– Gratulerer med det nye albumet som ble sluppet den 8. mars. Hvordan har reaksjonene fra fansen vært så langt?
– Responsen har vært helt overveldende hittil. Selvsagt er det alltid noen som klager uansett hva man gjør, slikt skjer. På sosiale medier er tilbakemeldingene 99,9% positive, så det føles skikkelig bra. Det virker som om det var riktig av oss å returnere til power metal-stilen og uttrykket, å gjøre det på den «riktige» måten. Når fansen elsker albumet, så vet vi at vi har gjort det riktig. Vi elsker det selvfølgelig, men målet bør alltid være å verdsette fansen og gi dem det de vil høre. Vi har tidligere vært altfor selvopptatte, og vært på noen stilmessige musikalske eventyr rundt om i verden. Nå er vi hjemme igjen.
– Kan du si litt om prosessen bak å ha gått fra det vi har hørt fra Sonata Arctica de siste ti årene og tilbake til det gamle Sonata Arctica?
– Jeg var veldig fornøyd da vi slapp «The Ninth Hour». Det ble tatt godt imot av fansen. Vi hadde bra låter som fremdeles er en del av setlisten vår. Så kom «Talviyö» og jeg hadde store problemer med å synge, så jeg var overhodet ikke fornøyd med vokalprestasjonen på det albumet. Dessuten, tilbakemeldingene vi fikk sa at lydbildet var for mykt og mørkt, noe det trolig var. Det var ikke riktig type produksjon for et såkalt power metal band, og jeg må si meg enig. Det passet bedre til en annen type band, så det var forståelig. Vi ville endre på ting og lage et album med mer ‘oomph’. I tillegg hadde vi prøvd å overbevise plateselskapet om å la oss lansere et akustisk album en eller annen gang, og vi fikk klarsignal til å lage to slike. Da vi hadde fått det ut av systemet og vært på en ti-ukers Europaturné, hvor alt vi spilte var akustiske låter. Etter ti uker med spilling var jeg klar for å gjøre noe annet. Vi spilte også samtidig på festivaler, og satte mange av våre gamle låter på setlisten, låter vi ikke hadde spilt på lenge, som blant annet «Don’t Say A Word» og «The Cage». Vi så hvordan fansen reagerte på disse låtene, og å spille disse setlistene fikk oss som band til å føle en sterk tilhørighet til disse rocke- eller metalfestivalene på en helt annen måte enn vi gjorde med «Talviyö». Det gav oss en idé om hvor vi ville gå videre: vi ville ha mer av samme type respons for å se om vi fremdeles hadde fansen vår med oss. Og var vi i det hele tatt i stand til å gå tilbake til det vi så desperat hadde forsøkt å rømme fra i ti år? Det tok litt tid å komme inn i det å skulle skrive power metal-låter igjen. Det er enkelt når du først kommer i gang og er i riktig stemning, og da jeg hadde skrevet en sang eller to ble det enda lettere. I løpet av kort tid hadde vi for mye materiale å velge mellom. Kanskje det ville vært bedre om jeg hadde stoppet å skrive, men sangene fortsatte å komme. Vi hadde nok, så vi bestemte oss for å perfeksjonere de vi virkelig ville ha med på albumet. Det var sånn vi endte opp her med «Clear Cold Beyond». Dette albumet ble langt mer intenst enn vi hadde forestilt oss; det slo oss først da vi hørte gjennom det i sin helhet, fra start til slutt. Det var spesielt intenst sammenlignet med et par av de tidligere albumene, og jeg antar det er en god ting.
– Er det ikke et luksusproblem å ha for mange låter?
– Jo, det er et luksusproblem, jeg må innrømme det. Vi spilte inn en låt som jeg ikke var spesielt fornøyd med. Det er en flott låt, og den ville trolig vært åpningslåten på albumet og en av singlene, men jeg opplevde noen utfordringer og var ikke fornøyd med teksten. Låten hadde dessuten noen segmenter jeg ikke likte og visste at jeg kunne forbedre, så det å ha for mange låter gav meg muligheten til å prøve den ut og heller spare den til neste album. Det er fantastisk å ha så mye materiale til det neste albumet allerede, slik at jeg kan jobbe mer med det jeg har og slippe å starte helt på nytt igjen.
