Mandag 16. oktober 2023
I 20.30-tiden inntok Sonata Arctica scenen på Vulkan. Til tross for en langt kortere CV enn Stratovarius, med 10 mot 16 album, og kortere fartstid på veien, var det ingen tvil om at de mange fremmøtte også hadde kommet for å se Toni Kakko og gjengen hans. Det begynner å bli noen år siden siste studioalbum, så de kjørte på sett og vis et slags greatest hits-sett. Og det satte publikum tydeligvis stor pris på. Allerede under første låt “Black Sheep” fra bandets andre album i diskografien, “Silence” fra 2001, var stemningen upåklagelig. Og deretter gikk det slag i slag med slagkraftig symfonisk power metal fra finnene. Toni Kakko har nok sine beste år bak seg som vokalist, men synger fortsatt bra, og ingen kan ta fra han scenesjarmen. Resten av den finske bataljonen var også stødige som fjell, og i likhet med sine allierte i Stratovarius var det lite å utsette både på lyd og teknisk fremførelse.
Settlista var som sagt en slags greatest hits og selvfølgelig fikk vi høre en av bandets mest populære og pompøse låter “Tallulah”, men jeg synes bandet hadde satt sammen en variert og sterk settliste godt fordelt over bandets album. Ikke minst var det på sin plass å avslutte med en av bandets flotteste låter i mine ører “Don’t Say A Word”, et prakteksempel på en symfonisk power metal-låt med baller, og det så ut som om publikum var helt enig med undertegnede. For hadde det ikke vært hett på Vulkan før siste ekstranummer braket løs, så ble det ihvertfall hett som i en sauna avslutningsvis. Joda, Sonata Arctica leverte absolutt varene og viktigst av alt var fansen tilsynelatende mer enn fornøyde med begivenheten. 4/6
Etter en god “oppvarmingsøkt” var det klart for nok en finsk power metal-gigant ved navn Stratovarius. Jeg skal ærlig innrømme at symfonisk power metal aldri har vært min greie, men noen band er spiselige, deriblant Stratovarius. Foran et nesten fullsatt Vulkan dro finnene på med en gammel klassiker i form av “Eagleheart” allerede som låt nummer to på settlista, og responsen var formidabel. Lydmessig låt det også ganske bra helt fra starten av, og det er liten tvil om at ringrevene fra Finland fortsatt kan levere live. Det sprutet ikke akkurat av Timo Kotipelto & co, men de leverte sakene sine til godt over middels. Spesielt teknisk sett synes jeg de fortsatt holder et høyt nivå, og ikke minst var det imponerende å se tangentmagikeren, Jens Johansson, i aksjon igjen. Svensken med legendestatus beviste hvorfor han har fått sin status med ville keyboardpartier som sømløst holder låtene sammen og fyller de ut på samme tid. En stor keyboardist med stor K. Stor honnør også til en gammel kjenning, Jani Liimatainen, som kanskje flere kjente igjen som originalgitaristen fra hvilket band? Jo, nemlig Sonata Arctica. Han steppet inn på kort varsel for å gjøre unna første del av turneen for bassist Lauri Porra, som på grunn av familieforøkelse forståelig nok valgte å starte turneen med bleieskift. At Liimatainen er en god gitarist var nok de fleste klar over, men at han hoppet inn på dette viset var ikke annet enn imponerende. Eminent basspill rett og slett.
Høydepunktene låtmessig kom selvfølgelig på slutten av settet med klassikeren og en av de største signaturlåtene til bandet “Black Diamond”, og ekstranumrene “Unbreakable” og “Hunting High and Low” fullførte den gode stemningen. At det ble god kok i stua er vel en underdrivelse. Det var helt tydelig at publikum var storfornøyd med settet og bandet takket av til velfortjent applaus. 4/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Geir Kihle Hanssen
Forøvrig har vi intervju med Jens Johansson fra Stratovarius i neste nummer, hvor vi også kom inn på hans tid i Rising Force, i Dio og i Ritchie Blackmore’s Rainbow. Abonner her, for svingende! En skarve hundring for et helt år har du for pokker råd til!