– Har dere en spesifikk dato der dere kan si at Stage Dolls var født?
Torstein Flakne: – Derom strides de lærde, men det var nok på starten av 1983.
– Akkurat, så festen skulle egentlig ha vært tidligere i år?
Torstein: – Vi er jo litt trege vi trøndere, vet du. Vi tre hadde spilt sammen i Hot Lips (Torstein, Terje og Erlend Antonsen), og både Erlend og jeg var uten arbeid, så vi pleide å møtes nede i Ilsvikøra, der alle bandene i byen øvde før. Åge og Sambandet spilte jo inn “Ramp”-skiva der, og TNT øvde i rommet ved siden av oss. Bygget er revet i dag, men det var der vi øvde hver dag. Erlend og jeg spilte fra formiddagen, mens Terje kom etter at han var ferdig på jobb. Jeg hadde ikke noe erfaring som vokalist, men budskapet ble vel ‘du må syng!’ Dermed førte det ene til det andre, og vi begynte å få noen spillejobber. Ikke så mange, for vi fikk beskjed om at vi ikke var mange nok i bandet. Dermed ble det til at vi brukte plakater fra bandet vi spilte i tidligere, da vi var fem medlemmer. Navnet fant vi bare på etter litt idémyldring, rundt vinteren 1983, og da begynte vi å spille rundt omkring i Trøndelag.
– Terje, du hadde altså jobb, og fikk ikke øvd like mye som de to andre.
Terje Storli: – Joda, jeg hadde jo jobb, men den måtte jeg jo slutte i når vi skulle spille inn plate, for det foregikk på dagtid. Du kan tro det ble populært da jeg kom hjem til far min og fortalte at jeg hadde sagt opp jobben for å holde på med musikk på heltid. Jeg tenkte at jeg kunne gå tilbake til å kjøre lastebil om et år igjen. Jeg var jo 24 år, og hadde ikke perspektiv lengre fram enn et år. Det har ikke blitt så mye lastebilkjøring etter det, men jeg har sertifikatet fremdeles.
– Det kan jo være en fordel, når du nå likevel hadde tatt det. Plata dere spilte inn fikk navnet “Soldier´s Gun”. Hvordan gikk det med debuten?
Torstein: – Det var jo viktig å spille inn plate, så vi begynte å lage egne sanger, og tok de med til plateselskapene i Oslo, men der også fikk vi samme beskjed; ‘Tre?! Det går jo ikke, det er ingen band som er bare tre!’
– Det var ikke så nøye med kvaliteten, bare antallet medlemmer var høyt nok, altså.
Terje: – Vi var jo innom Dagfinn Ellefsen i Arctic Music, han også sa ‘kom tilbake når dere er fem!’ Det samme fikk vi fra Steinar Fjeld da vi var nede hos han i Oslo, så hver gang vi møter de nå, sier vi bare ‘du har tapt my pæng på oss du.’ Vi ler jo bare av det nå, men det ble en god historie av det.
– Norges svar på The Beatles og Decca, altså?
Terje: – Hehe, ja.
Torstein: – Men i Nidaros studio var det to karer som hadde trua på oss. Rune Nordahl og Bjørn Nessjø. Ettersom ingen plateselskaper var interesserte i oss, ble vi enige om å forsøke å finansiere innspillinga sjøl, og deretter gikk det raskt. To uker tok det å spille inn “Soldier´s Gun”. Det var vel normen den gang å ikke bruke mer tid enn det, i hvert fall ikke i norsk målestokk. Det var helst ett take, og hadde du ikke satt det da, så fikk det bare gå likevel, nærmest. Planen var jo å få et selskap til å gi ut plata når vi ga de mastertapen, men det var ingen som ville signere oss da heller. Men så lagde vi “Soldier´s Gun”, altså låten. Den ble skrevet ei stund etter de andre låtene. Da våkna de. Så da ble det utgivelse våren 1985.
