Det tok nesten sytten år, men omsider var Soundgarden tilbake i Norge, med en ikke lenger fullt så ny skive i bagasjen. Vi rakk en kjapp prat med trommis Matt Cameron og gitarist Kim Thayil like før de gikk på scenen i Oslo Spektrum i september. Tekst: Geir Amundsen & Ørjan Wremer
Foto: Geir Amundsen
– Det er veldig lenge siden Soundgarden var i Norge sist, men du var her i fjor, Matt?
Matt Cameron (MC): -Javisst, jeg spilte her i fjor sommer med Pearl Jam. Så jeg kjenner meg godt igjen! Samme backstage i samme arena, vi bor til og med på samme hotell i natt som vi gjorde i fjor, på Grand Hotel på hovedgata deres.
– Hvordan funker det å spille i to såpass store band samtidig? Hender det at ett band må endre på sine turne- eller studioplaner fordi du er opptatt med det andre?
MC: – Det er tidvis knallhard jobbing for min del, men begge band planlegger såpass langt frem i tid at vi klarer å tilpasse tidsskjemaene til hverandre uten nevneverdige problemer. Tiden da vi la ut på halvannet år lange turneer er over, nå gjør vi det litt mer intensivt. Nå avslutter Soundgarden sin Europaturne om et par uker, og så har jeg to uker fri før jeg begynner en ny syklus med Pearl Jam.
– Ja, Pearl Jam har også ny skive på gang?
MC: – Stemmer, den har fått tittelen «Lightning Bolt» og kommer i midten av oktober. Samtidig starter vi en to måneder lang USA-turne.
– Blir ikke dette ganske schizofrensk?
MC: – Jo tidvis, men vi kjenner hverandre så godt og alle er såpass gode venner, alle ønsker å få dette til å fungere, ikke bare for sitt eget band, men også for det andre. Og av og til kan det gå litt i surr for meg, jeg tror jeg har inne rundt 200 låter på reportoiret mitt, med Soundgarden og Pearl Jam, og spesielt Pearl Jam liker å endre på setlista fra kveld til kveld – gjerne i siste øyeblikk før vi går på – eller mens vi står på scenen!
– Var det vanskelig å bytte lag fra Soundgarden til Pearl Jam i 1998?
MC: – Egentlig ikke, jeg var jo teknisk sett den første trommisen i PJ da jeg var med på Mookie Blaylock demoene i 1990. Og jeg spilte med halvparten av hvert band på Temple Of The Dog skiva, så jeg følte meg velkommen på alle måter. Måten jeg spilte på i Soundgarden var litt annerledes enn hvordan PJ sitt opplegg var, men vi fant etter hvert ut av hva som fungerte best for alle i bandet. Og nå er jeg både i Soundgarden og PJ, en litt schizofren tilværelse, men mest på grunn av timeplanene, ikke musikken.
– Hvis man ser tilbake på begynnelsen av 90-tallets Seattle, var det hele så oppblåst som alle ville ha det til?MC: – Vi jobbet mye på begynnelsen og midten av 90-tallet, og siden slutten av 80-tallet, så hadde vi turnert mer eller mindre konstant. Jeg fikk aldri helt med meg hypen rundt byen siden jeg var så opptatt. Det var spennende tider når Nirvana og Pearl Jam ble populære, og at vi etter hvert også fikk populariteten og platesalget vi fortjente. Det var morsomt å se massen av publikum som ble større og større etter hvert som vi solgte mer skiver, og ikke minst se at folk digget vår musikk. Det var en bra tid å være i et band som fikk spille over hele verden. Nå er Seattle ikke et så bra sted for å starte nytt band lengre, merkelappen grunge eksisterer fremdeles, og blir automatisk satt på band som spiller rock og kommer fra Seattle.
