Soulfood Music
Nært på dagen 40 år etter Whites Thin Lizzy-debut med fine “Chinatown” slipper nå gitaristen sitt nye opus, etter alle solemerker å dømme til øredøvende likegyldighet. Dette er nemlig ganske så lite å skulle lette på skinka for; tilårskommen og ganske saktegående voksen-blåpoprock som i grunnen verken fordrer engasjement eller irritasjon, dog tuftet på kompetanse og god dyktighet i selve utførelsen. Låtmessig sklir det hele rett forbi uten at øret finner grunn til å spisses noe sted, og det hele tusler seg omsider i havn som et Dire Straits på full tomgang. Whites gitarspill holder riktig nok ennå godt mål og er i seg sjøl skivas beste eksistensargument, men også her kan nok Mark Knopfler spille ringer rundt ham mens han selger pølser med både sennep og ketchup. Og løk.
I det fulle og hele er vel det rette å si at dette er en ganske så uinteressant og overflødig utgivelse snarere enn en direkte dårlig sådan, men i en verden av flott, uoppdaget musikk kan jeg dog ikke finne noen særlig vektige grunner til å skulle bruke mer tid på Snowy White anno 2020. (Det kan så være, Wilfred, men vi kjører nå intervju med mr White i neste nummer likevel – men da snakker vi også om hans tid i både Pink Floyd og Thin Lizzy. Lover! Red.anm.)
2,5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 09.oktober 2020