheten til å tenke mindre på vedlikehold og mer på spilling. Selv om det grunnleggende ikke har endret seg, så er det nå ting jeg ikke trenger å tenke på på samme måte som jeg måtte tenke på da jeg var en ung mann. Du vet, bli full, røyke, feste hele natten. Jeg føler meg faktisk i bedre form under turne nå enn da jeg var i tyveåra, særlig da jeg gjorde den første store turneen med Genesis. Da handlet det om å maksimalisere moroa, så rutinen var å sitte i en trang og kald varebil oppå, under eller ved siden av utstyret, møte opp til lydsjekk, slappe av litt på hotellet, varme opp og gå på scenen og presentere et vel innøvd og koreografert sett som krevde masse krefter og konsentrasjon. For en ung mann var dette så stort og oppsiktsvekkende at for å komme ned måtte man roe seg ned med sosialt samvær og rus. Det ble mange røykfylte backstage mens jeg hamret løs på leveren min med dårlig vin og varm øl. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg er vel fortsatt ikke en komplett helgen, og men du kan vel kanskje heller si at det fortsatt er rock’n’roll, men uten skadene.
– It’s only rock’n’roll, but I like it?
– Ha, ha, ja! Kroppen får kjørt seg når det er mye reising, lange netter og krav om å levere selv om man ikke føler seg helt i form. Men kroppen fungere fortsatt som den skal, og takk og pris er alt vel med hodet mitt. Det å klare å ta kontroll over turnelivet og hva det gjør med deg, påvirker jo en på en mange andre områder også, og noe av det jeg får god tid til nå, er å lytte på mye forskjellig musikk. Jeg tror at det som har gjort at jeg har klart å fortsette musikerlivet og stadig klart å gi ut musikk og turner, er at jeg har vært åpen for å jobbe med mange forskjellige typer musikk og å hele tiden utforske andre klanger og lyder. Jeg stiller meg selv hele tiden spørsmål som “hva kan en nylostrenggitar gjøre, hva kan et orkester gjøre, hva skjer med rytmen i et band hvis man har med flere rytmeinstrumenter enn trommer, og sist men ikke minst: hvilke andre former for musikk kan jeg oppdage, og hva har det å by på. Det er også veldig stimulerende for kreativiteten og energien å kunne spille sammen med flinke musikere, og nå har jeg et fantastisk band som jeg turnerer med.
– Ja, kan du fortelle litt om dem?
– Det er det jeg vil kalle et anglo-svensk band, for det er musikere fra Storbritannia og Sverige. Det er noe med meg og det å jobbe med høye, lyse svensker som spiller som guder. Jeg hadde med Roine (Stolt, fra The Flower Kings) en periode, noe som var utrolig morsomt. Han er en ekstraordinært dyktig musiker – som mange svensker er. De virker til å ha tatt over verden med dyktige musikere og suksessfulle band. Jeg lurer på hva de har i drikkevannet … Jonas (Reingold) som spiller bass med oss nå, er også en komplett musiker. Han er dyktig, hyggelig – og flink til å passe tiden!
– Du har også med en ny trommeslager?
– Ja, Craig Blundell har kommet med og erstattet Gary O’Toole, og det har vært interessant. Han er veldig veldig god, og vi var veldig fornøyd med at han ville bli med videre. Å jobbe med Craig er interessant, veldig interessant, fordi han er en fin kombinasjon av å være hardtslående, noe som er bra når man spiller rock, men også intelligent i den forstand at han tenker musikalsk når han spiller.
– Trommeslagere har ofte mye å si for uttrykket til et band, siden den påvirker tyngden og kraften i et band. Når dere nå har byttet trommeslager, har det endret måten dere spiller låtene på? Eller fyller han bare skoene til Gary O’Toole?
