Fire år har allerede gått siden Max Cavalera sitt Soulfly beæret oss med siste studioplate, og endelig er rykende ferske “Totem” å finne i hyllene. Vi ville høre detaljene rundt akkurat denne, og fikk en sprudlende samtale med sjefen sjøl.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Jim Louvau
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Dere har akkurat gitt ut “Totem”, deres 12. studioalbum, hvordan er følelsen? («Totem» er anmeldt her!)
– Det føles litt sånn meh – haha! Neida, det føles veldig bra selvfølgelig. Det er en av de mest interessante studiojobbingene jeg har vært med på, veldig uortodoks måte for meg å jobbe på. I starten var det bare jeg og Zyon (Cavalera, trommer) som jammet det som på en måte ble ryggraden på skiva, og det har ikke jeg gjort siden langt tilbake da jeg og Igor jammet frem “Morbid Visions”. Det var ganske fett å gjøre det på den måten igjen, og da vi følte vi hadde nok å jobbe med, tok vi det til vår produsent Arthur (Rizk) for å skape magi sammen. Jeg fortalte han at jeg denne gangen ikke helt visste hvor jeg ville med skiva, alt jeg hadde klart var tittelen, men jeg hadde en sterk følelse rundt plata og ville at den skulle symbolisere forskjellige tidspunkter rundt livet mitt og det føler jeg at vi har fått til hvis du ser på de forskjellige typer av metall som er på den; Du har noe thrash/black, det finnes noen virkelig gode old school dødsmetall-riff, i tillegg til en hel del skikkelig groovy og tribale saker. Jeg synes denne har en del likheter med “Dark Ages” – for da jeg laget den skiva hadde akkurat Dimebag Darrell dødd, og denne gangen var det LG Petrov som nylig hadde gått bort da jeg startet låtskrivingen. Jeg var virkelig trist og lei meg av den grunn, og det mener jeg høres i musikken denne gangen også. “Scouring The Vile” er skrevet direkte om dette og er en “fuck you”-tekst til kreft og dedikert til Petrov. Jeg synes denne har en skikkelig 90-talls vibe og er utrolig fornøyd med jobben Arthur har gjort. Han er utrolig fin å jobbe med, som for eksempel de gangene jeg ikke helt har visst hvor jeg vil med en låt, så kommer han bare opp med et riff som passer rett inn og løfter låta dit den bør være. Jeg synes det har vært en virkelig artig prosess denne gangen, og jeg kan ikke vente med å spille disse live. Da kan jeg ikke holdes ansvarlig for mine reaksjoner, haha!
– Jeg regner også med at det er ganske stort å skape dette sammen med sønnen din, Zyon?
– Jaja, helt klart – men samtidig som han ganske riktig er sønnen min, er jeg ekstremt glad i trommestilen hans. Han er nesten mer som en punk/hardcore-trommis som spruter energi mer enn han er superteknisk, og jeg synes det passer musikken ekstremt godt. Jeg ville veldig gjerne få fanget akkurat den energien på plata og fortalte Arthur at her skal det ikke brukes clicktrack, og jeg skulle ikke ha noe av at Zyon bare satt i trommehjørnet og la spor – her skulle vi få frem beistet i han og hamre inn trommene så brutalt som overhodet mulig. På tittelsporet for eksempel visste vi ikke helt hvor vi ville, så jeg ba Zyon om å ta en trommesolo der, hvorpå han bare så rart på meg – “I midten av låta?”, men gjorde det og resultatet ble knallbra og uventet. Finnes ingen som gjør sånt lenger, så da blir det ekstra fett.
– Jeg synes det passer perfekt og er fett som fy.
– Jo takk for det! Vi har virkelig ikke brukt de uskrevne reglene som finnes, men bare gjort det som føles naturlig. Det føles bra og låter bra og har skapt en bra vibb rundt plata, synes jeg. Det er en plate som låter som frihet.
– Det er jeg helt enig i, og synes helt oppriktig “Totem” er en av de aller beste skivene til Soulfly.