Terje: – Den kom ut, men den sto ikke i noen platehyller, så det ble til at vi tok de med oss på konsertene. Vi dro innom platebutikkene på de stedene vi fant de, og satte igjen 4-5 eksemplarer i hver butikk. Det var selvfølgelig ikke så enkelt å få satt inn platene når ingen hadde hørt om oss.
– Hvor mye folk kom det på konsertene?
Torstein: – Du vet, den gangen spilte vi jo på fest. Det var fest i alle bygder i Trøndelag den gangen. Hver helg. Over alt! Tenk på hva ungdommen går glipp av i dag. Vi spilte hver helg vi, og ikke bare vi. Alle bandene spilte masse den gangen. Dermed tjente vi oss lommepenger, og fikk mye spilleerfaring. Om det var 500 i salen eller én, spilte ingen rolle. Vi måtte takle alt.
– Dere tjente litt til utgivelsen av plata på de jobbene der da.
Terje: – Nja, det var kanskje ikke før på plate nummer to at vi begynte å tjene litt.
Torstein: – Folk hadde jo lagt merke til plata, og vi ble jo Spellemanns-nominert for førsteskiva. Den eneste gangen i karrieren.
Terje: – Vi fikk jo TV-tid også. Den gangen så jo alle på musikkprogrammene for ungdom. Program som Zikk-Zakk, for eksempel, gjorde jo at det begynte å komme atskillig mer folk på konsertene etter hvert. Vi spilte jo nesten hver dag. Fri mandager og tirsdager, kanskje, så vi kunne begynne å kalle det turnéer allerede da. Spesielt etter plate nummer to.
– Kanskje vi skal si litt om den også før vi haster videre. “Commandos” var kanskje plata der min aldersgruppe oppdaga dere. Spesielt “Heart To Heart” traff meg midt i trynet.
Torstein: – Den var jo opprinnelig ikke tenkt som singel, den var nesten bare halvferdig, før vi fant ut at vi skulle gjøre den ferdig. Teksten ble skrevet på en serviett nede på Daniel i Veita (Pub i Trondheim sentrum). Vi hadde spilt inn kompet, men ikke mer enn det, og det er ganske vanlig at når du jobber i studio, kan sluttresultatet bli dårligere enn du ser for deg, eller det kan bli bedre. Dermed endte “Heart To Heart” opp med å bli den mest kjente låten fra plata. De fleste av fansen vår nevner nok låter som “Love Don´t Bother Me” og “Wings Of Steel” som favoritter, men så er det et smalt alderssegment som har “Commandos”-plata. Der er du, hehe. Vi ser jo de et stykke uti settet, når “Commandos” kommer. Da står de der, litt bak i salen og er helt med. Plutselig er de 16 igjen, og på nachspiel på Flatåsen, haha!
– Haha, nettopp. Der er jeg! Og etter “Stage Dolls” og “Stripped”, et par hits der, som du nevnte nettopp, så hadde dere vært gjennom trommis nummer to. Og da kommer Morten inn i bildet, og du må vel ha den uoffisielle norgesrekorden i å være “the new guy”.
Morten Skogstad: – Jada, det tror jeg. Jeg er fremdeles “the new guy”, og ifølge Adresseavisa har jeg vært med i bandet siden 993. (Adresseavisen hadde en bitteliten ‘typo’ i en artikkel, og utelot 1-tallet i 1993.) Dermed var vitsekjøret i gang, om vi kjøpte harper av Trubadurix, hehe. Men jo, jeg har vært med siden september – oktober 1993. Et lite 30-årsjubileum der, altså.
– Det ser ikke ut til å bli like mye ståhei rundt det, gitt. Live har dere keyboardist med, og der har dere gått gjennom bortimot like mange som Spinal Tap har mistet trommiser. Har dere forsikring på Ronny (Wikmark) nå?
