Onsdag 24.juli 2019
Et uuttalt mål å skrive anmeldelsen av Soulfly-konserten var å ikke nevne Sepultura. Og selv om det åpenbart ikke akkurat gikk etter planen er det det siste vi skal nevne om det brasilianske flaggskipet i denne omgang. For faktum er at Max Cavalera (nærmere introduksjon bør være totalt unødvendig) har styrt Soulfly-skuta med stødig hånd snart dobbelt så lenge som han var frontmann i Sepultura. Pokker, der kom det navnet igjen. Siste gang nå, lover.
Soulfly har jevnt og trutt gitt ut album, og fjorårets «Ritual» er intet mindre enn bandets album nummer 11 i rekka, og Max & Co (som strengt tatt er det Soulfly har vært opp gjennom cirka hundre utskiftinger i lineup’en) tråler festivaler og konsertlokaler rundt med sin lett gjenkjennelige sound som aldri før. Vi ankommer et noe svett John Dee akkurat i tide til å høre en kjapp Berimbau-lydsjekk. Lyden av det brasilianske instrumentet er nok til å trigge et instant flashback fra et visst album av et visst band fra midten av 90-tallet. Du vet det ikke er langt unna til nærmeste Cavalera når du hører den lyden i et konsertlokale.
Selv om de åpenbare historiske linkene er for overtydelige til å unngå å skrive om er det tross alt denne onsdagskvelden som skal være i fokus. «The Summoning» åpner ballet, og det blir rimelig klart rimelig fort at dagens ord kommer til å bli ‘svett’. Det trøkker som bare rakker’n fra firkløveret på scena, og det trøkker enda mer fra et publikum som kjører i gang den ene circle pit’en etter den andre. Som det het seg i Sportsrevyen på NRK i gamle dager: Stemninga var til å ta og føle på. Litt lydproblemer med rytmegitaren til Max de to første låtene blir raskt rettet opp, og etter det er det ingenting å utsette hverken på lyd- eller energifronten.
“Fire” setter klisjefylt nok fyr på salen igjen, som sklir over i den punk/hardcore-aktige «Porrada» (heldigvis uten den klimprende ‘spanske gitarer’-åpningen som på skive), og på dette tidspunktet er det snart på tide å dele ut whiplash-nakkestøtter i baren til enkelte. Det er gøy, tight, rett frem og man får følelsen av at man er like mye midt oppe i Ultras-svingen på et brasiliansk fotballstadion som man er på konsert. Max styrer publikummet som en supporterleder skal gjøre, og får lydig gehør fra salen, selv om kanskje «Let me hear you scream» ikke trengs å ropes mellom annenhver låt.
På et tidspunkt er det såpass trivelig på John Dee at notatblokka forblir i lomma over en lenger periode, så en komplett settliste skal dere slippe å måtte lese dere gjennom denne gangen, men både «I and I», «Tribe» «Prophecy» bemerker seg i særdeles positiv forstand. Det samme gjør «No Hope=No Fear» som holder seg så godt at den høres bedre ut nå enn for drøye 20 år siden. En berimbau-klimprende Max Cavalera skal vi selvfølgelig få med oss, som glir over i «Back to the Primitive», og igjen tar det helt av på John Dee. Svette, hoppende og glisende mosh’ere overalt er alltid gøy, og Soulfly vet virkelig å finjustere det primitive og lettantennelige riffet som får folk til å gå ‘back to the primitive’. Det er ikke kruttet som gjenoppfinnes i hovedstaden denne kvelden, men det har heller aldri vært intensjonen. «Eye for an Eye» setter to streker under svaret, og det svaret er at Soulfly lever helt fint på egen hånd uten å måtte bruke historien til Max som en krykke for å bli store selv.
Men kunne du ikke bare ha hvisket «War for Territory» eller noe i den duren litt sånn kjapt i mikrofonen i det du gikk av scena, Max? Neida. Joda. Neida. 5/6
Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Geir Kihle Hanssen