– Både musikken min og den til Genesis har en mengde skrevne deler som forutsetter at den spilles mer eller mindre på visse måter, men det er likevel mye rom for å sette sitt eget preg. Jeg legger min tyngde og dynamikk opp mot det som det som trommeslageren gjør, og jeg merker så absolutt at Craig er en uhyre kraftfull trommeslager, og du vil ikke bli skuffet når du hører han. Han spiller på et kjempestort trommesett, og at det ble så stort er langt på vei et resultat av at jeg spurte om ikke han kunne slenge inn en cymbal her og den tromme der. Dette gjorde jeg for jeg skjønte jeg hadde å gjøre med en trommeslager som tenkte fargelegging av musikk like mye som å spille rytme, og da kan forskjellige trommer og cymbaler brukes kreativt. Trommesettet este ut etterhvert som øvingene skred fremover, og nå er det rett og slett enormt. Jeg gleder meg til å gå i studio med ham, for det jeg har hørt på innspillinger med han, liker jeg veldig godt. Fordi Craig spiller hardt, spiller jeg også hardere, og det overrasker en del som kommer for å høre på oss. Jeg er kjent for å spille lange, legato linjer, og det virker ofte på meg som at folk tror jeg kun spiller som på Firth of Fifth – som er langt unna sannheten! Mange glemmer at jeg kom opp med den teknikken man kjenner som, og som en journalist sa fikk gitaren til å høres ut som et maskingevær på grunn av antall toner du kunne “avfyre”. Tapping har blitt en del av heavy-musikkens repertoar, og Eddie Van Halen – som jeg beundrer veldig – brukte det mye og mange tror det var han som oppfant det, selv om han har sagt det var meg som gjorde det først.
– Når du lytter på musikk som inspirerer deg, hva hører du på?
– Jeg liker musikk som overrasker, som har hjerte, og struktur. Jeg kan også like at det er mer instinktivt enn det rock oppfattes som. Jeg elsker rock, og vil være rockemusiker, men jeg synes det er viktig å utvide rockens bredde med andre sjangre. Ikke bare blues og jazz, men også musikk fra andre regioner. Jeg er ikke så glad i betegnelsen world music, og betegnelsen etnisk favner det heller ikke. Etnisitet impliserer for alt for mange noe som er stoppet vekst og ikke kan endre seg, akkurat slik mange tenker om “etniske” instrumenter, at de er stagnert og ikke kan eksperimenteres med. Slik tenker ikke jeg. Selv om et instrument er akustisk, betyr det ikke at det kan være like fleksibelt som et elektrisk. Noe jeg oppdaget da jeg jobbet med trommeslagere i Sør-Amerika, var at å oppleve begrensninger kan føre til innovasjon. Av økonomiske grunner hadde mange av trommeslagerne jeg møtte, råd til kun en tromme. Men det førte til at de eksperimenterte masse for å få flest lyder ut av den de hadde. Dette endret mitt syn på hva trommer kunne få til, og at man kunne bruke trommer og perkusjon til så mye mer enn det jeg var vant til fra rockemusikken. Det trenger ikke bare være rytme som driver musikken fremover og skaper et ganske statisk fundament for det andre i bandet, men til å skape klanger og effekter som beriker musikken på helt nye måter. Det trenger ikke være høyt i miksen, men ligger under og påvirker lytteopplevelsen. Det var veldig morsomt å være en del av en verden der rytme var så sentralt, og jeg ble helt oppslukt av det. Jeg brukte elementer av dette på albumet “Till We Have Faces” som kom på åttitallet. Det er Ikke et album som så mange kjenner til – og ikke er det mest anerkjente heller – for å si det slik. Men jeg har ikke sluttet å la meg inspirere, og selv om det ikke er like lett å høre det konkret i musikken, er det med på å forme meg og få meg til å tenke litt annerledes enn jeg ellers ville gjort. Spiller jeg sammen med med noen fra Ungarn som spiller cymbalum, eller en som spiller trestrengsinstrument fra Azerbaijan eller marimba fra Afrika, får det meg til å tenke annerledes om hva jeg kan bidra med. Ofte er denne musikken mer drivende rytmisk enn det mer langstrakte legatospillet jeg er kjent for, så det får meg også til å tenke mer rytmisk om spillet mitt.
– Du snakket litt om de spontane øyeblikkene. Når du spiller fra “Selling England …” eller ”Spectral Mornings”, behandler du den musikken som noe som kan endres, eller er det som et klassisk stykke musikk som må spilles på den og den måten?