– Du nevnte at det var lett å skrive det nye materialet. Var det noe spesielt som trigget lidenskapen og kreativiteten din litt ekstra?
– Det var skikkelig gøy å skrive den første ‘happy-go-lucky’ glad-feeling power metal-låten. Selv er jeg ingen stor power metal-fan. Jeg hører egentlig ikke på power metal, men det er gøy å skrive, spille og opptre med. Veldig gøy. Man vil ikke nødvendigvis gjøre det samme som man har som levebrød på fritiden. Prosessen var gøy og når det gjelder inspirasjon er det som med alle andre sanger jeg noensinne har skrevet; det er livet og verdenen rundt meg. Hvilke som helst av disse låtene kunne vært skrevet som rolige låter, i samme stil som på «Talviyö». Det handler om hvordan man arrangerer låtene og om man vil at de skal være raske power metal-låter. Tidligere har jeg nølt og syntes det har vært vemodig å ødelegge en vakker sang ved å gjøre den veldig rask, så det var nok en av de opprinnelige grunnene til at jeg begynte å bevege meg vekk fra power metal. Nå er det moro å være tilbake, spesielt fordi jeg begynte å skrive låter som var ment til å være slik. Jeg kunne la låten bli det den ville være, som for eksempel en roligere sang eller en ballade, for vi har tross alt fremdeles lov til å spille inn ballader. Folk liker visst sånne også.
– Så, er det en historie bak «Clear Cold Beyond»?
– Det er ikke et konseptalbum. Det er ingen rød tråd som forbinder alle låtene sånn sett, men hvis noen likevel finner en kobling, så flott. Det er fantastisk. Jeg har min egen tolkning av hver eneste låt, men det som betyr noe er hvordan man forbinder en låt med det man har inni seg, hvordan man selv tolker den og teksten. Det er det vakre med litteratur og musikk – det handler om hvordan du tolker det.
– Jeg la også merke til hjelmen på albumcoveret. Symboliserer den noe?
– Hjelmen er forbundet med låten «Clear Cold Beyond», som handler om en ung mann som drar i krig. Dessverre er han for ung, men lurer seg med og drar for å slåss – kun for å imponere en jente, som er svært sørgelig og absolutt ikke noe man bør gjøre, og så rakner alt. Det er det hjelmen representerer. Dette er første gang jeg lar en låt bli albumtittel. Den opprinnelige idéen, og intensjonen var ikke å fremheve låten som den beste på albumet, var at «Clear Cold Beyond» bare skulle være tittelen. Det er bare et kult bilde, uten å egentlig ha noen kobling til noe som helst, men det vil kanskje fortelle lytteren en historie. Tilbake til spørsmålet om hvorvidt det er en historie bak albumet. Jeg skrev store deler av tekstene da vi var på turné i Latin-Amerika. Det var noe jeg aldri hadde gjort før. Vanligvis sitter jeg hjemme og ser ut av vinduet, eller vandrer rundt i skogen, og noterer tekstlinjene som kommer ned på telefonen min. Det er sånn teksten blir til. Denne gangen var annerledes. Jeg satt for det meste ved bassenget, under en palme med en drink i hånden, skrev på PC-en min og fulgte med på alt som skjedde rundt meg, samtidig som jeg prøvde å komme opp med tekster i Sonata Arctica-stil. Det var helt ærlig litt utfordrende med tanke på omgivelsene jeg var i, men det førte likevel til at jeg skrev noen av de mer positive låtene som «A Monster Only You Can’t See» og «Cure For Everything». De låtene hadde ikke eksistert på noen annen måte, så det tjente en hensikt. Den opprinnelige idéen min var å gjøre dette albumet mer positivt, og ikke dvele ved det mørke siden de siste par årene har vært vanskelige for alle. Personlig føler jeg at jeg kun har vunnet ting de siste årene. Jeg kunne hvile, og jeg var svært heldig som ikke mistet noen nære. Vi overlevde dette på alle mulige måter, og jeg fikk hvilen jeg så sårt hadde behov for. Så, jeg ville ikke tilbake til de følelsene, stemningen fra de årene, og forsøkte å skrive å positive tekster som overhodet mulig. Så har vi selvfølgelig låter som «Dark Empath» og triste kjærlighetssanger hvor ting går på tverke, men igjen, alle kjærlighetssanger har noe positivt ved seg.