– Takk takk, vi prøvde i hvert fall, så det er jeg glad du synes. Jeg husker jeg snakket med Arthur om å late som om vi spilte inn analogt. Det var jo selvfølgelig ikke det, men vi skulle late som – som for eksempel å unngå pro tools-editering. Om jeg så måtte spille inn et riff fire ganger så gjorde jeg det. Ikke noe klipp og lim, ikke noe “copy and paste” fordi det er så lamt. Lamme band gjør sånt, mens ekte band spiller. Jeg tenkte på de klassiske skivene, som “Morbid Vision” og “Left Hand Path” der det ikke fantes muligheter til å jukse, men låter så fantastisk, fulle av lidenskap. Langt ifra 100% tight, og enkelte ganger føles det som om man er på vei til å falle av et løpsk tog, men det låter allikevel så utrolig bra. Jeg ville at Arthur skulle vekke den unge Max Cavalera til live igjen, den frenetisk sinna guttungen som bare sto og brølte ut tekstene. Vi har jobbet mye med vokalen, og hva den mannen kan om bruk av gjenklang og delay og hva som bør brukes hvor er helt enormt. Jeg er så fornøyd med vokalen denne gangen, og det tror jeg mye er på grunn av detaljene. Djevelen er i detaljene, som de sier. Spesielt på “Superstition” er det mye gjenklang som gir den en skikkelig old school-feel. Jeg vil si at store deler av “Totem” låter som i gode, gamle dager, men med et lydbilde som passer akkurat nå. Det beste av to verdener. Jeg lager jo alltid album som en fan, og det har jeg alltid gjort helt siden “Bestial Devastation”. Jeg lager den musikken jeg liker og vil høre, og siden jeg er ganske eksperimentell av meg kan det også dukke opp noen rariteter her og der, som “Spirit Animal” som er over ti minutter lang…
– …som vi helt klart må snakke mer om senere!
– Det skal vi! Den og “Soulfly XII” hører på en måte sammen, og er en strålende avslutting på skiva synes jeg. De er veldig inspirerte av band som Sisters Of Mercy og The Cure og er skrevet som om de skulle passe inn på deres skiver.
– Jeg har faktisk notert akkurat “pop/rock” på sistnevnte, og ville si at den kunne like gjerne vært på en skive til et meget bra pop/rock-band.
– Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre med disse, og vurderte faktisk å høre med Robert Smith eller gjengen fra Sisters Of Mercy om de ville gjeste på dem, men det får kanskje bli på neste skive ettersom de nå ble som de ble. Men jeg er helt enig med deg, de har et rolig og fint goth-drag over seg som låter fint i øregangene og er et fint avbrekk fra metall-galskapen i forkant.
– “Spirit Animal” må vel være det lengste sporet du noensinne har gjort? En helt fantastisk låt som er storslagen og episk.
– Ja, hvis du tenker på skikkelige låter så er den den lengste ja. Og takk for det. Demoversjonen var på rundt fem minutter og mer som en “normal” sang, der introen var på et par minutter. Det er for øvrig den versjonen som endte opp på plata. Men, etter å sett en dokumentar om bruk av musikk til å sette folk i transe – spesielt blant stammene i Afrika og Sør-Amerika, lærte jeg at hvis dette skal virke må sangen være over 6 minutter lang. Dette var noe som pirret meg voldsomt og jeg ville lage noe med tanke på at det skulle kunne brukes til å sette folk i transe. Derfor bestemte jeg meg for å lage den dobbelt så lang som demoversjonen, og skrudde den sammen bit for bit. Introen var som sagt den samme også fikk vi forlenget versene og refrengene før Chris (Impellitteri) la en aldeles nydelig solo. Dette er virkelig “world music”-delen av Soulfly. Så får vi håpe at man når transestadiet før låten er ferdig, haha! Men dette er kun eksperimentering, men resultatet ble da greit.
– Det får man si, hvis jeg skulle ha vist noen hva Soulfly står for og er, ville jeg ha anbefalt nettopp “Spirit Animal”
– Wow! Det er så kult, for hvis du ser på resten av skiva er det mest “back to basics” og “in your face”-type sanger, mens jeg tenkte tidlig at jeg ville avslutte skiva i en slags filmatisk stil, og hvis du hører “Soulfly XII” og “Spirit Animal” etter hverandre synes jeg det blir enda bedre. For meg viser det at Soulfly fortsatt kan gjøre hva som helst. Det var som jeg tenkte da jeg begynte å skrive musikken til “Totem” at jeg har en slags gave for å lage sinte, korte metall-låter – akkurat som The Beatles hadde en gave for å lage nydelige kjærlighetssanger. Og når man har en gave – bruk den; ikke kast den bort. Og her føler jeg virkelig at jeg har fått det til. Når folk hører “Rot In Pain”, “Superstition” eller “Scouring The Vile” kommer det til å sette fullstendig fyr i publikum. Som du kanskje vet, har jeg akkurat gjort ferdig “Beneath The Arise” med Iggor (Cavalera) og folk gikk totalt bananas. Det er dette folk vil ha, og det er akkurat det Soulfly også nå gir dem. Rå energi og urkraft. Jeg tror ikke de vil ha noe digitalt og klippet sammen, de vil ha det ekte og i live så de kan kjenne det. Og etter pandemien tror jeg folk kjenner ekstra på det, de er sinna og lei med angst, så for meg er det et perfekt tidspunkt å slippe denne skiva på. Omfavn det og få en klikk til litt sint musikk, det er det man får av Max Cavalera om dagen.
– Dere har utgitt “Scouring The Vile og “Superstitious” som singler, har du fått lest noen reaksjoner fra fansen?