– Vel, “Selling England …” er så kjent for så mange at det nesten er som et stykke klassisk musikk, og mange publikummere opplever det slik at hvis du ikke spiller det som ble skrevet, så er det nesten en annen låt. Da jeg spilte i Genesis var en god del av det jeg spilte, nedskrevet og lite åpent for diskusjon og endring – i alle fall ikke på scenen. Men det hadde sammenheng med at musikk, lys og opptreden hang tett sammen, og da ble det vanskelig å endre på noe uten at det påvirket noe annet. Da vi skulle spille inne inn materialet fra “Selling England …” på “Revisited”-skivene, tok jeg meg friheten til å ta en solo og forlenge den, men har du ikke med noe av det opprinnelige som var der, tilfredsstiller låta ingen – verken den som skrev låta eller fansen som lytter på den. På “Supper’s Ready” spiller jeg en lang solo som er lenger enn på skiva, og gir noe som den mer energi mot slutten enn den opprinnelig hadde. Dette kom ut fra behovet for å ha et øyeblikk på konserten der du tar deg helt ut og skaper magi gjennom å spille en solo som når en topp og faller tilbake. Mange Genesis-sanger starter forøvrig lavt og bygger seg opp for å slutte lavt igjen, så det å forlenge soloen på den måten, kjentes naturlig. Dynamikk var viktig for Genesis og er viktig for meg fortsatt. Da vi spilte lavt, kunne vi i større grad gjøre bruk av kombinasjoner av arpeggio i keys og akustisk tolvstrenger, noe som ga en enorm kontrast til det tunge rockebandet vi faktisk kunne være. Når det elektriske og akustiske blander seg på denne måten, får jeg fortsatt gåsehud.
– Ja, det er direkte vakkert når dette blander seg og skaper store flater av lyd.
– Ja, det er noe helt eget. Å koordinere lysshowet med dynamikken i musikken, er noe som gir publikum mye. Gjennom å kjøre forskjellige farger og aktivitet på lyset, kan man gi alle delene av en låt støtte og kraft.
– Du nærmer deg det det som er normal pensjonsalder, men du ser ut til å stortrives på scenen og leverer et show som ikke akkurat preges av ønsket om gjøre noe helt annet enn å stå på scenen og lese bok på turnebussen.
– Det er jo topp å få lov til å kunne leve av å stå på en scene og bråke, og jeg går fortsatt på scenen med en holdning om at jeg skal gi alt i dag også.
– Jeg ser manageren din kikke på klokka, så vi får vel avrunde med å spørre litt om arbeidet med ditt nye album “At the Edge of Light”.
– Det er helt klart et rockealbum, men jeg prøver også å blande inn mange akustiske instrumenter fra hele verden sammen med stemmer og kor for å prøve å skape noe som låter annerledes og stort. Jeg har alltid vært imponert over orkestre fordi de har så dramatisk dynamikk, fra det enorme og storslagne som trykker deg ned i setet, til den forsiktige bruken av orkester, slik som Tsjaikovskij, der veldig mange spiller forsiktig og klarer å skape fremdrift uten å ta av. Det kunne mange band hatt noe å lære av.
– Hvordan var låtskrivingsprosessen bak denne skiva?
– De beste ideene kommer nesten alltid når jeg er nesten har sovnet. Poesiens Time, kaller jeg og kona denne perioden, så derfor har jeg alltid en notatblokk ved siden senga slik at jeg kan notere ned ideene. Jeg har alltid med blokka på turne, fordi det er mange stunder der du gjør lite annet enn å vente. Å fly er noe som forøvrig er veldig inspirerende. Det er nesten som om å lette – det å dra ut på reise og eventyr – skaper en følelse i kroppen som skaper helt unike bilder oppe i hodet mitt med tilhørende musikk. Jeg stoler altså på pennen. og ser på den som ”mektigere enn sverdet”. Musikk må funke på papiret! Jeg vet det får meg til å høres ut som en sær gammel tulling, men nå er jeg så gammel at jeg kan tillate meg å være det!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019