Torstein: – Nei, det er akkurat det vi ikke har da, vet du. Men nå har Ronny stått trygt de siste 21 årene. Det er ikke sånn at vi spiller like mye gjennom hele året. På vinteren for eksempel, da blir det litt mindre, og kanskje noen trio- og unplugged-konserter, så da må han tjene pengene sine et annet sted. Dermed fylles kalenderen opp før vi får booket konserter, og da passer det kanskje ikke når vi ringer, og da må vi ha back-up, så vi har vel 3-4 navn på telefonlista som vi kan ringe til.
– Dere feirer altså 40 år med konsert i Trondheim Spektrum i morgen, scenen så spektakulært bra ut! Blir det storshow med lasere, bomber og full pakke?
Torstein: – Noe mer enn vanlig blir det i hvert fall. Scenen er 22 meter bred, så vi har god plass å løpe på. Det er vel plass til to DDE og tre Sambandet oppå der. At vi har det i Spektrum har med kapasitet å gjøre. Vi kunne godt ha hatt det et annet sted, men da hadde vi måtte spille 3-4 konserter, og med Spektrum åpner det seg muligheter for å utvide scenen. Vi vil feire på storslagent vis, men det blir bare oss på scenen, ingen gjesteartister. Jeg har hatt noen opplevelser med favorittartister som har hatt med gjester sjøl, og synes ikke det er så stas om noen andre synger den låten jeg kanskje gleda meg mest til å høre med artisten selv. Men vi har med en strykekvartett fra Trondheimssolistene på noen låter.
– I tillegg til å planlegge storfest holder dere også på med innspilling av ei ny skive, der vi har fått to singler som forsmak allerede. Hvor langt har dere kommet i den prosessen?
Torstein: – Det mangler litt vokal, men mye er unnagjort nå. Vi driver jo på i samme sporet som vi alltid har gjort, og opplevde nedgangen da grungen kom. Det skjedde fort, nærmest over natta, men vi gikk ikke over til den andre siden vi, men holdt oss til lesten vår, og sånn er låtene som kommer nå også. Ikke har vi forandret stil heller. Noen kjøper seg Harley Davidson, mens andre kjøper Marshall og Ampeg; du så jo her ute hvordan det ser ut, hehe. Sånn sett er vi kanskje litt unike, i hvert fall i Norge.
– Det er enorme greier ja, i motsetning til nedskaleringen vi opplever på scenen nå for tida. Du drukna jo nesten baki der, Morten.
Morten: – Joda, men det er nå sånn oppsettet mitt har vært i uminnelige tider. Jeg synes det er greit å vite hvor alt er, så da holder jeg det sånn. Unplugged blir det jo annerledes, da bruker jeg bare basstromme og skarp.
– Men i morra kveld er det all in. Hva gleder dere dere mest til?
Torstein: – Nei, hva skal man si? Vi hører jo ikke på Stage Dolls hjemme, men når vi er på spilling, er det lett å glede seg til neste låt, eller låten etter der. Det er noe med alle låtene, i hvert fall føler jeg det sånn. Det blir mye lyd og lys, store skjermer og diger scene; det blir jo moro. Pluss at det kommer masse folk, fra Norge og flere steder i Europa. Vi får jo ikke møtt så mange av dem, men det er rørende at folk reiser langt, og at de fortsatt kommer på konsertene våre
– Med folk fra utlandet i salen, blir du å prate engelsk kanskje?
Torstein: – Med trøndersk og litt armer så kommer man langt! Haha.
– Blir konserten filmet for en eventuell utgivelse? Vi har ikke akkurat vært bortskjemte med live-skiver fra Stage Dolls.
Torstein: – Det blir et kameracrew der, men om det blir gitt ut får vi se på. Ellers blir det vel iherdig filmet på Snap, kanskje samle sammen alt det, hehe. – Hehe, det hadde vel blitt så som så med lyden kanskje. Lykke til, jeg gleder meg stort til konserten.
Torstein: – Takk. Vi også!
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad
Først publisert i Norway Rock Magzine #4/2023