Mercury
Rimelig synkront med at bandet innevarsler pensjonstilværelsen, oppgraderes og ompakkes tre klassiske album. Et trippelt karrieresynopsis lyder navnet ”Accept No Substitue!”. ”Hello!” fra 1973 var det fordums psykedeliskflørtende ensemblets sjette album, effektuert som klassisk kvartett av Francis Rossi, Rick Parfitt, Alan Lancaster og John Coghlan. ”Piledriver”, sluppet i desember 1972, ble i grunnen aldri overgått, og det var her englenderne forløstes som hardført boogierockband, med uant allmennappell.
Status Quo fører ufattelige mengder kloakk i diskografien, men på scenen fremholder enhver konstellasjon å fortrylle rockepublikum i alle aldre. Forut for tilvirkningen av ”Hello!” senker kvartetten skuldrene og vet hva som gjelder – enkle, fengende melodilinjer, ditto riff og instrumentell håndtering, samt et motstandsdyktig, veldreid samspill. 1973-albumet gestalter mange slike kroneksempler: ”Roll Over Lay Down”, ”Reason For Living”, høydepunktet ”Caroline” og hyperbolske ”Forty-Five Hundred Times”.
I motsatt ende av barometeret beror den sidrumpa 60-tallspastisjen ”Claudie” og ”And It’s Better Now”. Luksusforpakningen fører b-siden ”Joanne”, fire tapninger av ”Caroline”, samt pamfiliusen ”Don’t Waste My Time” hentet fra Reading-festivalen samme år. Hva angår bonusdisker kommer ”Quo” (74) best ut. Denne innbyr til uavkortet Paris-konsert anno januar 1975, dog i skrall lydforfatning, pluss den redselsfulle b-siden ”Lonely Night”. Selve albumet stiller blant gruppas mest firskårne og holder forståelig høy stjerne blant fans av the frantic four, som de døpte seg selv. I ”Backwater”, ”Drifting Away” og ”Don’t Think It Matters” projiseres tungrockbandet Status Quo, og produksjonsmessig har alltid ”Quo” vært de øvrige platene overlegen. Dessverre slår de mer ventelige innslagene, som ”Break The Rules”, dårligere ut, men ”Quo” er uansett den skiva som kommer nærmest ”Piledriver” i gruppas katalog.
To skiver senere – ”On The Level” (75) og ”Blue For You” (76) – og Status Quos globale, kommersielle rang skyter til værs. Ikke bare holder ”Rockin’ All Over The World” (77) én av bandets tre hovedsignaturlåter, tittelsporet, men innlemmelsen av klaviaturtraktør Andy Bown, pluss en levende, radiotilpasset produksjon, besørget en femteplass på de britiske salgslistene. ”Hard Times”, ”Let’s Ride”, glamrockmelodiske ”Rocker Rollin’”, atypiske ”Too Far Gone” og balladen ”For You” taler også albumets sak, som mangfoldig og vellykket, plassert i en relativt statisk studioproduksjon. Bonusskiva huser fire demoer, og ikke minst en interessant, fullskalaremiks av de tolv albumsporene.
”Accept No Substitute – The Definitive Hits” presenterer populære smakebiter fra en ualminnelig langstrakt karriere, fra ”Pictures Of Matchstick Men” – gruppas beste etterlatenskap fra 60-tallet – til nyere tids akustiske oppføring av underkjente ”Don’t Drive My Car”. Jeg ser med det blotte øyet at jeg ikke enes med kompilatorene i ett og alt, men trippelsettet tjener misjon som adekvat introduksjon.
Geir Larzen
Utgivelsesdato: 27.11.2015