Lørdag 7. desember 2024
Rock’n’roll train turneen er en co-headliner med Return og Stage Dolls, og det er Stanges store sønner som klokken kvart over åtte er klare til å løfte stemningen til topps. Med det menes at bandet åpner med tittelkuttet fra debuten «To The Top». Og stemningen er god den, i et godt fylt Sentrum. Denne følges opp av «The Day After» før vokalist Knut Erik Østgård inviterer folk til å forsøke å rive Sentrum Scene for tiende gang, og vi får «Sing Me A Song». Og jeg skjønner hva han mener. Her trenger ikke Østgård å gjøre så mye selv, her er hele lokalet sangglade. Inkludert de, som ifølge vokalisten, har honnørbilletter oppe på galleriet. Og allsang skal det bli mye av denne kvelden. Men bandet er også vågale og sklir ut med en «ny» låt, «Life Must Go On» fra 1992. Humor og jordnær tilnærming er noe som virkelig driver denne konserten for meg, jeg humrer litt når Knut Erik innser ironien med å fremføre «We All Have A Future» når man er i sekstiåra. Og tre av dagens Return har jammen vært med siden 1980. Disse årene har ikke fjernet spilleglede, eller Knut Eriks karakteristiske stemme. Selvsagt går ikke bandet av scenen før vi får «Attitude», «Can You Forgive Me» og «Bye ByeJohnny». Selv, som denne tidsskrifts tyngre albi, vil jeg trekke frem «Russian Roulette» som kveldens favoritt. Da vi får Prøysens «Du skal få en dag i mårå» til pause finner jeg lite å trekke. Dette har vært syttifem minutter med god stemning, allsang (jada, jeg også), nostalgi og klining (flaks jeg hadde med dama). 5/6
For mange tungrockere er dette en vemodig dag. Iron Maidens Nicko McBrain har gått av med pensjon. Velkommen etter, kan vel Stage Dolls si, som var gjennom samme situasjon med Morten Skogstad tidligere i år. Arvetager Thomas Farstad hyller den britiske legenden i kveld iført en «Powerslave» t-skjorte. Etter Judas Priest sin «Turbo Lover» som utvikler seg til en julehistorie som intro får vi «Still In Love», etterfulgt av «Left Foot Boogie». Med andre ord er vi ikke ferdig hylle 80-tallet. For all del, vi er heller ikke ferdig med verken allsang eller klining heller, for den saks skyld. Torstein Flakne har sammen med bassist Terje Storli vært stammen i Stage Dolls siden 1983, og det er umulig å si noe på samspillet og stødigheten, men jeg synes det er gøy å se spillegleden disse fremdeles viser, etter alle disse årene. Også trønderne gir oss syttifem minutter med velkjent materiale som «Love Don’t Bother Me», «Commandos», «Love Cries» og min favoritt «Wings Of Steel», som får avslutte det hele. Jeg er fremdeles svak for debuten «Soldier’s Gun», hvor vi i tillegg til nevnte «Left Foot Boogie» også får tittelkuttet og «Ten Tons». Stage Dolls er proft, Torstein Flakne en god frontmann med publikumstekke. Når jeg morgenen etter går gjennom inntrykkene er det Return sin lune humoristiske sjargong som trekker det lengste strået hos meg. Det kan nok være at dette må anses som deres hjemmescene, og at denne stemningen var svært smittende. Det var trangere på gulvet da hedmarkingene spilte, mens jeg slentret meg løst og ledig frem til scenekanten da Stage Dolls spilte. Uten at jeg vil si at Stage Dolls gjorde noe som helst feil. Jeg kan heller ikke huske jeg har vært borti så mye sosialisering på do noen gang. Så når det kom til toalettunderholdning trakk derimot Trøndelag det lengste strået. 4,5/6
Tekst: Ronny Østli
Foto: Geir Kihle Hanssen