Fredag 24. mai 2024
Til tross for at samtlige bandmedlemmer i Wildnite kunne vært sønner av Stargazer-besetningen, har de allerede rukket å dra på seg rikelig med erfaring gjennom hyppige konserter både innenlands og utenlands. Og det både synes og høres live. Anført av vokalist og udiskutabel frontmann/showmaster, Sigurd Søbye, i spissen dro ungfolene fra Tom Lund-land i gang et heseblesende og velregissert sett. Og i motsetning til årets utgave av LSK var de i toppform og leverte en strålende omgang med både herlige kroppsfinter og tekniske finesser på høyt nivå. Selv ikke et litt ullent lydbilde klarte å dra ned helhetsinntrykket, men lydmannen burde fått gult kort for en litt til tider ubalansert lyd. Men ryktene skulle ha det til at bandet ikke fikk så mye tid til lydsjekk, og det var sannsynligvis årsaken, for lyden ble bedre mot slutten av settet. Likevel var ikke dette noe som forringet opplevelsen. For disse gutta har både gode låter og ikke minst bøtter og spann av scenesjarm. Og i tillegg klarer de å formidle essensen av musikken sin live. I mine ører kommer låtene fra bandets to skiver langt mer til sin rett live, og selv om det var et og annet lite feilskjær, var det umulig å ikke la seg rive med av et band som utvilsomt hadde det gøy på scenen og så til de garder klarte å dra med seg publikum. Jeg nevnte vokalisten, Sigurd Søbye, og har Norge noensinne hatt en mer energisk vokalist på en scene? Ivar Nikolaisen fra Kvelertak medregnet. Jeg er faktisk usikker. Han får både David Lee Roth og Marq Torien til å fremstå som to smågutter på vei hjem fra skolen med henda i lomma etter å ha vært på møte hos rektor. Liker du 80-tallets små obskøne vokalister som la mye vekt på showfaktoren og med en overhengende trang til tørrjukking, vulgære bevegelser og svulstige ansiktsuttrykk som en essensiell ingrediens , så er det umulig å ikke bli fascinert av denne duracell-kaninen på speed. Synge kan han også, bare så det er hevet over enhver tvil. Høyt energinivå på scenen med talent er en uslåelig kombinasjon, og jeg tror selv Diamond Dave ville blitt målløs denne kvelden.
Verdt å nevne er også bandets fremragende og fengende versjon av “Fame”. Ikke David Bowie, gud forby, men tittellåta fra en av 80-tallets største tv-serier. En serie jeg har vokst opp med og fortsatt får oppkast i munnen av å tenke på, og låta er i seg selv ren tarmjuice for min del. Men Wildnite har klart kunststykket å gi den nytt liv, baller og ikke minst gjort den til sin egen for å bruke et liten klisje. Sannsynligvis et smart trekk å velge en låt de fleste har et forhold til, enten på godt eller vondt, og gi den en skikkelig overhaling med fete gitarer, allsang, pumpende bass og dundrende trommer. Kudos også til trommeslageren som la inn noen fantastisk kule brekk i låta. Kort oppsummert leverte Wildnite en meget sterk opptreden som viser at det er mulig å gjenskape noe av 80-tallets glam og partyfaktor på scenen, hvor det musikalske ikke går på bekostning av showet. Du trenger ikke et tonn med sminke, glitrende spandex eller Eli Hagen-hår for å se og låte autentisk ut. Disse gutta har skjønt hva sjangeren og Sunset Strip-arven i særdeleshet handler om og jeg hadde glatt valgt å se denne gjengen igjen fremfor Donald Duck og vennene hans aka Vince Neil & Co. Formidlingsevne, spilleglede, musikalske ferdigheter og gode låter har bandet utvilsomt og det skal bli spennende å se hvor langt de kan nå. Vel og bra at enkelte gamle helter fortsatt er på veien, men det er morsomt å se unge, sultne talentfulle band som Wildnite, som gir jernet som om de spilte på et fullstappet stadion. 4.5/6
