Rise Records
For musikken som presenteres er det ikke så mye å utsette på, men er du en metalhead som avskyr triggere og digital lyd anbefaler jeg og skippe her. Spiritbox består ikke av stort sett annet enn dette, og dét ispedd deres miks av metalcore og doom/sludge skal det mye til for at jeg ikke skipper jeg også. Allikevel er det en del her som gjør at de fortjener livets rett, blant annet har de på mange måter klart å skape sin egen sound i et mylder av spesielt metalcore-band som tidvis låter veldig likt.
Men jeg må dog sies at det blir en tanke ensformig og masende da det tosifrede antall djent/chuggachugga-riff gjør sin ankomst rundt halvveis i avspillingen, og selv om det så definitivt er interessante djent/chuggachugga-riff, så blir det nok litt mye av det gode. Visst tar de det ned en notch her og der, men riffet er aldri langt unna, og først når de roer det helt ned ved den nydelige “A Haven With Two Faces” er det mulig å puste litt.
Mitt aller største ankepunkt mot “Tsunami Sea” er at de har spart alt av krydder og mulige pustepauser helt til slutt i form av “Crystal Roses” og “Ride The Wave”, der den første lener seg stort på synthwave i store deler av avspillingen, og sistnevnte som også fungerer som et sårt trengt avbrekk. Joda, det trøkkes til i metallcore-leiren mot slutten her og ja, men da er det langt mer velkomment. Jeg tror at om de hadde spredt disse to sporene litt utover, hadde helheten vært langt bedre.
Dette gjelder forsåvidt for avslutteren “Deep End” og, men her høres det ut som om de bevisst har skrevet en avslutningslåt, og for den del kommet bra unna med det og – så akkurat den skal de slippe unna med.
Alt i alt vil nok fansen bli strålende fornøyde med “Tsunami Sea”, jeg ble ikke helt overbevist men skal gi de en sjanse til på en scene nær meg en gang – jeg sitter med en følelse av at dette er langt fetere live enn på plate. Og det er jo faktisk akkurat sånn det skal være.
3,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 7. mars 2025