Lørdag 15. juni 2024
Etter den nybakte Spellemannsprisvinneren Carina Dahl, som starta showet klokka halv fire, avslutta settet sitt, var første rockealibi en av Trønderrockens fedre, Terje Tysland klar med bandet sitt. Du vet du ser en durkdreven artist når han er selvsikker nok til å starte konserten med en ballade, her i form av vakre “Heile Livet”. I originalversjonen er det Claudia Scott som tar seg av damestemmen, men i Trondheim var det Carina Dahl som fikk æren av å bidra, og det så ut til at begge koste seg i hverandres selskap. “Gutta På By´n” fulgte opp, og økte tempoet både på scenen og i publikum. Det ble både sunget og danset, og allerede nå, litt etter klokka 16 begynner man å se de første ustø stegene til enkelte i publikum, noe det skulle bli en del av denne lørdagen. Ækte bonfæst i by´n, rett og slett, og både cowboyhattene og bootsene var mange. Tysland er fremdeles aktiv på låtskriverfronten, og serverte sin nyeste singel “”Farskapet”, som tar for seg debatten om det var han eller Åge Aleksandersen som var først ute med Trønderrock-begrepet. Eller kanskje var det Hans Rotmo? Bandet låter godt, og lydbildet er ryddig og fint, og når Tysland serverer sine beste låter, så som “Stakkars Klovn”, så er det godt å være trønder på festningen. “Send Mæ En Øl” avslutter settet til Terje og kompani, til stor jubel og skåling i plastbegre i tusenvis. 4,5/6
Mens Beist satte fyr på den største av scenene, gjorde Sie Gubba seg klar på samme scene som Terje Tysland nettopp hadde forlatt. Bandet som ligger i et litt mer rocka landskap enn Hellbillies og Too Far Gone ble første band som ble utsatt for det jeg ynder å kalle “motvindlyd”, for her var lyden rett og slett katastrofal. Vokalist Petter Øien kunne knapt høres uansett hvor vi forflyttet oss, og trommene til Tommy Folstadli var nærmest ikke til å høre. Heldigvis skulle det bedre seg litt underveis i konserten, men når vi vet at Folstadli har et svært solid komp sammen med bassist Tore Dalsaune, er det trist at det kun er bassen som høres godt i flere låter. “Diesel Og Bensin” er en av bandets siste utgivelser, og her tar Øien fram motorsaga og starter showet til stor jubel fra publikum. Etter mange år på veien er det et svært samspilt band som serverer det trønderpublikummet ønsker til Dahlsen sin, og igjen er det storfest i trønderhovedstaden. “Fjellrypa” er vel det man kan kalle bandets største hit, og den blir selvfølgelig svært godt mottatt. Dessverre ødela lyden mye av opplevelsen av Sie Gubba, men til tross for at dette er første gangen jeg opplever de live, var det utvilsomt et meget solid band som sto på scenen, og at de trivdes der oppe er det ingen som helst tvil om. Vi satser på en snarlig reprise med et lydbilde bandet fortjener. 4,5/6
Jeg oppdaget kvalitetene i Violet Road da de varmet opp for Åge Aleksandersen i fjor sommer, og gledet meg til å se de igjen denne lørdagen, og de innfridde, akkurat som forventet. “Jericho” åpnet bandets tilmålte tid, og motvindlyd til tross, det var et strålende opplagt band som entret scenen. Det må da være umulig ikke å bli glad av dette bandet? De har en utstråling få band forunt, og det er god stemning både på scene og i publikum, til tross for at flesteparten nå hadde forlatt konsertområdet, for å fortsette festen i karaokebar, uteområde, øldorado og lekeland. Det er jo trist, for Violet Road er virkelig et band som formidler god musikk med glimt i øyet, og spesielt “Gold”, åpningssporet på bandets foreløpig siste utgivelse, “Back On Level One” låter fantastisk. Akkurat passe lettbeint og sommerlig som man kan ønske seg når sola skinner og temperaturen passerer 20 grader. Kanskje er skummende drikke det beste i sola, men Violet Road serverer “Tequila In The Morning”, og vi takker selvfølgelig gladelig ja. Når de avslutter med “Barndomsminne Fra Nordland” a capella er det bare å gi seg hen og tørke seg lett i øyekroken. Satan som disse gutta synger! 5/6
