Onsdag 21. mai 2025
Kanskje var det litt for tidlig å vende tilbake til samme klubb etter ni måneder, for det var merkbart færre folk i salen denne gang, og det var sikkert ikke bare Manchester United- og Tottenham-fansen som manglet. Men de som stilte opp, fikk oppleve et band som koste seg på scenen og hadde det gøy med å spille disse låtene sammen.
Undertegnede var også til stede og anmeldte forrige konsert (den anmeldelsen finner du her), og kan egentlig bruke Copy/Paste på veldig mye fra den gang. Setlista var nøyaktig den samme, med ett unntak. Vi fikk åtte låter fra 1990-debuten (som fylte 35 år denne uken), fire fra oppfølgeren «Slumber With The Lion», og et ekstranummer bestående av en cover av Popol Aces «Queen of all Queens», som Sons of Angels ga ut som singel i 1991. Den eneste forskjellen var at de nå har droppet Psycho Motel-låten (som Solli spilte inn med Iron Maidens Adrian Smith i 1996) og i stedet tatt inn B-siden av «Cowgirl»-singelen, «Black Desire».
At dette er et band med særdeles kompetente musikere visste vi allerede fra før, så spenningsmomentet denne gang lå på hvorvidt Kapstad skulle passe inn i denne sammenhengen. I utgangspunktet virket ikke dette som noe åpenlyst valg, Kapstad oppleves som en mer progressiv trommeslager som er litt tyngre på labben og ligger mer bakpå enn det Geir Digernes var. Som nabomannen kommenterte før konserten startet; det er som å erstatte Jeff Porcaro fra Toto med Animal fra Muppetshow. Det var grunn til å frykte at dette kanskje kunne bli litt «mye» for et band som Sons of Angels.
Men brikkene falt straks mer på plass da vi oppdaget at Kapstad allerede var superfan av Sons of Angels, og stilte seg til disposisjon allerede under minnekonserten til Digernes i fjor høst. Og han gjorde en strålende innsats, med hakket mer energi (og armer og bein) enn det vi var vant til fra Digernes, som var en aldeles fantastisk trommis. Store sko å fylle, men Kapstad besto ildprøven med glans, og med respekt for sin forgjenger.
Dette ble en kveld preget av god stemning og moro, både på scenen og i salen, og nok en gang klapp på skulderen til lydmannen, som sørget for et klart lydbilde med trøkk i. Bare Herr Nilsen får fjernet de to bordene og stolene som står bortimot rett foran scenen, som alle i lokalet må klemme seg forbi hver gang man skal på do, så blir dette helt topp! Sittende publikum rett under nesa på bandet er ikke rock’n’roll! Et slunkent publikum på rundt 80-90 stykker gjorde at stemningen ikke ble helt like elektrisk som sist, men det var neppe en eneste surpeis som gikk gretten og skuffa ut i onsdagsnatten etter endt konsert. 4,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Ole Skog