(Så valser gitarist Kim Thayil – KT – inn døra og slenger seg ned i sofaen)
– Når døde grunge?KT: – Når Nevermind tok av som en rakett i 1991/92, og Pearl Jam fulgte opp med Ten, så var det allerede da en følelse av at ting nedoverbakken hadde begynt. Misforstå meg rett, jeg elsker både «Nevermind» og «Ten», og jeg synes at Soundgarden fremdeles leverte varene, men imitatorbandene hadde allerede begynt å få tid på MTV. Jeg skal ikke kaste for mye dritt om andre band, de hadde gode musikere og bra sanger, men de var mer orientert mot MTV og radio enn det vi var. Grungen døde som en årsak av homogenisering av hard rock, og grunge spesielt, men det var også andre ting som påvirket dette. Kurt Cobain pakket kofferten for godt, Alice In Chains lå i dvale, og vi ga oss i 1997 etter å ha blitt totalt utbrent og lei av hverandre. Når de originale bandene faller fra hverandre så har du igjen de bandene som var mest interessert i penger, og de var rett frem konforme boybands som siktet etter den lavest felles nevner i musikken for å selge mest mulig skiver.
– Føler dere at det er mange band som imiterer Soundgarden?
KT: – Band som Pearl Jam og Nirvana har av åpenlyse grunner flere imitatorer enn det vi har, det finnes mer gull i de fjellene der. Det er noen band som har forsøkt, men jeg synes at vår musikk er merkeligere og rarere enn de fleste andre, og dermed vanskeligere å imitere. Pluss at det finnes få med stemmebåndene til Chris Cornell.
– Men for Soundgarden er dette deres første Europaturne siden 1996?
KT: – Neida, vi var da stadig vekk her i fjor – jeg tror vi var i Europa tre ganger mellom mai og oktober.
MC: – Nei, det stemmer, i fjor spilte vi stort sett bare festivaler…
KT: – Ja, med noen få egne konserter. Så jo, det er den første Europa-turneen på sytten år.
– Første Norgesbesøk ihvertfall.
MC: – Vi spilte på Sweden Rock Festival, og det var jo artig! Med Candlemass og Mastodon og noen flere av våre favorittband…
KT: – Som Night Ranger og Sebastian Bach, haha!
– Ja, de har en salig blanding av hardrockband fra 80- og 90-tallet. Men Oslo-konserten er den tredje på Europaturneen. Hvordan har det gått hittil?
KT: – Strålende! Overraskende nok, med tanke på at vi sliter fortsatt med jetlag og er helt ute av døgnrytmen. Det tar sin tid – jeg bruker gjerne et par uker før jeg er i rute.
MC: – Kjipt, for om to uker drar vi hjem til USA, og da har du samme problemet i revers!
– Hvilket publikum trekker Soundgarden på sine konserter pr 2013? Er det de gamle grunge-fansene fra 90-tallet, altså hovedsakelig karer i 40-årene?KT: – Og barna deres! De som vokste opp med at foreldrene spilte «Badmotorfinger» og «Ten» og «Nevermind» er nå over 20, og får sjansen til å se disse bandene som de har hørt hele sitt liv. Og det er også mange unge musikere som kommer for å se oss – de som står og stirrer på hendene våre mens vi spiller. Jeg antar ihvertfall at det er musikere. Vi hadde sikkert samme blikk selv da vi gikk og så på våre helter, som Hendrix eller Deep Purple.
MC: – Ja, endel yngre folk som har oppdaget oss via platesamlinga til far eller storebror, men også noen som er eldre enn oss selv, gamle fans som fortsatt har en nostalgisk affeksjon for oss. Så litt av hvert.
– Både de som kommer kun for å høre radiohitene fra 90-tallet, og hardcorefansen som vil ha det så obskurt som mulig?
MC: – I går var det en stor gruppe med überfans rett foran scenen som gikk amok og sang med uansett hva vi spilte, mens lengre bak satt en gjeng med armene i kors
– De som bare ventet på «Black Hole Sun»?
KT: – Haha, ja, de fire minuttene som redder hele kvelden deres! Men det er greit, alt det der er en del av konsertverdenen.
