Fredag 2. august 2024
22 år har gått siden Sons of Angels sist spilte en full konsert, men de har satt sammen en ny besetning i anledning en festivaljobb på RaumaRock og en oppvarmingsjobb på den lille jazzklubben Herr Nilsen dagen før. Bandets opprinnelige initiavtivtagere Torstein Bieler og Lars Kilevold er av ulike grunner ikke med lenger, men vokalist Solli, trommis Geir Digernes og gitarist Staffan William-Olsson holder fortsatt stand. Nye i denne sammenheng er Da Vinci-keyboardist Dag Selboskar (som også var vikar for 22 år siden) og bassist Svante Henrysson, som mange vil kjenne fra Yngwie Malmsteens band fra 1989 til 1992.
Og dette var bare G-Ø-Y hele kvelden for alle involverte, både de fem musikerne på scenen og de 90-100 publikummerne hvor det virket som om de aller fleste kjente minst halvparten av alle andre i lokalet, for her var det intens skåling, skråling, klemming og skulderklapping. Bandet, som hadde sittet i salen og minglet inntil det var på tide å gå på, startet 21.00 med «Rock’n’Roll Star» fra debuten, og det var brede smil og god stemning fra første stund.
Solli koste seg tydeligvis på scenen, og denne fyren, som undertegnede anser som Norges beste rockevokalist ved siden av Jørn Lande, kunne utvilsomt ha kommet så langt han bare ville hvis han hadde satset 100 % – og hvis han ikke hadde fått karrieren torpedert av Kurt Cobain & co. Her snakker vi riktig mann til helt feil tid, og mannen synger fortsatt strålende bra, selv om han har passert 60. Staffan William-Olsson ser i 2024 ut som en koselig gråsprengt bestefar, og skiller seg visuelt kraftig ut fra de andre fire på scenen, men selv om han stort sett bare har spilt jazz de siste 30 år, så leverer han gnistrende – man skulle tro han ikke har gjort annet enn å shredde. Dag Selboskar leverte som vanlig akkurat det man kan forvente av ham, både på tangenter og koring, mens dagens overraskelse for min del var trommis Geir Digernes, som virkelig sørget for et bunnsolid fundament. Og jeg ble enda mer imponert da jeg etter konserten fikk høre at fyren var febersjuk og knasket Paracet for å holde det gående. Respekt! Og til slutt har vi da selveste – SELVESTE – Svante Henrysson, en mann jeg kunne stått og sett på spille bass til Dovre falt. Mannen outshina til tider Yngwie på Eclipse-turneen, og han har ikke akkurat blitt noe dårligere. Faen for en musiker assa! Helt vilt! Og han og Solli sørget for å opprettholde publikumskontakten, for sto du i salen denne kvelden, så fikk du garantert blikkontakt med både Solli og Svante et tyvetalls ganger i løpet av aftenen.
På setlista sto åtte av de ti låtene fra debuten, og de fire første låtene på andreskiva «Slumber With The Lion». Vi må trekke frem høydepunktene «Lonely Rose» (tilegnet Torstein Bieler som døde av kreft i desember), «Would You Die For Me?», og ikke minst «No Sorrow» hvor Solli leverer kanskje sin beste vokalprestasjon. Utenom disse låtene fikk vi også «Money To Burn» fra Psycho Motel-skiva som Solli lagde sammen med Iron Maiden-gitarist Adrian Smith (men dette føltes ærlig talt som kveldens svakeste låt), og avslutningen og Popol Ace-coveren «Queen Of All Queens», som bandet ga ut på singel i 1991.
Stikkordet for denne kvelden er Gøy, samtlige tilstedeværende smilte og koste seg fra man ankom og til man dro, og ikke en eneste person forlot lokalet skuffa, så det ville bare blitt dumt å dra musikkanmelderkortet og begynne å pirke på små spillefeil – det er for pokker et band som ikke har spilt konsert sammen på 22 år, og det med en bassist som aldri har stått på scenen med dem før. Og når alle da hygger seg storlig og bare håper på at denne gjengen skal gjøre noe mer sammen, så blir det en stor tommel opp. 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Per Erik Jansen