– Ja, og de er veldig positive! Folk elsker “Scouring The Vile”, mye på grunn av Obituary-linken da John Tardy gjester på den.
– Og det var forsyne meg på tide at John Tardy gjestet på en Soulfly-låt!
– Helt klart, det var så gøy å jobbe med en venn jeg har hatt en livstid! John var jo involvert i både “Beneath The Remains” og “Arise”. Jeg kunne ikke gjøre ferdig vokalen til “Beneath The Remains” der vil spilte inn skiva, så jeg bodde sammen med Tardy-brødrene over en periode til jobben var gjort. Vi dro så på turné sammen, så den linken mellom oss har vært der i flere tiår. Siden holder jeg på med mitt og de med sitt, og både de og jeg er overlevere. De har, som meg, overlevd flere trender og rørelser opp igjennom og det at vi alle har muligheten til å fortsatt gjøre som vi gjør er helt perfekt. Og fansen elsker det også på grunn av nettopp den linken mellom oss. Det er en skikkelig thrash/death-miks som jeg synes passer vel så godt med Obituary som Soulfly, så det var ingen annen mulighet enn at han skulle ha vokal på den. Folk håper resten av skiva holder samme stil og at vi ikke snur helt om, og det gjør den jo – bortsett fra de to vi nettopp snakket om, så jeg tror og håper at folk blir fornøyde. Jeg er jo veldig glad i det spirituelle, og det er derfor skiva heter det den heter og har det omslaget den har.
– Hvilket er et helt fantastisk omslag når vi først er inne på det!
– Ja, ikke sant? Det er gjort av en fantastisk artist ved navn James Bousema. Han har ikke gjort så mange andre albumcovre, så det var fint å få med han på laget. Den originale idéen var å ha våre stjernetegn på coveret, men jeg er veldig glad han omgjorde det og lagde det han lagde da det ble veldig mye bedre. For meg representerer totempælen bandet og de forskjellige stilene der ørnen er Soulfly, slangen representerer black metallen i musikken og midten representerer death/thrashen. Det ble et virkelig, virkelig bra resultat. Og så har du dyrene som kommer ut av skogen, der skogen faktisk minner meg om Norge med sine fjorder. Jeg synes coveret passer perfekt til musikken.
– Helt enig, og hvis du sammenligner med titlene som “Ancestors”, “Ecstasy Of Gold” og de vi allerede har nevnt virker det å være en slags rød tråd mellom sangene også. Stemmer det?
– Nei, ikke helt. Som jeg sa hadde jeg ikke en tittel klar når vi gikk i studio, men en hel del tekstlinjer og låt-titler; Som nettopp “Totem” og “The Damage Done” som handler om ødeleggelsen av planeten vår. Jeg nevnte antikreft “Scouring The Vile” som da handler om en absolutt fryktelig sykdom som bare entrer kroppen din uten tillatelse og vokser frem til den har ødelagt deg. Jeg vil si at “Ancestors”, “Ecstasy Of Gold” og “Superstitious” henger litt sammen der sistnevnte handler om fjellene i Arizona der det visstnok skal ligge gullskatter, hvilket gjør at den har omtrent samme handling som nettopp “Ecstasy Of Gold” der mennesker er kapable til å drepe hverandre over gull. Så det er ikke et konseptalbum hvis det var det du tenkte på, men allikevel passer de sammen på hver sin måte. Men tittelen “Totem” og heavy metal går jo sammen som hånd i hanske. Vi bærer alle våre totempæler i form av bandskjorter, og på konsert er backdroppen bandets totempæl. Jeg håper virkelig at vi får til en ekte totempæl på scene når vi drar på turné, det hadde vært sinnsykt fett! Vi har ikke gjort noe sånt på årevis, så vi satser på å få til det, en tredimensjonal midt på scenen foran en backdrop av skog eller noe.
– Mens vi er inne på akkurat dét, har du noen oversikt over turnéplanene enda? Har dere i det hele tatt fått spilt under de siste to pandemi-årene?
– Jada, vi fikk spilt litt under september i fjor med Dino (Casarez) fra Fear Factory på gitar. Vi fikk også spilt litt under januar der folk gikk totalt av hengslene. Det er heller ikke så lenge siden turnéen med Iggor ble ferdig så vi har fått spilt både her og der. Men jeg har ikke vært i Europa siden før pandemien så jeg gleder meg veldig til å få dratt over igjen, spesielt med denne nye skiva i bagasjen. Akkurat nå vet jeg ikke om det foreligger noen datoer, men vi reiser over til Japan nå i august i hvertfall og Australia i desember, så kanskje vi har holdt av oktober og november til Europa. Det håper jeg i hvert fall og krysser fingrene for det. Det blir veldig gøy å mikse materialet fra denne skiva med klassikerne og skape en skikkelig heftig metall-aften for alle.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2022