TNT har de siste årene jobbet seg opp på godt gammelt nivå, og det er ikke mer enn fire måneder siden de spilte i Trondheim, den gang på Tapperiet scene, på E.C. Dahls-tomta. Når den velkjente “I Dovregubbens Hall”-introen låter i PA-en, trekker publikum mot scenen, og nå er de blitt litt flere siden Violet Road spilte, men fortsatt oppleves det store området som slunkent, når “Invisible Road” starter bandets sett. Igjen er det et band der vokalen ikke er høy nok, men den høres nok til at det levnes liten tvil om at Tony Harnell har en god dag på jobb. De siste konsertene jeg har sett med bandet, har virkelig vokalen vært god, og det har også resten av bandet vært. Trommis Diesel Dahl har vist seg å bli bedre for hver gang jeg har sett de, noe som er spesielt gledelig, og med bunnsolide Sid Ringsby på bass ved hans side var kompet skikkelig tight. Jeg har tidligere etterlyst mer lyd i koristene, og endelig er Chelsea Michelle Wold og Nina Brovoll der de skal være. Supplert med Ringsby og keyboardist Roger Gilton sitter koringa som et skudd denne ettermiddagen, og det er en fryd å høre låter som “Tonight I’m Falling” med panser-koring! Ronni Le Tekrø er noe av det ypperste vi har å servere av gitarister her til lands, og det er alltid en fryd å høre ham live. Midt i “Downhill Racer” forsvinner lyden i gitaren, og bandet forlater scenen mens crewet fikser problemet. Visstnok var det noen pyroeffekter som hadde svidd noe av utstyret på pedalbrettet hans, men da de kom tilbake etter noen minutter og tok til på “Northern Light”, var bandet faktisk hakket hvassere enn da de forlot scenen. De tekniske problemene gjorde at TNTs sett ble avkortet, og kanskje for første gang opplevde vi bandet uten signaturlåta “10.000 Lovers (In One)”, og “Seven Seas” ble dynamittgjengens siste låt før de takket for seg. 5/6
Hvem andre enn DDE kan avslutte en ekte trønderfest? Det måtte bli Åge, i så fall, men når namsosingene går på scenen er det stappfullt foran scenen, og det spiller neppe noen stor rolle hvilke låter bandet spiller, for her er det full fyr i teltet fra start til mål, og DDE er et band som aldri holder igjen på gassen. Jeg så bandet for første gang i år 2000, og hadde absolutt ingen forestilling om hva jeg skulle oppleve, men ble virkelig tatt på senga over hvilket velsmurt maskineri de stilte med, og sånn var det i Trondheim i 2024 også. Du skal være rimelig vrang for ikke å bli påvirket av utstrålinga til Bjarne Brøndbo og hans medmusikere. Som på de fleste av bandene fra den minste scenen, var lyden virkelig ikke god. Erfaringsmessig aner det meg at lydflatene rett og slett ikke var store nok til å bære lyden for 10.000 mennesker utendørs. Dette preget dessverre mye av opplevelsen fra alle bandene om vi ser bort fra Terje Tysland, der lydnivået var lavere. Vi håper at det tas lærdom av dette, og at det oppgraderes til neste år, for suksessen var et faktum uansett lydforhold. Det så ut til at publikum storkoste seg, og i tillegg til et lass med trøndere møtte vi folk fra både Helgeland og nordvestlandet i løpet av dagen, så at festivalen trekker til seg folk fra andre landsdeler er det ingen tvil om. Vi måtte forlate området før DDE var ferdige for kvelden, men stemninga var høy da vi dro, så de klarte nok å holde folk i festform til siste tone. 5/6
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad