Tirsdag 19. desember 2017
«20 years ago we were a Darkthrone cover band. We still are.» Selv etter 30 konserter i 16 land den siste måneden virker det ikke som om vokalist Aðalbjörn Tryggvasson i Sólstafir har mistet piffen akkurat. Islendingene har tatt med seg landsmennene i Árstíðir og det danske fenomenet Myrkur land og strand rundt i Europa i anledning bandets nyeste album, «Berdreyminn», så her var det bare å legge vekk Sølvguttenes Best of-skive og innfinne seg på Parkteatret.
Danske Amalie Bruun har under aliaset Myrkur på rekordrask tid etablert seg som et av de mest spennende nye navnene innen black/folk metal. Live-albumet «Mausoleum», for øvrig spilt inn i Vigeland-mausoleet her i Oslo, vitner om en artist som behersker både det tradisjonelle aspektet samtidig som hun aldri låser seg til de rigide sjanger-«kravene».
Det føles allerede stappfullt på et utsolgt Parkteatret når Myrkur entrer scenen. Stemmeprakten til Bruun er formidabel, og live er Myrkur et fulltallig band som finner en god balanse mellom det sakrale og det aggressive. Dessverre lider konserten litt av det samme mange oppvarmere alltid har måttet slite med: Litt mindre frie tøyler visuelt og litt for lite spilletid. Neste gang vil vi ha en helaften som headliner. 4/6
Sólstafir bør være relativt godt kjent for norske konsertgjengere de siste årene etter opptredener både på Midtgardsblot og Tons Of Rock. «Silfur-Refur» er en perfekt åpningslåt som vrir og vender på seg helt til det fantastiske crescendoet i avslutningen. «Otta» følger deretter, og det er i ferd med å bli riktig høytidsstemning i den gamle kinoen på Olaf Ryes Plass. Banjoen live var litt savnet (vvor ofte sier man den setningen egentlig?), men det ødela allikevel ikke denne fremtidige klassikeren.
Låtene fra «Bedreyminn» får god plass i setlisten, og litt overraskende er det den noe stillfarne «Hula» som fremstår som selve essensen av 2017-Sólstafir. Med et sobert, pianobasert lydbilde tar «Hula» opp en viktig tematikk i vold i nære relasjoner, og spesielt vokalprestasjonene overbeviser oss om at dette er en viktig låt for bandet. «Bláfjall», blir vi forklart, omhandler depresjon og viktigheten av å se hverandre. Det er så mange nyanser og små nikk til bandets ulike musikalske inspirasjonskilder i denne låta at oppramsingen ville tatt resten av 2017.
Men det er ikke bare alvorlige temaer som står på agendaen, i et lengre teknisk avbrekk starter like godt Aðalbjörn en Q&A med publikum på tilnærmet perfekt norsk. (Hovedkonklusjonene var at Nord-Norge er nesten som Island, og at tiden på Ringerike Folkehøyskole var en fin tid, om noen skulle lure.)
Introen til «Fjara» sender et hørbart gledessukk gjennom publikum, med god grunn. Og etter at signaturlåta «Goddess of the Ages» tonet ut, var det på tide å liste opp hvor ferden hadde tatt oss denne kvelden. Svaret ble såpass variert som 70-tallet, post-rock, 80-tallet, goth’en, indie’n og den ubestemmelige miksturen kalt post-metal. Ikke dårlig til å være et Darkthrone-coverband.
Om Sólstafir kommer så ofte til Norge at de fortjener det noe tvilsomme stempelet ‘Norgesvenner’ er usikkert, men slike konserter som på Parkteatret skaper garantert flere Sólstafir-venner. 5/6
Jarle Zachrisson
Foto: Arash Taheri