– Så hvordan passer låtene fra den nye «King Animal» inn på setlista? Blir de tatt godt imot?
MC: – Ja, jeg synes de glir rett inn på årets setlist for de endrer litt karakter når de spilles fra scenen. Ofte litt raskere, gitarene er høyere enn på sciva, og publikum får også det visuelle aspektet som de ikke har hatt på disse låtene tidligere. Så det føles ihvertfall som om de blir tatt godt imot. Vi spiller «Non-State Actor», «By Crooked Steps», «Been Away Too Long»…
KT: – «A Thousand Days Before», «Taree»…
MC: – De første fire låtene på skiva, faktisk!
KT: – Vi får selvsagt en mer entusiastisk respons på de mer kjente sangene, som «Rusty Cage» og «Spoonman», men det er helt logisk – dette er låter som fansen assosierer med noe. De har kanskje kjørt i sin første bil mens de hørte på disse, eller var sammen med sin første kjæreste.
MC: – Men jeg blir alltid veldig glad når vi får forespørsler etter «Hunted Down» eller «Ugly Truth» – låter fra våre to tre første skiver – fra yngre fans som ikke engang var født da disse skivene ble utgitt.
– Åpnet dere faktisk gårdagens konsert i Stockholm med «Flower»?
KT: – Jepp!
– Ganske vågalt! Vi diskuterte på vei hit om det var en trykkfeil eller ikke! Men dere har tidligere blitt sitert på at dere hadde alt å tape på å lage en ny skive.
KT: – Om ikke akkurat alt å tape, så er det ihvertfall en viss risiko forbundet med en ny skive. Hvis en fan har fullstendig kanonisert Soundgardens samlede albumkatalog, og hyllet disse skivene gjennom tyve år, så kan det ihvertfall forstyrre hans inntrykk av bandet hvis det plutselig kommer en ny skive han må forholde seg til. Med et dusin låter som han i utgangspunktet ikke har noe forhold til.
– Vurderte dere å bare turnere da dere kom sammen igjen, og ikke lage ny skive?KT: – Mnjei, hva ville moroa vært med det? Personlig sliter jeg med å ha respekt for band som velger den lettvinte løsninga, med å bare hvile på sine gamle laurbær. De som bare spiller festivaler og casinoer i USA og tjener grovt med penger på det.
– Jeg snakket med Vivian Campbell fra Def Leppard i går, og han forsvarte akkurat det med at ingen er interessert i å høre en ny skive fra dem, de taper penger på å gå i studio og gi ut ny skive, det selger ikke lenger.
MC: – Jeg skjønner den tankegangen også. Våre gode venner i Faith No More gjorde rundt hundre konserter da de kom sammen igjen for et par år siden, og så bestemte de seg for å ikke lage noen ny skive. Så jeg kan absolutt respektere den holdningen fra et band som dem, men vi bestemte oss for å velge den kreative stien. Det er dette et band gjør; spille inn skiver og gjøre konserter.
KT: – Og i dette bandet har vi fire karer som konstant skriver låter. Greit nok hvis du ikke føler at du har noe vettugt å komme med, men vi trenger et utløp for vår kreativitet. Chris (Cornell, vokal) er jo ekstremt produktiv, se bare på hans soloskiver.
MC: – Og Ben (Shepherd, bass) har også akkurat gitt ut soloskive. KT: – Og du, Matt, slenger jo inn noen låter her og der. Så når vi har muligheten, vi har inspirasjonen og kreativiteten, så er Soundgarden vårt naturlige kollektive utløp. Faith No More vet jeg har en helt annen dynamikk, en annen måte å lage musikk på.
MC: – Ja, jeg vil ikke sette dem i skuddlinja her, men de er et band jeg respekterer dypt selv om de velger å ikke ta den sjansen på å ødelegge sitt ettermæle med å gi ut en skive som kanskje ikke er like bra som skivene de elskes for.
– Men innebærer dette at vi kan forvente flere nye studioskiver fra Soundgarden?
