BMG

Nå er dette ikke helt tilfelle med disse to ringrevene, som daglig figurerer i Iron Maiden og The Winery Dogs blant annet, da de kom med debutplaten for temmelig nøyaktig fire år siden og beviste vel med det deres absolutte rett i platehyllene til mang en tilhenger av klassisk hard rock.
For det er dét som er hovedingrediensen her, og det aller mest imponerende er at duoen spiller absolutt alt selv i tillegg til vokal. Og sistnevnte er det som først slår meg av førsteinntrykk – stemmene passer utrolig godt sammen i en godt variert plate der begge gir nok av plass til sidemann, så inntrykket av samarbeid står virkelig godt under avspilling.
Det høres forsåvidt når det kommer til selve låtmaterialet også, istedet for å være et par gamle gubber som skal hvile på laurbærene og vise seg frem, er det overhodet ingen tvil om at Adrian og Richie har funnet hverandre godt – ikke minst musikalsk. Og selv om det forsåvidt er ingen ting som direkte finner opp kruttet her, for det må da være grenser på hvor mye man må finne opp når man har den ballasten denne gjengen sitter med.
To singelkutt har vi blitt forært i forkant, nemlig 2x tittelspor “White Noise” og “Black Light”. Artig variant, og en god presentasjon på hva som venter ellers på platen. Av andre spor jeg vil trekke frem finnes “Darkside” – en aldri så liten hyllest til Bon Jovi sin “Wanted Dead Or Alive”. Men de nøler aldri med å overraske heller, som i “Life Unchained”, der et nydelig introkutt etterfølges av skivas hittil mest freske rockeriff.
Og apropos freske rockeriff – det aller freskeste kommer under “Blindsided”, der de har tatt akkurat så mye av det ene kule riffet Velvet Revolver kom opp med (nei, jeg gidder ikke å søke det opp) at det unngår søksmål. Passer mye bedre inn her enn der uansett, så bra spilt.
Jeg skvatt når jeg så avspillingstiden på “Beyond The Pale” på tett opp til 07:30 – ikke at det er så forbanna langt når man skal skrive skikkelige verk, men jeg begynte litt å kjede meg i det andre refrenget på låta og syntes det da virka fryktelig langt. Men, etter nevnte refreng skjer det noe som holder nysgjerrigheten i gang, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er, annet enn at plutselig gjorde låta seg godt under den hele avspillingen. Legg også til at den lener seg florlett både til Led Zeppelin og Pink Floyd, så trenger man vel strengt talt ikke mer av en god rockelåt.
Noe som trygt kan sies om skiva generelt og, godt produsert, meget variert innhold – og ikke minst en prestasjon av to musikere i ypperste verdensklasse. Please do not quit your day jobs, men dere må gjerne fortsette med dette prosjektet i lang tid fremover og.
4,5/6 | Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 04. april 2025