Så var det klart for et av Norges fremste melodiøse hardrock band fra barteland. Vel og merke har ingen av medlemmene bart, og bare to hadde noe særlig hårmanke å skryte av. Men hvem bryr seg vel om det? De som har hørt bandets strålende skiver vet hva som bor i dette bandet. Ikke bare en vanvittig god vokalist, men også en gitarist som virkelig innehar evnen til å dra på med de mest utsøkte gitarriff som låter kuler og krutt. Men klarte de å dra med seg magien fra studio inn på John Dee? Så absolutt. Lydmessig satt det også riktig så bra allerede fra første låt, og dynamikken mellom bandets besetning var det ingenting å utsette på. Her snakker vi rutinerte karer som kan sine saker. Og til tross for et skandaløst, slunkent oppmøte leverte Stargazer virkelig varene. Ikke bare vokalist Tore Andre Helgemo, men også resten av bandet. Men for min del var det nok nevnte Helgemo som imponerte mest med fantastisk vokal på et nivå som er utover det ordinære, ikke bare i Norsk, men også internasjonal målestokk, spør du meg. Undertegnede har sett det meste som kan krype og gå av både store og små artister, og Helgemo klarte virkelig å synge skinnet av pølsa på John Dee for å si det mildt. Det var noen øyeblikk hvor jeg var engstelig for at rutene skulle sprekke da han dro på med de høyeste tonene 100% klokkeklart. Rett og slett imponerende, og det skulle vært morsomt å høre han dra på med noen gamle Ian Gillan-triller eller “Burn” for den saks skyld. Nok om det. Stargazer klarte å få på plass drivet og rytmeseksjonen bestående av bassist Jomar Johansen og trommeslager Svend Skogheim fikk det virkelig til å gynge med stødig komp uten et eneste feilskjær. Å kompe er en ting, men å få det til å gynge er ikke like enkelt. Det klarte to-spannet med bravur. Og så var det bandets motor og høvding med øksa, William Erntsen, til forveksling litt lik Joe Satriani hårmessig, uten å fornærme noen av de involverte parter, som dro på med det ene fete riffet og briljante soloer etter det andre. Spesielt på “The Sky Is The Limit”, “I’m The One” og “Push Me” låt det helt kanon. Og genremessig sett har han nok mer til felles med John Sykes og Ronni Le Tekrø som gitarist enn Satch.
I motsetning til Wildnite la ikke Stargazer like mye vekt på showfaktoren, men de to bandene befinner seg på en måte på to vidt forskjellige geografiske steder på hardrock-kartet. Likevel synes jeg de klarte å vise genuin spilleglede og at de klarte å skape en god dynamikk med det som var av publikum. For det skal sies, det var dessverre altfor få som hadde tatt turen på John Dee for å se de trønderske kanonene. Men som sagt, dette lot ikke bandet seg affisere av overhodet.
Men alt var ikke gull og grønne skoger denne kvelden heller, det er alltid noe å sette fingeren på. Og for min del kom det omtrent midtveis med et par litt slappe låter med kassegitar, som ble litt intetsigende, men som de fleste vet er det et lurt triks å roe det litt ned ute i settet før det braker løs igjen. En dynamisk settliste er viktig, og litt “Hver gang vi møtes” stemning må selv jeg også tåle. Uansett ble jeg tross alt stående rolig og nyte stemmen til Helgemo, og tenkte i mitt stille sinn at faen så god han er. Slike låter kan vel også fungere som trusefuktere hos enkelte, uten at jeg skal bli stemplet som mannsjåvinist.
Kort oppsummert var det rett og slett en mektig oppvisning i klassisk hard rock med strålende vokal, fete riff og godt med gyng. Når mye av essensen i låtene også består av en magisk blanding av noe av det beste jeg vet innen sjangeren, nemlig Whitesnake, Dio og for den saks skyld en anelse TNT, da har jeg det som regel som plommen i egget. Og for å si det på godt norsk: dette var jævlig bra! Og hvis du fortsatt er i tvil om Stargazer-logoen skulle lyse mot deg på en konsertplakat i nærheten av deg, så er det bare å hive seg rundt ved neste anledning og komme seg av gårde. Det er dette som er ekte trønderrock, ikke D.D.E. 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Geir Kihle Hanssen