Milan
Foruten norske riksmedier har europeisk presse vært flinke til å ofre spalteplass på Cannes-premieren av ”Annette”. Musikk og manus er ved brødrene Ron og Russell Mael, mens mangeårige Sparks-fan, Leos Carax, har regien. Gitt verkets musikalfilmform burde det ikke overraske at Mael-duoen aksentuerer narratologi, operette og avantgarde-pop, slik de gjorde med musikkradiohørespillet ”The Seduction Of Ingmar Bergman” i 2009, på bekostning av bandets kunstrock-idiom. Lydsporet til ”Annette” står ventelig støtt på egne bein, og skiva, foreløpig utstedt i limitert Cannes-tapning på 40 minutter, favner barokkpop, smektende musikal, symfoni, dialog, skumrende lydlandskaper og smart, polyfon minimalisme, marinert i Ron Maels uforlignelige tonespråk, med nikk til Lloyd Webber og radarparet Benny Andersson og Björn Ulvaeus. ”Annette” er imidlertid ikke et album for gjengse konsumenter, selv ikke nødvendigvis for fans av 1970-åras Sparks. Fonogrammet frir til oss som vet å sette pris på ”The Seduction Of Ingmar Bergman”, samt ”Life With The Macbeths” fra ”Hippopotamus”. Det er omtrent bare Mael-brødrene som formår å injisere selvreferensiell supremati i tåreperse-klisjéer av typen ”We Love Each Other So Much” uten at det resulterer i parodisk fjas. Låten er for øvrig platas vakreste og beste forekomst, med ”Girl From The Middle Of Nowhere” på en god andreplass. Man skal dessuten vedgå å være såpass barnlig at det besnærer å høre Adam Driver sette verdensrekord i bannskap under ”You Used To Laugh”. ”Annette” utgjør en diskografisk uregelmessighet, med tilstrekkelig vindskeiv originalitet til å stryke blodfans medhårs.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 02.juli 2021