KT: – Definitivt! Jeg synes ikke at det ville vært noe gøy om vi bare skulle turnere og spille gamle låter. Jeg mener, vi startet i 1984 og ga ut vår første låter på en samleskive som het «Deep Six» to år senere, og vår første egne skive «Screaming Life» på Subpop mot slutten av 1987. Og i de tre årene hang vi tett sammen, vi gjorde ikke annet enn å øve, skrive låter, drekke øl og spille sporadiske konserter. Vi spilte inn låter på øvingslokalet, hørte på kassetten, kom med forbedringer, spilte den inn på nytt og hørte på kassetten på nytt…
MC: – Vi var akkurat som alle andre band, som muret seg inne i sin egen garasje og stakk hodene sammen for å skape noe nytt og eget sammen. Og der er vi mentalt fortsatt.
– Er ikke det en deilig følelse å ha, når dere nå er kommet opp i vår alder?
MC: – Jeg tror vi er eldre enn deg!
– Jojo, nå var jeg snill her, men det å fortsatt ha denne kreativiteten og sulten når dere har bikket 50 – og vet at dere kunne trukket like mange, eller flere publikummere på konsertene selv om dere ikke hadde utgitt noe nytt?
MC: – Ja, den tror jeg vi alltid kommer til å ha, selv om vi nå er blitt modne og respektable herrer, haha. Jeg har en familie nå, og de er min førsteprioritet, men det er herlig å ha denne familien også som utløp for skapertrangen. Det er en fin jobb å ha!
– Så hva er Soundgardens planer for 2014 og videre, nå som dere snart avslutter turneen?KT: – Vi har alle fire andre forpliktelser i umiddelbar fremtid, så vi kommer nok ikke til å gå rett i studio for å lage en ny skive med en gang. Men vi har en katalog med skiver å ivareta – utgivelsene våre på Subpop på 80-tallet har vært utilgjengelige i mange år, så EPene «Screaming Life» og «Fopp» vil bli nyutgitt i november, på både CD og vinyl. Vi har lyst til å remixe debutskiva «Ultramega OK» og få gjenutgitt den. Og jeg vet at plateselskapet snakker om å gi ut DeLuxe-versjoner av «Badmotorfinger» og «Superunknown», kanskje med en DVD eller noen livelåter. Og siden 1995 har jo jeg truet med å samle sammen alle B-sidene og gi de ut på en egen skive sammen med noen uutgitte låter, vi har mer enn nok materiale å ta av til å fylle en hel, ny Soundgarden-skive. Låter som «Cold Bitch» og «Birth Ritual»…
– Hva synes dere om Johnny Cashs versjon av «Rusty Cage»?
MC: – Jeg kunne nesten ikke tro at det var sant da jeg fikk høre at han hadde spilt inn en av våre låter – det er jo ikke akkurat et logisk låtvalg! Men det var selvsagt en stor ære å bli covret av en legende som Cash, og hans versjon fikk teksten frem mye tydeligere, og fikk folk til å høre på låta med nye ører.
– Vi har gjemt det seriøse og eksistensielle spørsmålet til slutt. Hvor mange ganger måtte dere filme avslutningsscenen, hvor dere snur dere på syklene, i (den morsomme og Dave Grohl-regisserte) videoen til «By Crooked Steps»?
KT: – Haha, det tok ikke så lang tid som man skulle tro. Men vi sleit litt med å få synkronisert det, for Matt klarte aldri å snu seg i samme retning som oss andre. Hvis du ser på videoen, ser du at Chris og Ben og jeg snur oss mot venstre, mens Matt snudde seg gang på gang mot høyre, så den endelige versjonen er klippet sammen fra flere forsøk.
MC: – Det er ikke sånn jeg husker det. Men det var artig å jobbe med Dave Grohl – og jeg var dausliten i beina etterpå.
MC: – Det er ikke sånn jeg husker det. Men det var artig å jobbe med Dave Grohl – og jeg var dausliten i beina etterpå.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2013