Spirits of Fire | Spirits of Fire

Frontiers

Hvis den 14 år gamle meg hadde hørt denne 4 år etter den burde ha blitt utgitt, altså i 1988, ville jeg nok ha vært fra meg av begeistring og fortsatt holdt Spirits Of Fire høyt. Men nå har jeg passert 40 og årstallet viser som kjent 2019 så den fordelen har bandet dessverre ikke. Bandet, en slags «supergruppe» satt sammen av Frontiers av en eller annen grunn, består av noen meget rutinerte herremenn – deriblant Tim «Ripper» Owens, hvis claim to fame er å ikke være Rob Halford i Judas Priest. Nettopp vokalen hans er den aller største hemskoen til den selvtitulerte debuten til gjengen, for den er bent frem grusefull å høre på til tider. Legg til musikk så stappfull av klisjéer i bakgrunn og de har i hvert fall ikke hektet undertegnede for å si det mildt. Titler som «Light Speed Marching» og «Stand And Fight» skriker ikke akkurat om oppmerksomhet i positiv forstand heller. Jeg får følelsen av at dette er et prosjekt utelukkende basert på å vise frem skills, for bandet består vitterlig av noen ytterst dyktige musikere – nemlig Chris Cafferty, Steve DiGiorgio og Mark Zonder, men i mine ører finnes det få, om noen musikalske overbevisninger på skiva. De låter som en mellomting mellom Judas Priest og Manowar, og viker ikke en tomme fra regelboka de begge var med på å skrive.

Som nevnt ville jeg ha jublet av glede for 27 år siden, men tiden har nok rent ifra gjengen som tviholder på en drøm om at kjappe gitarister og vokalister med ballene i klem fortsatt er da shit og kan få hvem som helst de peker på. Sånn er det nok ikke lenger, og takk for det. Jeg står glatt over denne presise gjengen av kopister, men tilhører du de som mener at alt som ikke låter som Priest og Manowar er noe meningsløst pjatt kan nok dette være en bra investering allikevel.