– Mikko Karmila har mikset flere av de tidligere albumene. Hva fikk dere til å samarbeide med ham igjen?
– Grunnen til at vi sluttet å samarbeide med ham var rett og slett en misforståelse rundt tidsplanene våre. Vi trodde at vi hadde gjort en avtale med ham, og så kunne han plutselig ikke – og vi var nødt til å mikse. Dermed mikset Pasi (Kauppinen) albumet «Pariah’s Child», og med de neste to albumene følte vi ikke behov for å gå tilbake til Mikko Karmila. Jeg nevnte det likevel for ham hver gang vi snakket sammen, at vi skulle mikse med ham neste gang om han var villig til å gjøre det. Nå, med dette albumet, når idéen og målet var å gå tilbake til power metal og lydbildet fra de tidlige albumene, var det åpenbart å skulle jobbe med den opprinnelige fyren. Og jeg er veldig glad for at Mikko ville mikse albumet etter alle disse årene, spesielt med tanke på at han er i ferd med å trappe ned og mikser færre album enn han pleide. At han fremdeles har tid og båndet til oss føltes veldig godt, og han gjorde en fantastisk jobb som alltid.
– Dere startet ikke som bandet Sonata Arctica vi kjenner i dag. Hvor kommer den viktigste innflytelsen fra?
– Jeg må nok si at Queen trolig var det første bandet som traff meg musikalsk, midt på 80-tallet. Jeg så en konsert på finsk TV. Vi hadde tre kanaler på den tiden, i tillegg til to svenske, så vi hadde lite å velge mellom. En dag jeg kom hjem fra skolen skulle jeg se hva som var på TV og fant denne konserten, som var med Queen, og den var helt fantastisk. Jeg var helt hekta, og bare måtte ha albumet «Live Magic». Det var min første musikalske kjærlighet og jeg begynte å samle på Queen-album etter det. Det var så tidlig i livet mitt, og jeg har hørt så mye på Queen at det har blitt en del av det musikalske DNA-et mitt. Gjennom årene blir alt man hører på en del av hvem man er og hva man gjør. Det er litt som å tilsette flere og flere krydder til en suppe, til slutt blir den din egen. Musikken vår har aldri lignet Queen, og vi har alltid hatt flere elementer der, men jeg vil alltid være en større fan av rock enn av metal. På et eller annet tidspunkt forelsket jeg meg i Stratovarius. Jeg tror det var i 1997. De traff meg skikkelig, og det var rart fordi jeg året før hadde hatet det forrige albumet. Jeg kunne ikke høre på det, det var bare så utrolig dårlig. Jeg var i ferd med å kaste CD-en ut av vinduet på bilen min. Jeg forsto ingenting av det. Så, ett år senere, var det neste albumet deres det største i universet for meg og det var sånn jeg ble interessert i metal. Jeg digget likevel ikke power metal og den stilen. Det var kun Stratovarius og Nightwish som gjaldt. Deretter begynte jeg å grave i andre retninger, eldre musikk som Ray Charles og jazz fra 1920- og 30-tallet. Jeg har litt merkelig musikksmak ifølge de andre i bandet, for jeg hører på alt mulig rart. Den seneste musikken jeg har fattet interesse for, er for eksempel Devin Townsend. Han er en guddommelig og fantastisk artist, og jeg elsker det han gjør. Og Greta Van Fleet. De ligner åpenbart Led Zeppelin. Det er likevel nytt: de har sin egen greie, og det er et kjærkomment tilskudd til musikkfamilien. Det var en kombinasjon av alt dette som førte til at låtskriver Tony ble født.
