Stickman Records
Slomosas andre album oppleves som en naturlig oppfølger fra første albumet ifølge bandet selv, og det kan jeg være enig i. Med «Tundra Rock» opplever jeg bandet har klart å trekke ut det som funket aller best med første albumet, og bygd nye låter rundt dette. Suggerende driv, massivt trøkk, gode melodier, effektiv bruk av dynamikk og fengende vokalhook er oppskriften.
«Tundra Rock» åpner med «Afghansk Rev», et litt kortere introspor som er stort sett uten vokal. Denne har bandet hatt i live settet sitt en stund, så en splitter ny låt er det ikke. Det er en seig sak, sedvanlig Slomosa, og den leder fint inn i neste spor på albumet, «Rice.» Bandet kvier seg ikke for låter som starter med trommebrekk. Som trommis selv er dette selvsagt noe jeg setter pris på. Ganske tungt riff fra starten, før vi får et kjapt rolig parti før verset starter. Riffet i refrenget er høydepunktet i låten, fengende og mye framdrift. Spesielt de felles markeringene i riffet er tøffe. Neste låt er «Cabin Fever» åpner med et klassisk Slomosa-riff, og som utvikler seg og brukes på forskjellige måter i løpet av låten. Også her er refrenget høydepunktet for min del, spesielt utover i låten når bassist Marie Moe korer. Neste låt er «Red Thundra», som åpner med nevnte bassist Maries vokal i første vers før Benjamin tar over resten av låten. En sterk låt dette også, men jeg opplever at den mangler litt det lille ekstra som de andre låtene har.
Andre halvdel byr på enda flere høydepunkter, blant annet det som for min del kanskje er den sterkeste låten på albumet i skrivende stund – «Battling Guns». Låten begynner litt mystisk med kun trommer og en én-strengs variant av hovedriffet, før det smeller til. Også i denne låten blir samme riff flittig brukt, men jeg opplever aldri at det blir kjedelig. Gjennom smarte endringer og variasjoner i selve gitarriffene, men også hvordan de andre instrumentene er arrangert rundt riffet, evner Slomosa å bygge gode låter som i utgangspunktet har få komponenter. Melodilinjen oppå hovedriffet som introduseres av bassen litt over halvveis i låten er som balsam for ørene, og når dette og refrenget slås sammen mot slutten av låten låter det storveis. Neste låt er «Monomann», en mer rett fram rockelåt, kanskje den som minner mest om musikken til sjanger-kollegaer «Queens of the Stone Age». Driver godt av denne også og definitivt en av de sterkeste låtene etter min mening. «MJ» er en låt av det litt tyngre og seigere slaget, åpningsriffet har en progresjon som kan minne om Gojira eller Mastodon. Enda en låt med et sterkt refreng hvor gitar og bass er bærende, mye driv og smarte markeringer. Siste låt på albumet er «Dune», en litt annerledes sak som bandet selv har sagt at ble laget på en litt uvanlig måte, et klipp-og-lim lappeteppe av partier som ruller og går. Her får vi en del lydpaletter vi ellers ikke hører så mye av fra Slomosa, litt perkusjon og en akustisk gitar som nesten høres ut som en persisk setar. «Dune» er hovedsakelig en instrumental, men vi får bittelitt vokal helt på slutten. Den funker god som albumets siste låt og man får litt den psykedelisk feelingen man får fra låter som «Scavengers» eller «Psykonaut» fra første albumet. Alt i alt er dette en svært sterk oppfølger og jeg har ingen problemer med å se sammenhengen mellom musikken til Slomosa og suksessen de nå nyter.
5/6 | Tom Ian Klungland
Utgivelsesdato 13. september 2024