– Så det var kjærligheten din til all slags musikk som førte til at dere kombinerer ulike stiler på albumene deres?
– Ja. Jeg vil ikke binde meg til å skape noe stereotypisk, som én stil, noe som gjør det ganske utfordrende å markedsføre Sonata Arctica. De som selger musikk elsker sjangerbokser. Hvis et band passer perfekt i en sjanger, så er det lett å selge. Vi er dessuten et power metal-band, men det er jo bare en del av hvem vi er. Vi passer på en måte i flere ulike bokser. Vi har til og med blitt omtalt som thrash metal, tro det heller ei. Det var helt utrolig, og enkelte hardbarka metalfolk anser ikke Sonata Arctica som metal overhodet. Metal kommer i mange former, og vi spiller power metal.
– Hvilket av albumene deres er din personlige favoritt?
– «The Ninth Hour» har en viss dybde ved seg. Jeg elsker det albumet. Det er fantastisk. Av personlige grunner også «Stones Grow Her Name» og «Pariah’s Child» fordi disse er forbundet med barna mine, så de holder jeg kjær. Så, musikalsk, etter at vi slapp «Unia», hadde «The Days Of Grays» noen virkelig gode momenter. Jeg kunne nok listet alle albumene av en eller annen grunn, men det er jo sånn det er. Jeg mener selv at jeg skriver bra musikk, den beste musikken i verden: hvorfor skulle jeg ellers drive med det jeg gjør? Hver eneste sang jeg skriver er den beste jeg noensinne har skrevet i øyeblikket jeg skriver den, men senere får man perspektiv på det og det er kanskje ikke mitt beste arbeid likevel. Dog, når jeg skriver er jeg fullstendig forelsket i den låten, og sånn tror jeg det skal være.
– Du nevnte så vidt de siste par årene med Covid-19 og hvordan du fikk velfortjent hvile. Hvordan føles det å nå være tilbake på turné?
– Det føles fantastisk. Vi turnerte med Stratovarius sent i fjor, og det var helt fantastisk å være på den turnéen, men også å komme inn i det normale turnélivet igjen. Vi har fremdeles visse ting i bakhodet som vi må være svært forsiktige rundt, og prøver å holde oss unna folk som er syke. Etter alle vaksinasjonene tenker vi ikke lenger at dette er noe vi kan dø av, men det er i aller høyeste grad fremdeles en sykdom som forårsaker avlyste konserter. Derfor håper vi alltid at folk som er syke holder seg hjemme, eller iallfall viser artistene og sine medkonsertgjengere omtanke nok til å ikke klemme. Jeg har opplevd det, og jeg nevner ikke land eller noe, at en med over 40 i feber ville klemme meg. Folk kan være sånn, de tenker seg ikke nødvendigvis om. De er bare overveldet av øyeblikket, men det er likevel veldig uansvarlig.
– Ja, for deg som musiker og vokalist må det ha store konsekvenser å bli syk? Det er jo tross alt levebrødet ditt.
– Nemlig, og det gjelder spesielt for vokalisten. Når du mister stemmen, som vokalist, så må du gi deg eller kanskje du miste instrumentet ditt fullstendig. De andre har det lettere, men selvfølgelig, det er krevende for en trommis å spille med høy feber.
– Siste spørsmål: når kommer dere tilbake til Norge?
– Senere i år. Vi skal ut på en ny Europaturné og jeg har sett Norge nevnt. Vi annonserer turnédatoene snart! (Vulkan Arena 16. september!)
Tekst: Shamini Charlie Thevarajah
Foto: Jaako Manninen
Livefotos: Geir Kihle Hanssen
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2024